Kommentar 20.03.2024: Krigsretorikken har nå tatt overhånd, og opprustning presenteres som veien til fred.
Av Terje Dragseth, forfatter, publisert 20.03.2024
Og sånn kan en poetisk metafor bli satt på hodet . Som generalsekretær i NATO, Jens Stoltenbergs meget omtalte frase, «våpen for fred».
Utsagnet er retorisk gjennomtenkt. Våpen er synonymt med fred. Vil man beskytte nasjonale territorier må befolkningen (sivile, deg og meg) bevæpnes. Grenser krever hærer. Forsvar blir synonymt med fred.
Det finnes åpenbart ingen mellomting, ingen anti-krigs tenkning, og ingen internasjonale konfrontasjoner (det kalles ikke lenger krig, men konflikt, en annen snedig vending i krigsretorikken), som ikke bekrefter dette aksiom. Alternativer utelukkes.
Et forsvar forutsetter en fiende. Gjerne en demonisert fiende. Våpen og krigsførsel får en etisk og moralsk dimensjon.
Motsetningene - angrep - forsvar - er forankret i dagligspråket, i sportens hysteriske vokabular, og i nyhetsformidlingen. Vi aksepterer motsetningene, som en naturgitt darwinistisk lov. Det er bare de to - angrep - forsvar - krig - fred. I en slags irrasjonell fornuft, som dikteren Stein Mehren formulerte det.
Et forsvar forutsetter en fiende. Gjerne en demonisert fiende. Våpen og krigsførsel får en etisk og moralsk dimensjon. Det onde mot det gode, et begrepspar som igjen bekrefter liksom naturgitte motsetninger.
Nasjonalisme forutsetter grenser. En ytre trussel, en potensiell aggressor, en fiende,
sin egen motsetning, så og si. Den kan være sekulær, ideologisk, nasjonalistisk, og den kan være kulturelt, religiøst betinget. Og, krigen er hellig.
Freden er en hedning.
Våpen har vært en menneskeskapt artefakt i uminnelige tider, og av åpenbare årsaker: som beskyttelse mot ville dyr og gale hunder. Men i vår sivilisasjon løser våpen effektivt, som en maskin, alle konflikter. Våpen brukt i affekt i private tragedier, våpen som missiler fra den blå himmel, våpen som miner og droner.
Deler av den fundamentalistiske (evangeliske) amerikanske befolkning er væpnet til tennene, for det kommende «blodbad», som presidentkandidat Donald Trump deklamerer demonstrativt og skremmende.
Våpenproduksjon er en mega-industri og våpensalg (legalt som illegalt) er den aller største profittinnbringende kapital i verden. Våpenlobbyen definerer hvordan vi som sivile stilltiende skal akseptere og tolerere den permanente krigstrussel ved krisemaksimering og hissig retorikk.
Vold som middel for all konfliktløsning, våpen i alle tenkelige varianter som fetisjerte rekvisitter i stort sett alt av underholdningsfilm, spill, leker.
På film som i virkeligheten.
Jens Stoltenberg unngår selvsagt å gå i den retoriske fellen, ved for eksempel - ikke tilnærmelsesvis - å forholde seg til de konkrete fysiske skadene av våpenbruk, mot soldater, sivile, kvinner, barn. Våpen av alle slag lemlestelser vel så mye, som de dreper («ta ut», heter det i den militære sjargong, «å ta ut» er det samme som å drepe). Krig påvirker negativt natur og miljø med kjemikalier og naturødeleggelser av dimensjoner.
Militær opprustning blir brukt som en lokal/regional politisk forretningsinvestering, en positiv næring for landsdelen.
I eksemplet jeg har limt inn under og som er et klipp fra en uttalelse til ledende AP-politikere i Kristiansand, demonstreres denne krigsretorikken bak et sosialdemokratisk slør som bruk av «arbeidsplasser» og «trygghet», for at fredsillusjonen skal ha virkning og for at vi skal ha en forestilling om krig, som fred, og omvendt.
Militær opprustning blir brukt som en lokal/regional politisk forretningsinvestering, en positiv næring for landsdelen. Krigsmobilisering vil gi profitt til de riktige investorer (og dette så ofte brukte begrep «arbeidsplasser», er som vi vet, ikke annet enn et oppholdssted for folk med livslang gjeld, og dermed bundet til en arbeidsplass).
"Enda flere arbeidsplasser, betydelige oppgraderingsbehov og et avgjørende grep for vår forsvarsevne og trygghet i Norge. Ikke bare er det bra for byen og landsdelen, dette vil komme hele landet til gode. Regjeringen Støre trygger Norge gjennom denne styrkingen, vi skal oppfylle NATOs mål og stå sterkere sammen i den nye sikkerhetspolitiske situasjonen vi står ovenfor i Europa og verden for øvrig.
"…det er all grunn til å løfte hendene over hodet og juble for. Det gjør i hvert fall vi."
Jannike Arnesen og Kenneth Mørk, Kristiansand Arbeiderparti (FvN, 17.03.24)
Sånn klapper og heier politikerne i all sin likegyldige uansvarlighet når krigs/forsvarsretorikken tar overhånd. Jubelen står i taket hos Kristiansand Arbeiderparti, som om krigen var en gevinst og som vil gavne deres politiske anseelse, som hodeløst bidrar med å forsterke krigsretorikken og gi våpenindustrien og aggressiv NATO-mobilisering argumenter til ytterligere militarisering.
"Vi må jo ha et forsvar", vil de si, - så, et tomt blikk ut i lufta.
Fotnote: La hundre blomster blomstre var et kortvarig fenomen i Folkerepublikken Kinas historie fra 1956 til 1957. Det begynte med at Kinas kommunistpartis lederskap tillot og oppfordret til at folk la frem sine alternative syn og sin kritikk av samfunnsproblemer. Mange ytret slik kritikk. Men etter en stund slo man ned på de som hadde stått frem med kritikk av kommunismen i sin maoistiske form.
Kilde: Wikipedia.
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no