• Argument

Hvem har "skylden" i Ukraina ?


LEDER-KOMMENTAR 19.4.21: Fædrelandsvennen formidler et ensidig bilde når de i en lederartikkel legger all skyld for opptrappingen i Ukraina på Russland. Som i de fleste konflikter er det mer enn én part.


Den gang det var tøvær mellom øst og vest: Artikkelforfatteren i cockpit på en russisk SU 27 (Flanker) fra begynnelsen på 1990-tallet. Bildet er tatt under en inspeksjon av en flybase på Kola-halvøya. En russisk flyger orienterer om flyet og dets instrumenter.



Av Bernt H. Utne, publisert 19.4.21


I en lederartikkel 13. april med tittelen "Russlands aggresjon mot Ukraina" legger Fædrelandsvennen all skyld for konflikten i Ukraina på Russland. Og helt uskyldig er Russland sikkert ikke. Men som i de fleste konflikter er det her mer enn én part. Det er nødvendig med et mer balansert bilde enn hva som fremkommer i Fædrelandsvennens lederartikkel.


I løpet av de syv årene denne konflikten har vart har det vært fremforhandlet et tyvetalls våpenhviler. Det er den siste av disse fra sommeren 2020 som nå er i fare. I vestlige medier er det Russland som står for opptrappingen med store troppekonsentrasjoner langs grensen til Ukraina. Fra russisk side anføres imidlertid at den russiske styrkeoppbyggingen er et svar på ukrainsk forberedelse til angrep på den omstridte Donbass-regionen.


Når NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg 6. april tok kontakt med Ukrainas regjeringssjef Volodymyr Zelenskyj og understreket at "alliansen støtter fast opp om Ukrainas suverenitet og territorielle integritet" signaliserer det en politisk vilje til å holde fast ved partnerskapet med Ukraina. Tilsvarende erklæringer om solidaritet med Ukraina har kommet fra USA, Storbritannia og EU.


Mens de vestlige deler av Ukraina med hovedstaden Kiev ville prioritere EU og Europa, ville Krim og Øst-Ukraina tilnærme seg Russland.

Da EU-kommisjonens president, Manuel Barroso, høsten 2013 krevde at den lovlig valgte presidenten i Ukraina, Viktor Janukovitsj, måtte velge mellom en assosieringsavtale med EU eller et tettere forhold til Russland, var grunnlaget for spaltingen av Ukraina lagt. Mens de vestlige deler av Ukraina med hovedstaden Kiev ville prioritere EU og Europa, ville Krim og Øst-Ukraina tilnærme seg Russland. Konflikten toppet seg i slutten av februar 2014 da parlamentet i Ukraina avsatte Janukovitsj, oppnevnte ny midlertidig president og regjering, og innledet samtaler med EU og USA om støtte og samarbeid. Den nye ledelsen i Ukraina ble straks anerkjent av de vestlige land.


Et lovlig valgt statsoverhode kan normalt ikke avsettes i valgperioden uten å ha forbrutt seg mot landets lover eller konstitusjon. Det avgjøres av en riksrettsdomstol, og ikke av en avstemming i parlamentet. Maktovertakelsen var begrunnet i blodbadet på Maidan-plassen med rundt hundre døde. Men hvem som sto bak drapene er aldri blitt oppklart. Den nye ledelse viste etter kort tid liten vilje til å oppklare drapene. Legitimiteten til Ukrainas nye ledelse kunne den gang, på grunnlag av prosessen rundt maktovertakelsen, diskuteres.


Russland anerkjente ikke maktovertakelsen, og hevdet at Ukrainas lovlig valgte president måtte flykte som følge av et ulovlig statskupp. Vestens iver etter å komme den nye ledelsen i møte tirret Putin, og bidro utvilsomt til å eskalere konflikten. Senere fikk man annekteringen av Krim-halvøya, og den fastlåste borgerkrigen i Øst-Ukraina.


Midt i en alvorlig pandemi med hundretusener av døde er det de færreste av NATOs medlemsland som har kraft og overskudd til å holde fast ved garantier til Ukraina. I 1918 var spanskesyken en viktig faktor for avslutningen av 1. verdenskrig. Pandemien tok den gang knekken på siste rest av krigsvilje, og førte til fred som følge av pandemiens utmattelse. Det har neppe Putin glemt, og trolig heller ikke ledelsen i Kiev. Kanskje er det ikke tilfeldig at krisen synes å eskalere nå?



Kommentarer? Gå til vår facebook-side eller send til post@argumentagder.no