KRONIKK: I det siste har debatten gått om nordmenns rolle i den dansk-norske slavehandelen på 16- og 1700-tallet og hvilket ansvar Norge som stat har for denne fortiden i dag. Det er ikke sikkert det er riktig å kalle Norge på 1700-tallet en slavenasjon. Men det er heller ikke riktig å beskrive Norge som et offer for en koloniherre.
Av Trond Bjerkås, historiker - publisert 11.7.20
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 9. juli 2020
I det siste har debatten gått om nordmenns rolle i den dansk-norske slavehandelen på 16- og 1700-tallet og hvilket ansvar Norge som stat har for denne fortiden i dag. Nå senest i et innlegg på nettstedet Argument Agder 4. juli argumenterer Øyvind Andresen for et utbredt syn, nemlig at Norge var helt politisk umyndiggjort og nærmest selv for en koloni under Danmark å regne, og at den norske staten derfor ikke kan holdes ansvarlig for slavehandelen på samme måte som Danmark kan. Forestillingen om Norge som en dansk koloni har lange røtter, men er like fullt sterkt misvisende. Danmark hadde så visst kolonier på 1700-tallet, men Norge var ikke en av dem.
Koloniforståelsen bygger på tre relaterte påstander. Den ene er at Norge var et lydrike under Danmark fra 1537 til 1814 og dermed knapt en stat i det hele tatt. Den andre er at norske bønder ble økonomisk utbyttet av Danmark gjennom skattlegging og dermed led under et tilnærmet kolonialt system. Den tredje er at Norge ble styrt av danske embetsmenn. Alle tre påstandene må i betydelig grad nyanseres, med den følge at Norges rolle i kolonisystemet må revurderes.
Var Norge et lydrike under Danmark? I 1537 ble det norske riksrådet avskaffet og Christian IIIs håndfestning betegnet Norge som en «ledemod» til Danmark. Norge var dermed tilsynelatende avskaffet som selvstendig rike. Men i praksis skjedde ikke noen slik avskaffelse. Den norske adelen besto både juridisk og reelt som en egen stand på 1500-tallet og Norge hadde egne stendermøter. Kongen fortsatte å betegne seg som konge av både Danmark og Norge, og mens det danske riksrådet valgte kongene, var Norges trone arvelig. Etter 1537 var nok Danmark og Norge ett statssystem, men like fullt to riker.
Det er ingen tvil om at nordmenn deltok i og tjente på slavehandelen, ikke bare som privatpersoner, men som en del av statens maktapparat.
Innføringen av eneveldet i 1660 styrket i betydelig grad kongens makt, ikke på bekostning av Norge, men på bekostning av den danske adelen, i og med at det danske riksrådet da ble avskaffet. Det betydde selvsagt ikke at Danmark opphørte å eksistere, like lite som Norge forsvant i 1537. Eneveldet førte til en mer formell likestilling av de to rikene under kongen. Likevel beholdt Norge selvstendige institusjoner, som eget lovverk og egen hær. Det var kanskje et tvilsomt privilegium for norske bondesønner å måtte stille som soldat i hæren, men det er uansett ikke mange kolonier forunt å ha sin egen hær.
Drev Danmark en koloniaktig økonomisk utbytting av norske bønder? Det er ingen tvil om at skattene økte drastisk igjennom 1600-tallet før de flatet ut og i realiteten sank noe utover på 1700-tallet. Men danske bønder ble skattlagt hardere enn norske. Videre, de økonomiske ressursene som ble kanalisert ut av Norge gikk ikke til «Danmark», de gikk til København. København var en imperiehovedstad som utnyttet alle sine riker, provinser og kolonier. Norge var i økonomisk forstand ikke mer en koloni enn det Jylland var, og norske bønder var langt friere enn deres stavnsbundne danske standsbrødre.
Ble Norge styrt av dansker? For 1500-tallet og store deler av 1600-tallet kan det være en rimelig beskrivelse. Men et av de helt sentrale historiske fenomenene i norsk 1700-tallshistorie er nettopp framveksten av en norsk embetsstand. Jens Arup Seip så den norske embetsstanden som en helt sentral forutsetning for grunnlovsverket i 1814.
De norske sivile embetsmennene var nesten uten unntak jurister eller teologer med utdanning fra universitetet i København. Der var bergenseren Ludvig Holberg professor i historie.
En av helstatens mektigste menn de siste tiårene av unionstiden var Christian Colbjørnsen fra Sørum, som var både generalprokurør og høyesterettsjustitiarius. Kanskje var det hans kjennskap til de norske bøndenes frie forhold som gjorde ham til en drivende kraft for å avskaffe stavnsbåndet i Danmark. Norge var altså ingen koloni i unionstiden, men fikk heller en gradvis mer likestilt posisjon i forhold til Danmark.
Svært annerledes var det med slavene som ble ført over Atlanteren til St. Croix og de andre virkelige koloniene. De hadde ikke den luksusen det var å være beskyttet av et lovverk. De ble ikke avkrevd skatt, men tvangsarbeid. Hvordan skal vi i dag forholde oss til de historiske kjensgjerningene om slavehandelen? Bør Norge som stat kjenne noe ansvar?
Det er ingen tvil om at nordmenn deltok i og tjente på slavehandelen, ikke bare som privatpersoner, men som en del av statens maktapparat. Fredrik Hyrum Svensli er blant de historikere som grundigst har studert nordmenns rolle i slavehandelen. Som han skriver i Klassekampen 27. juni, utgjorde nordmenn omkring ti prosent av mannskapet på de dansk-norske slavefortene i Afrika og enda flere nordmenn tjenestegjorde på dansk-norske slaveskip. Nordmenn tjenestegjorde som guvernører, prester og byfogder i besittelsene i Afrika og Karibia. Slavefortet Fredensborg ble grunnlagt av en prestesønn fra Skogn. Eidsvollsmannen og Norges første statsminister, Peder Anker, var generalguvernør i kolonien Trankebar i India og bodde der fra 1788 til 1806.
De som vil se hvor tett nordmenn var involvert i handel som direkte eller indirekte var knyttet til slavehold, kan undersøke tollistene fra norske byer på 1700-tallet, som er digitalisert og transkribert. På ett eneste år, i 1794, ble det innført 52 000 pund sukker til Kristiansand alene. De enorme mengdene sukker som ble ført til landet kom for det meste fra plantasjene på St. Croix, St. Thomas og St. Jan. Man unngikk importtoll fordi varer fra koloniene ble regnet som innenrikshandel. Det velstående handelsborgerskapets økonomi var tett vevd inn i kolonihandelen.
Hvordan vi i dag forholder oss til fortidens skyggesider er viktige og vanskelige spørsmål. Det er ikke sikkert det er riktig å kalle Norge på 1700-tallet en slavenasjon, som Dag Herbjørnsrud og Fartein Horgar har gjort. Men det er heller ikke riktig å beskrive Norge som et offer for en koloniherre. I mange henseender var Norge en del av en kolonial økonomi, ikke som offer, men som profitør.
Trond Bjerkås, historiker
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no