Kronikk 01.04.2022: Noen stemmer trenger vi ikke å lytte noe særlig mer til», lød det i Dagens Næringslivs kommentar om den nye sikkerhetspolitiske debatten sist helg. Nå er det nok å stemple folk som «Putins nyttige idioter» for å dømme dem ut i forsvarsdebatten som tvinges fram av Russlands brutale angrep på Ukraina.
Illustrasjon: Finske tropper under Vinterkrigen i 1939, en krig som gir assosiasjoner til Ukraina-invasjonen, og som også er vesentlig som grunnlag for Finlands forsvarspolitikk helt siden 2. verdenskrig.
Av Halvor Fjermeros, publisert 01.04.2022
Det var Frithjof Jacobsen, politisk redaktør i Dagens Næringsliv som vrengte av seg den siterte påstand i en kommentar lørdag 26. mars. Og han fulgte opp med en oppramsing av «alle de som mente invasjonsvarslene (overfor Ukraina) var amerikansk propaganda», og som nå «kryper tilbake i sine egne gjørmete spor». De navngitte gjørmeålere var Tormod Heier, offiser og professor ved Forsvarets høyskole «som avfeide invasjonsplanene» som «krigsretorikk», Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen som i en kommentar etter invasjonen innrømmet at han hadde tatt feil, og partiet Rødt hvis «kunststykke» har vært å snakke seg bort fra «sine egne ekstreme sikkerhetspolitiske standpunkter, uten å skifte den egentlige politiske kursen.» Alt dette oppsummeres i den «underliggende antiamerikanismen som er grunnmuren for de korthusene av noen sikkerhetspolitiske byggverk som disse tre og deres meningsfeller presenterte.» (Nå går det litt i ball i metaforbruken her, for hvem har vel hørt om korthus som er bygd på en grunnmur. Men pytt!)
Høyresidas hva-var-det-jeg-sa-øyeblikk
Mandag denne uka fikk DN-Jacobsen gå parademarsj i enegang på Dagsnytt 18 der han framførte sitt syn uten motforestillinger. Det var riktig nok etter en debatt der Bjørnar Moxnes møtte en Ap-mann som mente Rødts Nato-standpunkt ikke sto til troende. Og sant er det at Rødt siden valget ikke kan klage på deltakelse i NRKs debattprogrammer. Men det var et underlig propagandainnslag å la DN-redaktøren snakke uimotsagt, i stedet for å la ham bli konfrontert med en av de angrepne. Dette er bare et lite tegn på den krigseuforien som nå har tatt kontroll over luftrommet i den sikkerhetspolitiske debatten. På samme side som Jacobsen svingte sin pisk over alle «de som hatet Amerika», hadde DN en leder som ønsket en ny EU-debatt velkommen og som krediterte eks-urixminister Ine Søreide Eriksen for å ha gode argumenter. At det var de samme gamle om at «det ikke er i Norges interesse å stå på utsiden når avgjørelsene blir tatt», spiller ingen rolle. For nå må alle skjønne at det ikke fins fornuftige argumenter mot å bli med i EU, eller mot at land i vår nærhet vil bli med i Nato. Ingenting er jo som før etter 24. februar, stupid!
Det vil kreve en avhandling å analysere de varslene av såkalt etterretning som gikk ut i månedene før Putins beslutning om å invadere Ukraina. Hvis vi går tilbake til USAs utenriksminister Antony Blinken og hans «spådom» om det nært forestående angrep, så ser vi at han opererte med en rekke scenarier som kunne bli brukt som påskudd for en invasjon. Det gjaldt alt fra påstander om folkemord til mistanker om et forestående giftgassangrep eller ukrainske krenkelser mot russisk territorium. Dette er velkjente ingredienser fra USA og andre vestlige lands repertoar før eller under krig mot land på de fleste kontinenter. Så Blinkens tippekupong var helgardert for en rekke eventualiteter i en konflikt som ganske visst pekte mot et høyt spenningsnivå. Men ingen vil vite før Kremls arkiver åpnes om noen tiår hvor mange alternativer Putin og hans generalstab opererte med da de dreiv sitt høye spill for å få USA og Nato til å komme med garantier om Ukrainas nøytralitet over hodet både på EU og regjeringa i Kyiv. Mitt tips er at det fantes en rekke scenarier, der f.eks regimeskifte kunne være ett, men som for lenge siden ser ut til å være forlatt som Moskvas mål for krigen. I ettertid er denne fortellinga blitt fullstendig svart-hvit og hva-var-det-jeg-sa-høyresida innen politikk og media kan triumfere med fasiten i hånd.
Nå har jeg ikke fulgt så godt med i DN at jeg med sikkerhet kan si at kommentator Jacobsen ikke advarte mot «Putins nyttige idioter» før 24. februar, men en rask sjekk tilsier at det var i etterpåklokskapens klare lys at den politiske redaktør satte seg på sin høye hest og idiotforklarte sine politiske motstandere. Krigen forandrer som kjent alt, også diskusjonsetikken i våre store medier.
Finland får fart på forsvarsdebatten
Høyresida mener det, men få uttrykker så plumpt som Frithjof Jacobsen at det kun er ett svar i dagens verden på vår sikkerhet i all framtid: «At USA er engasjert i europeisk sikkerhet, er en forutsetning for at vi er trygge. Det finnes ikke noe alternativ til denne sikkerhetsgarantien i dag, og heller ikke i overskuelig fremtid. Å late som det, er ikke bare dumt. Det er også farlig.»
Denne bokstavelig talt fordummende retorikken er ikke bare farlig, men svært ahistorisk og uten snev av forståelse for en stormaktspolitikk i endring. Mens verden foran våre øyne endres fra en unipolar til en multipolar verden, sitter DNs politiske redaktør igjen og leker med sine rustne Pershing- og SS-20-raketter på historias søppeldynge. For er det noe Ukrainakrigen har lært oss, så er det at små og mellomstore nasjoner og stater kan stå imot militær overmakt og brutale overfall som det Russland nå har begått mot sitt broderfolk.
Det fins tankevekkende likheter mellom den finske vinterkrigen 1939-40 og invasjonen i Ukraina. Etter lange forhandlinger mellom Sovjets øverste ledelse og den finske regjering, som ikke førte fram, gikk Den røde hær til angrep på Finland i noe Stalin & Co trodde skulle bli lett match og løst før jul 1939. Finnene mobiliserte en uant styrke, moralsk, mentalt og militært, og viste gjennom en oppholdende strid langt ut på vinteren 1940 fram sovjetisk militær udugelighet for en hel verden på krigsfot. Og det reiste en sympatibølge for finnene som kan minne om den vi nå ser for ukrainerne og en antisovjetisk holdning som føyer seg inn i de fiendtlige følelser for alt som er russisk denne vinteren. Hvor mange russere og ukrainere mistet livet i de karelske skoger? 100.000? Finnene mister kanskje en femtedel, men vant en erkjennelse som de tok med seg inn i etterkrigstida da de var tvunget til å leve i sitt naboskap med den supermakta som hadde vokst fram som følge av Sovjetunionens digre offer for å knuse den nazistiske dødsmaskinen.
Krigen endrer alt. Også forsvars- og sikkerhetsdebatten. Og da er det nettopp finnene vi kan lære mest av. For i stedet for å se oss blinde på den fryktdrevne pro-Nato-stemning som det nå pustes i glørne til over et helt subkontinent fra Donbass til Donegal, så må vi ta fatt på en nøktern debatt om hvordan små land kan gjenreise et forsvar av egen sikkerhet uavhengig av den gamle doktrinen om supermaktenes terrorbalanse. Finnene viser vei, og det har de gjort i hele etterkrigstida med et totalforsvar, sivilt som militært, som har klart å mobilisere sitt folk gjennom tro på egne krefter og egen forsvarsvilje.
Finlands eksempel har fanget interesse for aviser de siste ukene, fra Klassekampen til Financial Times. Sistnevnte har en reportasje kalt «War with Russia? Finland has a plan for that» (28. mars) som får fram den enestående ideen om et totalforsvar med dype røtter i den finske folk, med en tredel av den voksne befolkningen som mobiliserbare reservister, beredskapslagre for korn (hvete og havre) og drivstoff (bensin og diesel) og medisiner for en periode på et halvt år i en tenkt krisetid. Og de driver med det kjedelige beredskapsarbeidet som må øves igjen og igjen, «the boring, unsexy work» som bare må gjøres. Et eget byrå koordinerer alle nivåer i denne beredskapen, inkludert næringslivslederes innrulering og fornying av de nevnte lagrene. Dette koster den nette sum av 2,5 mrd euro i året, eller ca. 24 milliarder kroner.
I følge meningsmålinger er tre firedeler av det finske folk villige til å kjempe for sitt lands frihet mot en okkupant, det suverent høyeste nivå av kampvilje i Europa. Og Finland fortsatt med allmenn verneplikt for menn etter at de fleste land forlot dette prinsippet og skar drastisk ned på forsvarsutgiftene allerede tidlig på 1990-tallet. Finland har i fem år blitt kåret av FN til å være verdens lykkeligste land. Kanskje det henger sammen med denne fornemmelsen av å stå på egne bein, være sjølhjulpen og være seg sitt totalforsvarsansvar bevisst. Hvem vet?
Norges strippa forsvar, fra konkurs til fattigkassa
Er det noen som husker en generalløytnant ved navn Rune Jakobsen? Som sjef for Forsvarets operative hovedkommando gikk han ut offentlig og erklærte: «Kan ikke forsvare Norge til alliert hjelp kommer». (VG 29.09.2019). Allerede et halvår tidligere hadde han hengt bjella på katten og meldt at Hæren er for liten i forhold til de oppgaver den har og hva som forventes av Norge og Nato. Samme år la daværende forsvarssjef Bruun-Hanssen fram en langtidsplan som sa det samme i et mer budsjettmessig språk. Det var kun ett forslag som kunne duge, nemlig å bevilge 25 mrd. kr. fram til 2028 for å få forsvaret operativt. Men i klarspråk var det norske forsvaret konkurs, og de mer frittalende sa fra hvor landet lå: «Hovedproblemet i Forsvaret er at det er for få folk. Det er først og fremst et større antall mennesker som trengs», sa Ståle Ulriksen, forsker ved Sjøkrigsskolen og fikk støtte av offisersforbundet NOF, Thorbjørn Bongo som kort og godt krevde «mer personell!»
Norges forsvar består av den største kontingenten vernepliktige på 8.500 i Hæren og 3.500 i Sjøforsvaret. Luftforsvaret har under 1200 i førstegangstjeneste. I tillegg kommer ca 15-16.000 ansatte i de tre disiplinene, pluss under 40.000 i Heimevernet (HV) og 3.000 vervede soldater i innsatsstyrkene. På under 20 år har Hæren blitt nedbygd fra 160.000 til altså under 10.000, Sjøheimevernet og Kystforsvaret er lagt ned, HV er halvert og hele det norske militærsystemet er ombygd fra et invasjonsforsvar til et innsatsforsvar tilpasset Natos behov for alliert fellesinnsats utenfor Natos kjerneområder.
Finnene må le seg i hjel hvis en norsk general kommer og snakker om et norsk avskrekkingsforsvar. Finland har 280.000 soldater under våpen pluss 900.000 reservister i bakhånd. Først etter Russlands invasjon i Ukraina har Gahr Støres regjering bevilget 3,5 mrd kr. ekstra til forsvar og sivil beredskap, hvorunder 850 millioner er gitt til økt øvingsaktivitet for Hæren og HV. Men fortsatt er det store uløste spørsmålet mannskapsmangelen. For uansett hvor mye vi oppfyller Natos mål om å bevilge 2 prosent av vårt brutto nasjonalprodukt til forsvaret, så går brorparten med til dollarkompensasjon for flykjøp i USA til blodpris, samt dyre IKT-tjenester til alle forsvarsgreiner med krevende logistikk.
Det er et faktum at det har vært økende støtte for Nato-innmelding i både Sverige og Finland denne vinteren. Vi kan håpe at den er et resultat av kortvarig krigseufori. Og uansett kan vi si til DN-redaktør Frithjof Jacobsen når han hevder at USA er den eneste trygge favn å befinne seg i «when times get rough»: Se til Finland! De har bygd seg et forsvar som intet Nato-land kan skilte med!
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no