Kronikk 30.06.2023: Et nytt forskningssenter skal gi norske myndigheter forskningsbasert kunnskap om internasjonale maktforhold, stormakts posisjoneringer og innflytelsen dette har på norske interesser og norsk utenrikspolitikk.
Av Jacob Børresen, publisert 30.06.2023
Innledning
Mandag denne uken fikk vi vite at Regjeringen gjennom Forskningsrådet tildeler 45 millioner kroner til Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), for å etablere et forskningssenter for geopolitikk. Senteret skal styrke kunnskap om internasjonale maktforhold, stormakts- posisjoneringer og innflytelsen dette har på norske interesser og norsk utenrikspolitikk. Det faglige og geografiske tyngdepunkt skal være rettet inn mot å forstå rivaliseringene mellom stormaktene Kina, Russland, USA og regionale maktsentre, og skal gi analyser som er nyttig for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Senteret vil bli ledet av NUPIs forskningssjef Ole Jacob Sending og er et partnerskap med Fridtjof Nansens Institutt, Institutt for Forsvarsstudier, og Universitetene i Tromsø og Oslo. Senteret vil bidra til nasjonal kompetansebygging og vil samarbeide med ledende internasjonale fagmiljøer.
I Vesten kom geopolitikken i vanry etter andre verdenskrig, ettersom den tyske geopolitikeren, filosofen og generalen Karl E. Haushofer hadde anvendt et geopolitisk begrepsapparat som grunnlag for Hitler-Tysklands ambisjoner om «Lebensraum», blant annet inspirert av «geopolitikkens far», svensken Rudolf Kjellén.
Så hva skyldes denne fornyede interessen for geopolitikk nå? For NUPI og Norge er ikke de eneste som sysler med geopolitikk for tida. Det er ledd i en internasjonal trend. For å forstå det, er det nødvendig å forstå hva geopolitikk er, og hvilke internasjonale utviklingstrender som har gjort at den nå ser ut til å ha fått en renessanse.
Hva er geopolitikk?
Geopolitikk er en gren av realismetradisjonen innen statsvitenskap som legger vekt på betydningen av staters demografi og topografi og deres beliggenhet i forhold til råvarer, markeder og sentrale transportveier, for hvordan de definerer sine interesser og opptrer for å ivareta dem.
Som grunnlag for utenrikspolitikk har geopolitikken en dyster historie. Den legger til grunn at dersom ikke vi tar kontroll over råvarer, markeder og transportveiene mellom dem, vil noen andre gjøre det. Det var denne tankegangen som lå til grunn for at kolonimaktene delte verden mellom seg, og for «det store spillet» mellom stormaktene om tilgangen til petroleumsressursene i Midtøsten. Geopolitikken framsto i denne sammenhengen som et nullsumspill: om ikke vi handler, vil noen andre gjøre det.
Fokus i forsvars- og sikkerhetspolitikken er ikke lenger på muligheter for forhandlinger og dialog. Rustningskontroll er ikke-eksisterende. Maktprojeksjon og evne til intervensjon er tidens løsen
Geopolitikk er slik sett motsatsen til fred, globalisering og internasjonalt samarbeid, som var målsettingen for FN og den toneangivende trenden under store deler av Den kalde krigen og gjennom hele etterkaldkrigstida, fram til rundt 2014, med Russlands anneksjon av Krym og krig i Donbas, samtidig som USAs forhold til Kina nådde et bunnpunkt. Vi er vitner til en ny «kald krig» mellom Russland og Vesten og ser konturene av en ny versjon av «det store spillet» i form av intens konkurranse og konfrontasjon mellom de viktigste økonomiske og militære statene i Asia. Her er Kina hovedmotstander, i beste fall konkurrent, i verste fall fiende. Fokus i forsvars- og sikkerhetspolitikken er ikke lenger på muligheter for forhandlinger og dialog. Rustningskontroll er ikke-eksisterende. Maktprojeksjon og evne til intervensjon er tidens løsen. Og etter en periode med nedrustning er vi nå vitne til et rustningskappløp. Det er i denne situasjonen at geopolitikken har fått en renessanse, i form av strid om kontroll av territorier, geografisk, i cyber space og i rommet. Også EU har ambisjoner om å innta plass som aktør i dette spillet sammen med USA, Russland og Kina. Da Ursula von der Leyen overtok som president for EU-kommisjonen uttalte hun at «dette vil bli en geopolitisk kommisjon». Når det er sagt: geopolitikken har aldri vært helt fraværende. Geopolitiske analyser har hele tiden ligget der latent som grunnlag for USAs, Russlands og Kinas politikk i forhold til hverandre. Det har bare ikke vært stuerent å snakke høyt om det.
Geopolitikken og Norge
Forskningssenterets mandat kan tyde på at umoralsk geopolitikk bare er noe som andre, først og fremst stormaktene, driver med, ikke lille Norge. Det er langt fra sannheten. Norge har til tider ført en ganske aggressiv geopolitikk. Samtidig har norske myndigheter i sin retorikk tatt avstand fra imperialisme og hard maktpolitikk, har lagt vekt på myk makt og engasjert seg i fredsmekling og fredsbevarende operasjoner. Sett utenfra framstår norsk utenrikspolitikk slik sett med et Janusansikt. Norge er på en og samme tid fredsnasjonen og småstaten med stormaktsinteresser. Samtidig er åpent fokus på geopolitikk og nasjonale interesser noe relativt nytt i Norge.
Fredsnasjonen Norge
På 1890-tallet hevdet Bjørnstjerne Bjørnson at den beste utenrikspolitikken for Norge var ikke å ha noen utenrikspolitikk. Og i 1905 uttalte vår første utenriksminister, Jørgen Løvland, at «oppgaven må være å holde oss utenfor deltakelse i de kombinasjoner og allianser som kan dra oss inn i krigseventyr med noen av de europeiske krigerstatene». Denne målsettingen har helt til i våre dager ligget der som et uuttalt underliggende premiss for mye av norsk utenrikspolitikk.
Nå tvang Tysklands angrep 9. april 1940 Norge til å forlate sin tradisjonelle nøytralitetslinje, og vi endte opp som medlem av NATO, i allianse med den mektigste av alle «krigerstater», USA. Men Norge har hele tida vært et halvhjertet medlem med forbehold i form av basepolitikk, atompolitikk og selvpålagte begrensninger, og gjorde hva vi kunne for å holde USA på armlengdes avstand i perioder hvor vi følte at de kom oss for nær. Samtidig var Norge under den kalde krigen blant de nasjonene som ytet de største bidragene med styrker til FNs fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner rundt om i verden. Bistand til land i den tredje verden og mekling i væpnede konflikter under fjerne himmelstrøk var blant Utenriksdepartementets hovedbeskjeftigelser. Norge var fredsnasjonen. Men, spesielt i perioder hvor USAs fokus var et annet enn Europa, var vi også opptatt av å markedsføre oss som «den flinkeste gutten i NATO-klassen», og stille opp for USA og NATO når vi ble bedt om det. Etter den kalde krigen førte det fredsnasjonen inn i kriger i Det tidligere Jugoslavia, Irak, Afghanistan og Libya. Janusansiktet nok en gang.
Vi insisterte f.eks. på at utvinning og eksport av olje og gass ikke hadde noe med geopolitikk å gjøre, det var ren handel og ikke noe mer
Men et lite land som Norge, i en utsatt geostrategisk posisjon i spenningsfeltet mellom USA og Sovjetunionen/Russland, er ikke tjent med at forsvars- og sikkerhetspolitikken skal ha dominans over de andre politikkområdene, og slik gjøre at de blir «sikkerhetisert». Det vil bidra til å redusere norsk handlingsrom og vår evne til å ivareta norske interesser innen handelspolitikk, ressursforvaltning osv. Vi har derfor vært tilbakeholdende med å definere og markedsføre norske interesser i frykt for at de dermed ville bli utfordret av sterkere makter enn oss. Best å holde hodet lavt. Vi insisterte f.eks. på at utvinning og eksport av olje og gass ikke hadde noe med geopolitikk å gjøre, det var ren handel og ikke noe mer. Denne politikken holdt vann, fordi geopolitikk ikke var noen sentral premissleverandør for stormaktenes utenrikspolitikk etter andre verdenskrig. For det første var avkolonialisering tidens løsning. For det andre la terrorbalansen mellom Sovjetunionen og USA, som sagt, en klam hånd over de menge latente konfliktene og interessemotsetningene i Europa.
Norge – en småstat med stormaktsinteresser
Men før andre verdenskrig, i en periode der geopolitikk, kolonialisme og imperialisme var toneangivende blant Europas stormakter, framsto territoriell ekspansjon som et utenrikspolitisk mål også for Norge.
Norske myndigheter arbeidet lenge, uten hell, for at Svalbard, som var karakterisert som ingenmannsland, «terra nullius», skulle underlegges norsk suverenitet. Og under fredsforhandlingene etter første verdenskrig i 1919, tok Norge initiativ til at Svalbard ble en del av forhandlingene. På grunn av den «vestorienterte» norske nøytralitetspolitikken under krigen sluttet seiersmaktene seg til at Norge, «cette noble nation», skulle få suverenitet over Svalbard. Paristraktaten av 1920, «Svalbardtraktaten», trådte i kraft i 1925.
Mellom 1929 og 1939 annekterte Norge henholdsvis Peter I øy i Sørishavet, Bouvetøya i Sør Atlanteren og Dronning Mauds Land på Sydpollandet, som fikk status som biland, og i 1931 okkuperte Norge «Eirik Raudes Land» på Øst Grønland. Da gikk det galt. Danmark, som hadde beholdt de gamle norske middelalderbesittelsene Grønland, Island og Færøyane, da det måtte avstå Norge til Sverige i 1814, trakk straks Norge inn for den internasjonale domstolen i Haag. Norge tapte på alle punkter. Det markerte den foreløpige slutten på Norges bestrebelser på å tilegne seg nye territorier, på norsk geopolitikk.
Men etter andre verdenskrig gjenopptok norske myndigheter arbeidet for å utvide territoriet underlagt norsk suverenitet, eller hvor Norge har suverene rettigheter, denne gangen til sjøs. Allerede i 1963 vedtok Stortinget en lov som fastslo norsk overhøyhet over kontinentalsokkelen med sikte på utforsking og utnyttelse av naturressurser. Avtaler med Storbritannia, Danmark og Sverige om avgrensing av kontinentalsokkelen i hhv 1965 og 1968, sikret Norge råderett over det meste av kontinentalsokkelen under Nordsjøen. Og i 1976, seks år før FNs tredje havrettstraktat fastslo kyststatenes rett til å etablere økonomiske soner, etablerte Norge en 200 mils økonomisk sone utenfor kysten av fastlands-Norge. Året etter, i 1977, etablerte Norge fiskevernsonen rundt Svalbard, og i 1980, en fiskerisone rundt Jan Mayen. Denne etableringen av det som samlet kan betegnes som Det norske havdomenet, og som er kilde til Norges nye rikdom og innflytelse i internasjonal politikk, er et resultat av klassisk geopolitikk og har gjort Norge til en småstat med stormaktsinteresser.
Dette skjedde i en periode hvor geopolitikk ikke var ansett som stuerent. Vi kalte det derfor ikke for geopolitikk, og hadde vi blitt spurt ville vi avvist at det hadde noe med geopolitikk å gjøre. Men det fantes miljøer i Norge som både anerkjente etableringen av Det norske havdomenet som geopolitikk, og som så at etter den kalde krigen, når terrorbalansen mellom USA og Sovjetunionen ikke lenger la en klam hånd over de mange latente konfliktene og interessemotsetningene i Europa, så ville geopolitikken gjenoppstå som premissleverandør for utenriks- og sikkerhetspolitikken både i Europa og globalt.
Et slikt miljø var tenketanken «Europaprogrammet» under ledelse av Jon Bingen, den første i sitt slag i Norge. Her hadde jeg glede av å jobbe med folk som Kate Hansen Bundt, Elisabetta Cassina Wolff, Helen Golombek og Franck Orban, m. fl., i et inspirerende miljø. Vi løftet blant annet fram folk som nettopp Rudolf Kjellén, som tidlig på 1900-tallet lanserte modellen «makttriangelet rundt Norden», Russland i øst, Tyskland i sør og Storbritannia i vest, for å beskrive hvordan forholdene mellom Nordens stormaktsnaboer hadde påvirket og lagt begrensninger både på forholdet mellom de nordiske land og de nordiske lands forhold til omverdenen. Vi løftet også fram arbeidene til diplomaten Einar Maseng, Norges ambassadør til Sovjetunionen i 1940, som i flere bøker på 1950-tallet (f.eks. «Det kløvde Norden mellom de store stater» 1952, og «1905 og 1940; en leksjon i maktpolitikk» 1953), beskrev Norges strategiske stilling i spenningsfeltet mellom Storbritannia, Russland og Tyskland i geopolitisk tradisjon.
Det er synd å si at vi ble møtt med særlig forståelse. Verden var ikke slik lenger, ble vi fortalt. Dette var irrelevant og uinteressant «old speak». Det måtte krig til i Ukraina for å vekke forståelsen for at geopolitikk som begrepsapparat og analytisk verktøy faktisk fortsatt er relevant.
Og for første gang etter andre verdenskrig ser vi at Regjeringen åpent anlegger et geopolitisk perspektiv på forståelsen av Norges strategiske stilling
Holdningene hos norske myndigheter til geopolitikk begynt å endre seg da Jonas Gahr Støre overtok som utenriksminister i 2005 og iverksatte det såkalte Refleksprosjektet. Et av produktene av dette prosjektet var boka «Norske interesser; Utenrikspolitikk for en globalisert verden» av Henrik Thune, Leiv Lunde og Ole Jacob Sending m.fl. Et annet produkt var Stortingsmelding nr. 15 (2008-2009) «Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk», fra 13. mars 2009. Stortingsmeldingens interesseportefølje omfattet: Sikkerhet, engasjement, økonomi, energi, klima og miljø, og internasjonal organisering. Globaliseringens tidsalder, og de geopolitisk betingede endringene i den internasjonale maktbalansen man var vitne til, satt et særskilt fokus på Norges rolle og identitet som aktør i internasjonal politikk, het det i meldingen. Slik sett representerte den et brudd med hva som til da hadde vært holdningen i Utenriksdepartementet, at småstaten Norge var best tjent med ikke å gå høyt opp på banen og flagge norske interesser, men heller arbeide for dem i det stille. Og for første gang etter andre verdenskrig ser vi at Regjeringen åpent anlegger et geopolitisk perspektiv på forståelsen av Norges strategiske stilling. Det er derfor neppe tilfeldig at det er en regjering under ledelse av Jonas Gahr Støre som nå tar initiativ for å etablere et forskningssenter for geopolitikk.
Konklusjon
Småstaten Norge vil normalt ikke ha makt til å legge geopolitiske målsettinger til grunn for sin utenrikspolitikk. Når det skjedde var det vanligvis fordi det dreide seg om områder stormaktene ikke hadde noen stor interesse av. Etableringen av Det norske havdomenet er unntaket som bekrefter regelen. Men dersom stormaktene, når havdomenet ble etablert, hadde visst hvilke ressurser det rommet, er det ikke sikkert at Norge ville ha lykkes med etableringen. Grunnlaget for norsk jurisdiksjon over sonen og sokkelen rundt Svalbard er dessuten omstridt, og det er neppe i Norges interesse at dette spørsmålet blir satt på spissen, og vi blir trukket for domstolen i Haag.
Norge kan ikke lenger basere sin utenrikspolitikk på geopolitiske målsettinger, ut over å forsøke å konsolidere hva vi allerede har oppnådd. Derimot er det maktpåliggende for et lite land som vårt, i en geopolitisk utsatt posisjon som nabo til Russland, kyststat til de militærstrategisk viktige og ressursrike nordlige havområder, og som arktisk kyststat, å basere vår utenriks- forsvars- og sikkerhetspolitikk på inngående kjennskap til hvordan geopolitiske vurderinger former de omkringliggende stormaktenes, USAs, Russlands, EUs og i stigende grad Kinas, utenrikspolitikk og prioriteringer. Forskningsbasert kunnskap om internasjonale forhold og geopolitikk er avgjørende for at myndighetene skal kunne fatte kloke avgjørelser i utenrikspolitikken. Derfor er dette en gledelig melding, og jeg ønsker Ole Jacob Sending og folkene hans lykke til med viktig arbeid.
Jacob Børresen (f. 1943) er pensjonert offiser med lang nasjonal og internasjonal erfaring. Han har bl. a vært militær stipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), og var også militær sekretær for forsvarsminister Johan Jørgen Holst (Ap). Børresen har hatt en omfattende publikasjonsvirksomhet i norsk og internasjonal fagpresse om strategi og forsvars- og sikkerhetspolitikk, og har i tillegg utgitt flere hefter og bøker Han er kommunestyremedlem i Horten for Ap.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no