Kommentar 28.06.2023: Når private krigsherrer får operere fritt over lengre tid har de en lei tendens til å tenke selvstendige tanker. Det er problematisk i et autokrati som mener at statsledelsen er de som har monopol på å tenke de kloke tankene.
Av Bernt H. Utne, publisert 28.06.2023
Snudde våpnene
Verden ble tatt fullstendig på sengen da lederen for den private leiehæren Wagner-gruppen, Jevgenij Prigozjin, plutselig snudde våpnene, og rettet dem mot de som hadde gitt ham de samme våpen. Nemlig makteliten i Kreml. Prigozjins vrede rettet seg først og fremst mot forsvarsminister Sergej Sjoigu og forsvarssjef Valerij Gerasimov , som han anklaget for udugelighet og manglende kompetanse i krigføringen mot Ukraina.
Private krigsherrer
Prigozjins vrede kom ikke helt uventet. Bakgrunnen var utvilsomt Kremls krav om at alle private kampgrupper innen 1. juli måtte underskrive en lojalitetskontrakt med det russiske forsvarsdepartement, og motta og adlyde de ordre som går ut fra den russiske forsvarsledelsen. Det er jo en selvfølgelighet i et statsstyrt maktapparat. Men ikke nødvendigvis i en privat hær, slik Wagner-gruppen har fått lov til å utvikle seg til. I Russland finnes det flere slike private hærer, og de andre har alle lovet å underskrive samarbeids - og lojalitetserklæringen med Kreml. Men altså ikke Wagner-gruppen under Jevgenij Prigozjin. Det er i seg selv en overraskende utvikling etter som Prigozjin og Putin over lang tid har pleiet et nært og godt forhold (se illustrasjonen).
Økende kritikk mot forsvarsledelsen
Årsaken ligger trolig hos Prigozjin selv, og er knyttet til hans ambisjoner. Hvis han og hans private hær skulle underskrive kontrakten med Kreml ville det vingeklippe Prigozjins makt, og binde ham tettere til Putin og hans nærmeste krets. Det ville innebære at han og Wagner-gruppen i større grad måtte ta ansvar for følgene av Putins angrepskrig, og særlig forsvarsminister Sergeej Sjoigus krigsledelse. Som Prigozjin har kritisert i uvanlige klare ordelag. De siste måneder har han gått stadig lengre i sin kritikk av Sjojgu og forsvarssjef Valerij Gerasimov, som han blant annet har omtalt som "avskum". Det har også tidligere vært konflikter mellom Wagner-gruppen og regulære russiske styrker som har beskyldt Prigozjin for å "skape anarki ved fronten". Skal Prigozjin ha en mulighet til å fremstå som alternativ til Putin og hans regime må han før eller senere distansere seg fra ledelsen i Kreml. Tiden for å vende Putin ryggen mener han altså nå er moden. Om Prigozjin har vurdert situasjonen riktig vil bare fremtiden vise.
Tidligere private hærer
Men slike private hærer i autoritære regimer har man også sett tidligere i historien. Et av de sammenlignbare tilfeller er Ernst Röhm og hans Sturmabteilung (SA) under de første år av Hitlers regime i Tyskland. SA hadde under Röhms ledelse utviklet seg til en maktfaktor som ikke nødvendigvis var ubetinget lojal til Hitler og hans politiske ønsker. Forholdet til Tysklands regulære militærmakt var anstrengt, og den militære toppsjefen, Werner von Blomberg, motsatte seg Röhms planer om å integrere de regulære hærstyrkene i SA. Det måtte gå galt. Sommeren 1934 tilspisset situasjonen seg og endte i "de lange knivers natt" der Ernst Röhm og hele SA-ledelsen ble drept eller fjernet fra sine stillinger.
Amnesti
Presidenten i Belarus, Aleksandr Lukasjenko, har gitt Wagner-sjef Prigozjin og hans krigere fritt leide og opphold i Belarus. Samtidig har president Putin akseptert at ingen av opprørene i Wagner-gruppen skal straffeforfølges. Det er i seg selv oppsiktsvekkende. For morgenen samme dag som Putin senere erklærte amnesti til hele Wagner-gruppen kalte ham dem forrædere som skulle straffes. Episoden bekrefter at Russland er langt fra en rettsstat, og at Kremls makt og interesser overstyrer så vel den utøvende som dømmende makt. I realiteten er altså dagens Russland et klassisk diktatur som ikke står tilbake for Sovjetunionens terrorvelde.
Dødd som fluer
Siden utbruddet av Ukraina-krigen har et forbausende stort antall oligarker dødd som fluer. Flere titalls meget velstående representanter for Putin-eliten har under mystiske omstendigheter lidd en plutselig og uventet død. Mange av dem har hatt en lei tendens til å falle ut av vinduer eller fra balkonger med fire-fem etasjers fallhøyde. Det er normalt tilstrekkelig. Felles for mange av dem er at de har tatt avstand fra Russlands krigføring i Ukraina, og distansert seg fra Putins regime. Men ingen av dem har ropt så høyt og så klart foran øynene til hele Russlands befolkning som Jevgenij Prigozjin. Normalt ville det medføre usikre fremtidsperspektiver, særlig i nærheten av åpne vinduer. Men paradoksalt nok kan det være at nettopp den høye offentlige profil Prigozjins marsj mot Moskva fikk i den russiske offentlighet er det som berger ham og hans private hær. Han kan rett og slett ha blitt for kjent til å kunne snikmyrdes.
Ingen kursendring
Opprøret mot Putin var over like fort som det begynte. Det skyldes nok at det egentlig ikke var et opprør, men tvert i mot noe så banalt som en krangel om en arbeidskontrakt. Utløser for krisen var nemlig forsvarsminister Sjoigus krav om at de private hærer måtte underlegges Russlands regulære styrker. Jevgenij Prigozjin og hans Wagner-gruppe har bidratt sterkt på Russlands side i krigen, og når han og hans 25 000 krigere nå har søkt tilflukt i Belarus etterlater de seg et militært vakuum ved fronten i Ukraina. Det kan Ukraina selvsagt utnytte i sin pågående sommeroffensiv. Prigozjin har heller aldri vært uenig i Putins angrepskrig og Russlands målsetting for krigen. De som måtte tro at en eventuell maktovertakelse under hans ledelse ville endre Moskvas holdning til krigen i Ukraina og forholdet til omverdenen tar derfor feil.
Konflikten kommer nærmere
President Aleksandr Lukasjenko i Belarus har nå fått et delikat problem i hendene. Om det styrker eller svekker hans forhold til Putin gjenstår å se Men hvordan Prigozjin og hans private hær skal holdes i tømmene blir uansett en utfordring for Lukasjenko så vel som for NATO-landene Polen og Litauen. For når Wagner-gruppen kan forflytte seg flere hundre kilometer mot Moskva, kan de også bevege seg mot den russiske enklaven Kaliningrad ved Østersjøen. Det er bare 100 kilometer fra grensen til Belarus, og vil berøre Litauen og Polen. Konflikten i Øst-Europa kommer altså uvegerlig nærmere våre egne strender.
En svekket Putin
Men uansett er denne episoden et alvorlig prestisjenederlag for Vladimir Putin og hans nærmeste omgivelser Om det er begynnelsen på slutten for Putin-regimet er tvilsomt. Men kanskje er det begynnelsen til begynnelsen på slutten!
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no