• Argument

Koronakrisen og behovet for en exitstrategi


KRONIKK 17.2.21: Frustrasjonen i folket er åpenbart økende, og behovet for en troverdig plan ut av pandemien blir mer og mer åpenbar for hver dag som går. Desto mer man stenger ned samfunnet, uten å ha utarbeidet en troverdig og robust plan for hvordan gjenåpningen skal skje, jo vanskelige blir det å formidle nødvendigheten av tiltakene.


Kilde: NRK

Av Bernt H. Utne, publisert 17.2.21


"Nordisk balanse" var et sentralt begrep under den kalde krigen. Gjennom selvpålagte begrensinger ønsket Norge å holde konfliktnivået i nord så lavt som mulig. Bakgrunnen var erkjennelsen av at jo høyere opp på konfliktstigen man kom, jo færre muligheter hadde man for å begrense uønsket konflikt-eskalering. Og hvis eskalerende tiltak var nødvendig skulle man på forhånd ha utarbeidet en strategi for å komme tilbake til en ønsket situasjon lenger nede på konfliktstigen.


Mot denne bakgrunnen undres man stadig over fraværet av en gjennomtenkt exit-strategi for å komme ut av dagens koronakrise. Vi bombarderes daglig med statistikk over antall smittede, antall mutasjoner, innlagte på sykehus med og uten respirator og antall døde av eller med korona. Det er fokus på smitte-rate, røde og gule land og oversikt over antall vaksinerte. Men hva er exit-strategien, og når kan den iverksettes?


12. mars feirer vi ett-årsdagen for nedstengingen av Norge. Og fortsatt vet vi ikke hvor lenge dette skal vare. Man venter på vaksinene, og planen som formidles er at de skal ta knekken på pandemien. Men er det realistisk? En av vaksinene på markedet er ikke anbefalt for personer over 65 år, og en annen er ikke godkjent for barn og ungdom under 18 år. Virkningsgraden varierer, og det er usikkert hvor effektiv de enkelte vaksiner er i forhold til flere av mutasjonene. I tillegg kommer usikkerheten med når de lovede vaksiner kommer.


Byrådsleder Raymon Johansen i Oslo hevdet på en pressekonferanse 9. februar at "tiltaksbyrden er for tung" og at "det går en grense for hvor stor belastning folk kan bære."

Mange spørsmål og få svar. Men mer enn nok til å føle uro over om situasjonen egentlig er under kontroll. Reaksjonen på oppdagelsen av de mer smittsomme og muligens farligere virusmutasjonene er også tankevekkende. Et begrenset utbrudd på to byggeplasser i Bergen førte til umiddelbar nedstenging av en storby, og utbruddet i Follo førte til massive inngrep for mange. Slike sterke reaksjoner kan gi en følelse av at helsemyndighetene kanskje ikke har den kontrollen de forsøker å formidle.


For dette tærer på samholdet. Byrådsleder Raymon Johansen i Oslo hevdet på en pressekonferanse 9. februar at "tiltaksbyrden er for tung" og at "det går en grense for hvor stor belastning folk kan bære." Der har byrådslederen utvilsomt rett. Mennesker trenger noe å se fram til, å rette seg etter, og å leve for. Og utsiktene kan ikke bare være flere innskrenkninger og trusler om hva som kan skje hvis helsevesenet bryter sammen. Frustrasjonen i folket er åpenbart økende, og behovet for en troverdig plan ut av pandemien blir mer og mer åpenbar for hver dag som går.


Når man nå kan beskytte svake og utsatte grupper med vaksine, vil en spredning av viruset i de friske og robuste deler av befolkningen være en naturlig strategi for å oppnå flokkimmunitet, og dermed få kontroll med pandemien.

Vaksinene gir oss nå en mulighet til å beskytte de svake og utsatte grupper. Samtidig må vi bare erkjenne at det vil ta lang tid å vaksinere hele befolkningen. Selv om det foreligger oppløftende indikasjoner er det foreløpig uklart om vaksinerte vil spre smitten videre. Viruset vil neppe forsvinne av seg selv, og vi må derfor regne med at hele 2021 vil gå med før pandemien med nåværende plan vil kunne komme under kontroll. Hvis det i det hele tatt er mulig å få den under kontroll med denne strategien.

Og skal koronapandemien vare ut året vil virkningene på samfunnet bli betydelige - ikke bare på økonomien. Følgene for barn og unge blir særlig store, og de er en viktig gruppe å ta hensyn til.


For normalfungerende friske mennesker under 50 er dødsrisikoen liten. I et oppslag i Nettavisen 30. november 2020 forteller Folkehelseinstituttets direktør Camilla Stoltenberg at dødeligheten for Covid-19 i Norge siden sommeren har vært 0,12 prosent, og 0,15 prosent av de smittede har hatt behov for intensivbehandling. Dette er nokså likt dødeligheten i en vanlig influensaepidemi. Av knapt 600 korona-døde hittil i pandemien, som er to tredeler av de som normalt dør i løpet av en influensasesong (900), er bare ni stykker under femti år. Når man nå kan beskytte svake og utsatte grupper med vaksine, vil en spredning av viruset i de friske og robuste deler av befolkningen være en naturlig strategi for å oppnå flokkimmunitet, og dermed få kontroll med pandemien. Selvfølgelig vil en slik strategi føre til flere dødsfall, der må man ikke ha noen illusjoner. Men jo lenger pandemien drar ut i tid, jo større kollaterale skader i form av selvmord, økonomisk ruin og øvrige helseskader vil man få. Og døde er døde. Om koronaen tar liv vil også tiltakene mot pandemien føre til dødsfall.


Det er derfor ingen enkel vei ut av dette uføret. Desto mer man stenger ned samfunnet, uten å ha utarbeidet en troverdig og robust plan for hvordan gjenåpningen skal skje, jo vanskelige blir det å formidle nødvendigheten av tiltakene. En realistisk og gjennomtenkt exit-strategi ut av pandemien, som kan gi usikre og engstelige mennesker et perspektiv å forholde seg til, er nå tvingende nødvendig.



Kommentarer? Send til post@argumentagder.no

Send innlegg til MENINGER kontaktskjema eller til: post@argumentagder.no

  • White Facebook Icon

Følg oss på Facebook

© 2020 Argument Agder

ISSN 2703-8432

Org. nr. 924 851 961

Utgiversted: Kristiansand