• Argument

Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige livet i storkommunen

Bokanmeldelse 11/11– 21: Kunsthallen i Kristiansand har gitt ut boka Ingen kjenner ingen – vitnemål fra kommunen som gjennom korte prosatekster og fotografier ifølge utgiveren «forsøker å gå inn i dialog med en konkret politisk og strukturell situasjon, nemlig kommunesammenslåingen av Kristiansand, Songdalen og Søgne». Boka har ingen tendens, den tar ikke stilling for eller mot storkommunen, den åpner for flere spørsmål enn svar. Og det er nok også meninga.



Foto: Kristiansand Kunsthall

AV Øyvind Andresen, publisert 11/11-2021


I 1984 utga Dag Solstad sin mest undervurderte roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, som handler om hvordan arkitektene prøvde å skape en moderne drabantby på Romsås i Groruddalen. Tankegangen var at Romsås skulle formes til en liten by med sydende sosialt liv, med felles møteplasser og identitet. Men alt dette mislyktes, det er den store ensomheten som rådde der folk satt i sine kuber av noen leiligheter, og det er fraværet av sosialt liv som dominerte. For hovedpersonen i boka, arkitekten i OBOS og sosialdemokraten A. G. Larsen, var livet på Romsås umulig å forstå, det var ugjennomtrengelig.


På samme måte kan vi si at forfatter Eivind Hofstad Evjemos og fotograf Christina Letihes bok Ingen kjenner ingen – vitnemål fra kommunen er et forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige livet i den nye storkommunen Kristiansand. Her kom også ideen om å skape felles identitet i nykommunen fullstendig i krasj med virkeligheten. Grunnen til det er at de historiske, geografiske, sosiale og kulturelle motsetningene i den nye kommunen, er så store at ethvert forsøk på å skape noen felles identitet er dømt til å mislykkes.

«Kommune» kommer opprinnelige fra det latinske ordet «communis» som betyr «felles». Det er da et paradoks at tittelen på boka er «Ingen kjenner ingen».

Kunsthallen har utnevnt Evjemo til «kommunedikter» for Kristiansand. Det er en god idé å ha en kommunedikter som med et poetisk blikk kan sette farge på og stille spørsmål ved det trivielle livet i en kommune. Evjemo har blant annet skrevet roman Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (2012) som er blitt kalt «den store norske kommuneromanen» der hans hjemsted Levanger er et anonymisert utgangspunkt for en skildring av kommunalt byråkrati og menneskene som tannhjul i det store maskineriet.


Denne romanen er på 500 sider, men årets bok er en uunnselig bok på 76 sider med en rekke korte tekster og svart/hvitt fotografier av Leithe. Ifølge Kunsthallens egen presentasjon er «Ingen kjenner ingen - vitnemål fra kommunen» en nyskrevet samling med prosatekster som Evjemo har jobbet fram i løpet av unntaksåret 2020 og ferdigstilt i samarbeid med redaktører våren 2021. Den er en ambisiøs bok som forsøker å gå inn i dialog med en konkret politisk og strukturell situasjon, nemlig kommunesammenslåingen av Kristiansand, Songdalen og Søgne.»


«Kommune» kommer opprinnelige fra det latinske ordet «communis» som betyr «felles». Det er da et paradoks at tittelen på boka er «Ingen kjenner ingen», men kan tolkes som manglende sammenheng i den nye kommunen. Typisk for kulturmotsetningene er Evjemos tekst om et TV-intervju med noen harejegere i Songdalen (Finsland?). De vil ikke kjenne seg som kristiandsandere og tenner et bål i skogen, som for forfatteren blir «et sinnebilde av harejegerne selv, akturutseilende, steile, notorisk negative.» Det er typisk nok dette sitatet Fædrelandsvennen trekker fram i sin noe tendensiøse presentasjon av boka 30. oktober.


Men Fvn trekker sitatet ut av en sammenheng. Om journalisten fra NRK som intervjuet harejegerne, står det: «Hun så ut som et menneske som elsker å sitte på do og bla i boligmagasiner». Og dermed er den kulturelle kløfta i storkommunen etablert med et eksempel: Det urbane stor- og småborgerskapet i byens fine strøk vil ha lite felles med arbeider- og bondestanden i utkanten av kommunen. «East is East, and West is West, and never the twain shall meet», som Rudyard Kipling skreiv i sin tid. Men han tenkte neppe på framtidig kommunesammenslåinger i det sørlige Norge.

Det urbane stor- og småborgerskapet i byens fine strøk vil ha lite felles med arbeider- og bondestanden i utkanten av kommunen.

Ellers liker jeg best når Evjemo skriver litt lengre tekster. Her er flotte fortellinger som kunne stått i en novellesamling med temaer om det såre forholdet mellom en far og en rusavhengig datter, om kjærlighet og forelskelse blant mennesker på randen av døden, om en dedikert lærinne som på slutten av lærergjerninga oppdager at hun har plaga elevene med dårlig ånde. Men som du forstår, allmenne fortellinger, som ikke er spesifikt knytta til Kristiansand, men kunne ha funnet sted i enhver annen kommune.


Og det er vel forfatterens problem; at det ikke er lett å fange inn det ugjennomtrengelige livet i konstruksjonen Nye Kristiansand. Om Leithes fotografier vil jeg kort si at det er interessant at så og si ingen av hennes motiver indikerer at Kristiansand har et stort urbanisert sentrum. Nesten alle motivene er fra landskaper og bygninger i utkanten av kommunen; forlatt av mennesker, som om det ikke finnes en levende sjel i hele kommunen bortsett fra en hare! Det er sikkert en tanke bak dette.


Boka har ingen tendens, den tar ikke stilling for eller mot storkommunen, den åpner for flere spørsmål enn svar. Det er en smal og liten bok, både i form og innhold. Jeg vil forsvare at det offentlige legger til rette for en underskog og et mangfold av denne type bøker.



Ingen kjenner ingen - vitnemål fra kommunen

Eivind Hofstad Evjemo, tekst

Christina Leithe H., bilder

Cecilie Nissen og Pernille Skar Nordby, kurator og redaktør

Kristiansand Kunsthall

76 sider

Utgitt med støtte av Norsk kulturråd og Fritt ord



Kommentarer? Gå til vår Facebookside, eller send til post@argumentagder.no