I boken Verdirevolusjon fra 2014 er Damman klar i sin dom: Vi trenger en politisk verdirevolusjon. Korona-pandemi, akselererende klimaendringer og et forestående økonomisk sammenbrudd gjør Dammans hyperaktuelle.
BOKANMELDELSE av Per M. Mathisen, publisert 4. april 2020
På 70-tallet startet Erik Damman Fremtiden I våre hender, som raskt fikk stor oppslutning. De fleste mente på den tiden at vi hadde nok materielle goder. Siden er forbruket vårt nesten tredoblet. Velstandsøkningen har imidlertid ikke gjort oss lykkeligere, og nå er kloden truet av kollaps.
På 70-tallet var det tendenser til en utvikling mot mindre vekst og mer rettferdig global fordeling. Men på 80-tallet kom det nyliberale vendepunktet, og politikerne frasa seg kontroll med økonomien. Fri flyt av kapital ble innført som en internasjonal regel. Politisk styring gjennom beskatning og rammevilkår kunne nå avvises med trusselen om at eieren da ville flytte kapitalen / produksjonen til et land med mer liberale regler. «Det er nå ikke menneskelige mål, men konkurranse mellom land som bestemmer utviklingen», skriver Damman, «det er blitt ulovlig å hindre den frie konkurransen».
Samfunnsdebatten påvirkes og avspores ved at både forskning og journalistikk sponses / finansieres av storkapitalen (multinasjonale selskaper) hvis formål selvsagt er å fremme egne interesser. Folk får problemer med å skille mellom uavhengig og betalt informasjon, f.eks. i klimadebatten.
Økende ulikhet gjør at 2–3 milliarder mennesker er fattige eller mangler det meste av det vi anser som nødvendig, til tross for stor økonomisk vekst de siste tiårene. Den nyliberale løsningen er at de fattige trekkes med gjennom vekst. Men klodens begrensninger gjør evig vekst umulig.
Nyliberal ideologi argumenterer med at mennesket er grunnleggende egoistisk og skapt til konkurranse. Derfor er det urealistisk at samfunnet kan organiseres på noen annen måte – «there is no alternative». Men dette er feil, mener Damman. Mennesket har fra fødselen sosiale behov, behov for samarbeid og fellesskap og for å yte noe for våre medmennesker. Forskning viser at et godt samfunn kjennetegnes ved fellesskap, samarbeid og en rimelig økonomisk likhet.
Hvis politikken støttet slike verdier, ville de fleste mennesker heller ønske et slikt system. Meningsmålinger i Norge viser at 2 av 3 nordmenn støtter en stans i velstandsveksten til fordel for en mer rettferdig global fordeling. Men markedet kan ikke styre utviklingen i ønsket retning. Politikerne må på banen og innføre en form for «frivillig tvang», slik de allerede gjør med skattesystemet.
Dammans konklusjon er: Vi må gå fra en konkurranseøkonomi til en samarbeidsøkonomi. Belønningssystemene i samfunnet må legge vekt på samfunnsviktig innsats og sosial prestisje, ikke profitt. Boka er lettlest, på bare 96 sider.