• Argument

Javel, herr aviseier


KOMMENTAR 23.6.21: Tidens redaktører sliter med eierne. Men de sier det ikke. For de vet så inderlig vel at det er eierne som ansetter redaktører, og det er eierne som sier dem opp. En sterk redaksjon gir bedre grunnlag for kritisk journalistikk. Men ikke aller eiere liker det, for kritisk journalistikk kan også rettes mot dem selv skriver tidligere journalist Einar Guldvog Staalesen.



Illustrasjon: T. Vestaas


Av Einar Guldvog Staalesen, publisert 23.6.21.


Det er stor forskjell på redaktører før og nå. De nye er mer tilpasningsdyktige. De forsvarer eiernes rett til å redusere bemanningen for å skape større overskudd. Og de sier at avisen stadig blir bedre selv om redaksjonen etter hvert er blitt redusert eller til og med halvert.


Det er ikke til å tro.


De gamle redaktørene hadde en sterk tro på at dyktige redaksjonelle medarbeidere, og gjerne så mange medarbeidere som inntektene så vidt kunne betjene, la best grunnlag for tilfredse lesere, godt marked og tilsvarende anstendige inntekter. I gode år sørget de for å ansette flere journalister før eierne forsynte seg. Eierne fikk nok uansett.


De gamle slet litt med partitilhørighet. Partiene ville ha innflytelse. Leserne leste med en slags visshet om at redaktøren hadde en tilpasset agenda.


De nye sliter med eierne, men de sier det ikke.


Da Amedia nylig ble hovedeier i Nationen, sa avisens sjefredaktør at «Vårt samfunnsoppdrag ligger fast». Hun er sterk i troen.

Eierne nå består mest av store og sterke mediekonsern som fremstår som mer profesjonelle enn de gamle eierne. De nye påvirker mer sofistikert. De vet det ikke er smart å hviske redaktøren noe i øret. De vet også at en sterk redaksjon, også økonomisk sterk, gir bedre grunnlag for kritisk journalistikk. Det finnes eiere som ikke liker kritisk journalistikk, for den kan også rettes mot dem selv.


Mer penger til eierne betyr mindre til redaksjonen. Mindre til redaksjonen betyr mindre pågående og analyserende journalistikk. Det kan ha en hensikt å tappe kassen.


Da kjedene oppsto og kutt-kulturen tok alvorlig tak i bedriftene sa en nytilsatt redaktør i Bergens Tidende at jo, det er trist at vi mister kolleger, men vi skal lage en enda bedre avis med de som er igjen.


Da det ble kjent at Fædrelandsvennen over noen tiår ble tappet for millioner av sine gamle og nyere aksjonærer, og ble sittende igjen med bare 15 millioner i egenkapital, sa redaktøren, på sin måte: Egenkapitalen avgjør ikke om vi lager en god avis eller ikke. Det gjør ingen forskjell om vi eier avishuset, trykkeriet og PC’ene, eller om vi leier.


Da Amedia nylig ble hovedeier i Nationen, sa avisens sjefredaktør at «Vårt samfunnsoppdrag ligger fast».


Hun er sterk i troen.


Hvis redaktørene hadde uttrykt seg kritisk til sine profesjonelle eiere, ville de trolig ikke blitt i redaktørrollen svært lenge. Det er eierne som ansetter redaktører og det er eiernes representanter som forhandler sluttvederlag. Redaktørens suverene ansvar og frihet er ikke så suveren lenger.


Det er det redaksjonelle innholdet som får statens bidrag, men når statens penger legges til i driftsregnskapene, betyr det også bedre muligheter for inntjening. Det har investorer sett.

Nationen er solgt for annen gang i løpet av «den nye tid». Det forundrer kanskje, for Nationen er ikke god butikk.


Men Nationen er likevel et godt oppkjøpsobjekt. Nationen får pressestøtte. Hver abonnent er subsidiert med nær 1.500 kroner. Eller: Mediestøtten fra det offentlige tilsvarer lønnsutgiftene til nesten alle de 30 medarbeiderne.


Pressestøtten prioriterer mediehus som er alene eller nesten alene om å dekke spesielle samfunnsområder: som Klassekampen, Vårt Land, Nationen og i tillegg aviser som bidrar til politisk balanse og meningsbalanse. Dagsavisen og BA (tidligere Bergens Arbeiderblad) får betydelige beløp. De avisene ville neppe levd nå hvis ikke pressestøtten var blitt opprettet i 1966 under Bortens regjering.


I tillegg gis det mindre tillegg til om lag 150 andre aviser som bidrar til informasjon og ytringsfrihet landet rundt i sine lokale miljø. Også små aviser kjøpes opp.


Det er det redaksjonelle innholdet som får statens bidrag, men når statens penger legges til i driftsregnskapene, betyr det også bedre muligheter for inntjening. Det har investorer sett.


Hver gang en avisbedrift selges eller overføres til en større organisasjon, øker kravet til inntjening. Endringene fører nesten alltid til at investeringene skrives opp. Gamle investorer tjener mellomlegget. Nye investorer vil ha sine penger tilbake som utbytte, gjerne 12 prosent, eller i form av ulike former for overføringer. Nye krav til inntjening fører gjerne til at både journalister og andre tilsatte sies opp, men reduksjon i bemanningen gis som regel andre begrunnelser.


Tidens typiske redaktør takker sine kloke eiere.



Kommentarer? Gå til vår facebook-side eller send til post@argumentagder.no