KRONIKK 9.3.21: Antisemittisme skyldes til dels en feilaktig oppfatning av det nasjonale i forhold til det internasjonale. Etter 22.juli 2011 har debattklimaet på nett hardnet til. Vi har fått en slags "ytringsfrihetsfundamentalisme".
Argument Agder ønsker å bidra til et godt og saklig offentlig ordskifte. Ole Å. Langeland drøfter i en serie på tre artikler problemstillinger omkring hat og hatretorikk. Temaet er aktuelt i kjølvannet av en rekke innlegg i den lokale offentlige debatt de siste årene. Ordbruken og retorikken har i noen tilfeller vært kompromissløs og konfronterende, med bruk av stigmatiserende begreper som rammer meningsmotstandere. Slik ordbruk kan nøre opp under hat, og bidra til forakt for andres meninger.
Offerrollen: Oppfatningen av at man er et uskyldig offer for en urett kan skape hat. Illustrasjonen (tysk valgplakat (DNVP) fra 1924) viser "Dolkestøtlegenden", forestillingen om at folket, symbolisert ved en soldat, ble dolket i ryggen av svikere. Legenden la grunnen for senere forfølgelse av jøder og politiske motstandere. Hatforestillingen om at sosialdemokratiet (Ap) hadde sviktet motiverte terroristen til å begå ugjerningene 22. juli 2011.
Av Ole Å Langeland, publisert 9.3.21
Antisemittismen
Av hatet som retter seg mot grupper av mennesker, syndebukker og symboler er hatet mot jødene mest kjent . «Alljøden» til Julius Streicher i hetsavisen «der Stürmer» var en konstruert jøde som ble tillagt alle tenkelige negative egenskaper. Den samme Streicher forholdt seg til virkelige jøder, til enkeltpersoner med jødisk bakgrunn, uten store vansker. Men han ble selve symbolet på hatet mot jødene, og fikk sone for det.
Det var ikke fiktive skikkelser som ble skutt eller gasset i hjel. Og skyggen etter massemordet hviler tungt på ettertiden. En må kunne spørre: Selv om man mente at jødene og deres kultur var et problem, hvorfor ønsket man å drepe enhver jøde?
I dag forsøker man å rense verden for antisemittisme. Det får i og for seg være på sin plass. Antisemittismen blir sett på som ren ondskap, og overvinnelsen av den som et nei til ondskap i sin alminnelighet. Men en må ikke la seg styre av fortvilelse eller behov for soning. Da vil en lett fortrenge og definere seg bort fra de virkelige motsigelsene. Generelle paroler om alle menneskers likeverd må ikke få en til å tro at etniske motsetninger og kulturforskjeller er ikke-eksisterende eller bare skinnproblemer.
Et særtrekk med diaspora-jødene er at de lever spredt i mange land, og ofte krysser landegrenser. Det jødiske har noe internasjonalt over seg. Hvis man vil rendyrke den nasjonale væremåte, kommer man fort i konflikt med det internasjonale - og omvendt. Men det burde ikke være noen motsetning mellom internasjonalt samarbeid, og å si ja til nasjonale interesser og verdier. Jødene blir gjort til et problem som følge av en feilaktig forståelse av det nasjonale spørsmålet.
(Disse betraktningene gjelder først og fremst diaspora-jødene, og ikke jødene i Israel. Problemene omkring Israel trenger egne betraktninger, som jeg får hoppe forbi her.)
22. juli
En kommer ikke utenom datoen 22. juli hvis en vil diskutere hat og hatytringer. Gjerningsmannen etterlot seg et omfattende dokument på engelsk. Avdøde Regi Theodor Enerstvedt gjorde et forsøk på å analysere tankesettet bak ugjerningen i boken «Massemorderen som kom inn fra ingenting», Marxist forlag 2012. Forfatteren går grundig inn på gjerningsmannens forestillinger og tankestrukturer og sammenholder det med ulike strømninger i historie og samtid som forbryteren hentet inspirasjon fra. Den voldelige programerklæringen overgår nazistene og retter seg mot et vidt spekter av strømninger som skal bli utryddet, slik at det ender opp som et «demokrati» på hans premisser. Demokrati uten demokratisk bevissthet kaller Enerstvedt det. Det er nærliggende å se Breivik som en fascist av en ny og farlig type, men Enerstvedt har ingen samlende merkelapp. Han advarer mot å redusere gjerningsmannen til et psykiatrisk tilfelle.
Ingen grenser for hva som skal kunne skrives og debatteres?
Det er i år den triste 10-årsdagen for disse hendelsene. Angrepet var ikke bare rettet mot demokratiet i sin alminnelighet, men mot Arbeiderpartiet og AUF spesielt. Det er både rett og rimelig at deres mening om hva denne forbrytelsen førte til, og hva det innebærer, blir hørt.
Det har i løpet av disse ti årene vært tendenser til debatt omkring 22. juli med svært upassende vinklinger. Nå er mange kommentarfelt i avisene blitt stengt eller blitt begrenset på forskjellig måte. Jeg skrev for noen år siden en kommentar i Dagsavisens digitale kommentarfelt rettet mot noen som på en uberettiget og hatefull måte der hadde klandret AUFs leder. Kritikken mot ham bunnet i at han ikke sørget for å søke tilbake til Utøya med den ferja han var om bord i for hypotetisk sett å kunne redde noen fra de pågående drapene. Jeg mente da at avisen ikke hadde noen plikt til å la slike innlegg stå i kommentarfeltene, og at de burde sensureres bort. Aldri noen gang har det jeg har skrevet blitt møtt med så heftig debatt! Jeg måtte be redaksjonen om å sperre tråden som hadde virket mot sin hensikt.
Det gjør seg i dag gjeldende en slags "ytringsfrihetsfundamentalisme". Det skal ikke være noen grenser for hva skal kunne skrives og debatteres, kanskje bortsett fra direkte trusler mot enkeltpersoner. En slik holdning kan ikke godtas. Det er ikke slik at hatefulle og fascistiske holdninger går i oppløsning i kraft av sin egen uholdbarhet. Det er bare i eventyret at trollet sprekker i solen. Hvis slike holdninger får dominere, vil det fortrenge det store flertallet fra å delta i debatten.
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no