Kristiansand – maktens klappekor
- Argument Agder
- for 2 døgn siden
- 1 min lesing
Poesi 01.02.2026: Makten utfordres ikke i Kristiansand. Motstand verdsettes ikke i motsetning til lojalitet.
Av Nils Nilsen, publisert 01.02.2026
Kristiansand er ikke en by som utfordrer makt.
Det er en by som søker den.
Her lærer man tidlig at fremgang ikke skapes gjennom motstand, men gjennom lojalitet. Den som applauderer, slipper inn. Den som stiller spørsmål, holdes ute.
Dette har blitt byens politiske kultur.
Mette-Marit ble ikke et brudd med monarkiet.
Hun ble monarkiets legitimering.
En udemokratisk institusjon fikk et folkelig ansikt. Kritikken stilnet. Kristiansand jublet. Ikke fordi systemet ble mer rettferdig – men fordi byen fikk en plass ved maktens bord.
Nicolai Tangen ble ikke bare ny leder for Oljefondet.
Han representerte et skifte.
Fra offentlig forsiktighet til finanselitens logikk.
Fra avstand til nærhet mellom kapital og politikk.
Folkets sparepenger ble overlatt til et miljø Norge tidligere holdt på armlengdes avstand.
Kristiansand klappet igjen.
Kristiansand Høyre har gjort denne kulturen til strategi.
Alt handler om prestisje.
Om synlighet.
Om tilgang.
Etikk blir upraktisk.
Kritikk blir negativitet.
Byutvikling brukes som dekke for maktforskyvning.
Bak kulissene opererer nettverkene.
Uformelle avtaler.
Gjensidige tjenester.
Små belønninger som skaper lojalitet.
Slik styres mer enn det velgerne ser.
Alt forsvares med én setning:
"Dette setter byen på kartet."
Den setningen har blitt et moralsk frikort.
For maktkonsentrasjon.
For svekket innsyn.
For demokratisk forvitring.
Kristiansand er ikke et unntak.
Den er et speil.
Et varsel om et Norge der makt flyttes fra åpne rom til lukkede nettverk, mens publikum klapper.
Demokratier dør sjelden i opprør.
De dør i applaus.
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no
Kommentarer