Truls Øhra har fulgt italiensk politikk og hatt base i Italia gjennom mange år. Vi publiserer her en fersk artikkel om mordet på den italienske politikeren Aldo Moro i 1978, og de bisarre forviklinger og sammenblandinger mellom CIA og De røde brigader.
Øhra skriver: Min blivende svigerfar, Mario Guidotti, var en nær venn av Aldo Moro fra krigens dager, og var som pressesjef i Parlamentet en viktig støttespiller. Moro takket ham for dette i et brev som ble postlagt en halv time før kidnappingen skjedde. Selv hadde jeg en åpen dør inn til De røde brigader gjennom mine kontakter i Feltrinelli-nettverket. Disse kontaktene fikk jeg under et møte i IRA-hovedkvarteret i Kevin-street, Dublin julen 1971. Det var mildt sagt underlig å følge dramaet slik fra begge sider.
Det har forfulgt meg siden.
Truls Øhra (1951) har gitt ut Romanen om Helge Hauge (Gyldendal Norsk Forlag 1979), Aporia (Gyldendal Norsk Forlag 1985), Hyrdebrev til Kristenheten (Ex Libris Forlag 1990) og Maktens Historie (Solumbokvennen 2018). Han har oversatt Rapporter skrevet av Michael Herr (Gyldendal Norsk Forlag 1980) og Fiatsko, Dario Fo for Trønderlag Teater og Torshovteateret (1986).
Ecce Homo
Aldo Moros parallelle konvergens
Da Aldo Moro på landsmøtet til det kristelig-demokratiske partiet i Firenze i 1959 erklærte at kampen mot nazi-fascismen hadde skapt det han kalte parallell konvergens, en naturlig tilnærming mellom partiene som åpnet for samarbeide med kommunistene, ble det ramaskrik i Det hvite hus. Ikke bare fordi Moros erklæring brøt med prinsippene som lå til grunn for den kalde krigen, men også fordi en slik oppløsning av høyre- og venstresiden ville undergrave det politiske kaoset kontrollen over Italia bygde på.
Det virket mildt sagt underlig at frihetens fyrtårn og sivilisasjonens beskytter, De Forente Stater, skulle være imot en forsoning mellom partiene etter seieren over nazi-fascismen. Men ingen visste da at CIA kontrollerte dette kaoset gjennom ny-fascistenes terrororganisasjoner, mafiaen, det italienske sikkerhets-politiet, og som det også etter hvert viste seg, De røde brigader, for nettopp å blokkere det som etter hvert ble hetende Det historiske kompromisset.
Moro bygde sin erkjennelse av kristen enhet på Antonio Gramcis beskrivelse av fascismens seier som den direkte konsekvensen av massenes mangel på en politisk kultur som kunne imøtegå finansfyrstenes ideologiske populisme. En brist som gjorde det mulig å framstille protestene mot vanstyre, korrupsjon, utbytting, krig og imperialisme som et angrep på sivilisasjonen, for så å tvinge massene til å slå ring om sine egne undertrykkere i stedenfor å gjøre seg av med den.
Nå så Moro at seieren over fascismen hadde skapt den historiske forståelsen Gramci etterlyste; en samling av de ulike klassene og partiene i parallelle systemer som møtte hverandre i kravet om kollektiv enhet og sosial utvikling. Tidspunktet var også riktig. Folket som helhet, kristne som kommunister, ønsket politisk enighet og samling om fellesverdiene Moros italienske hus bygde på.
Moro var ikke alene om å tenke slik. Valget av Angelo Roncalli (Johannes 23) som pave året før snudde opp ned på kirkens rolle i verden. Det som under Pius 12 hadde vært en kirke for Hitler og Mussolini - Pius 12 ble med rette kalt Hitlers pave - ble over natten en kirke for fattige, som med henvisning til paven kunne kreve frihet i Jesu navn gjennom det kirken selv nå helt åpent kalte frigjøringsteologien.
Borgerstaten hadde vært klassesamfunnets bolverk mot menneskets frigjøring, holdt levende av en menneskefiendtlig kirke som med henvisning til den guddommelige vilje støttet undertrykkelsen av massene. Dette var nå ikke lenger kristen praksis. Endelig måtte den gammeltestamentlige kristendommen vike for Jesu lære om kristent brorskap. Budskapet fikk øyeblikkelig stor politisk betydning for menneskene i hele den katolske verden, men særlig i Latin-Amerika, hvor frigjøringsteologien ble sosialismens fundament med Fidel Castro og Che Guevara som vår tids Peter og Paulus.
Og med Enrico Berlinguer med på laget, fikk frigjørings-teologien euro-kommunismens ansikt.
Enrico Berlinguer tilhørte toppskiktet av italiensk adel, med tittelen ridder, og dem var det ikke så mange igjen av. Bestefaren hans, Enrico, som han var oppkalt etter, var en nær venn av Italias far, Giuseppe Garibaldi, som med ridderens støtte gjorde Sardinia til base for frigjøringen av Italia. Faren, Mario, grunnla Nasjonal Demokratisk Union, det første store opprørspartiet mot Mussolini, og ble en av lederne for overgangsregjeringen etter Mussolinis fall i april 1944. Sankt Enrico, som fransiskanerne i Assisi høystemt kalte ham, var med stort og smått essensen av landets hundreårige frigjøringshistorie, og ble elsket av folket fordi han brukte den demokratiske kraften hans status som opplyst aristokrat ga ham til å løfte arbeiderklassen opp til et verdig liv.
Så da Berlinguers korrespondanse med lederen for Pax Christi, biskopen i Torino, Luigi Bettazzi, ble offentliggjort i 1970, og den sosialistiske forståelsen av Jesu lære ble velsignet av den nye paven, Paul 6, alias Giovanni Montini, ble det fart i sakene. Ikke så rart det heller. Montini og Moro var sjelsfrender. Deres vennskapet gikk tilbake til 1930-tallet, da Moro ledet Det katolske studentforbundet. Begge to hadde kjempet mot fascismen, men mens Montini valgte å fornye kirken, gikk Moro inn i politikken og ble landets yngste statsminister da hans første regjering tiltrådte høsten 1963, bare noen måneder etter at Montini selv fulgte Johannes 23 som pave.
Kuppforsøket etter gresk mønster den 7. desember 1970 ... viser hvor viktig det var for amerikanerne å stanse det italienske solidaritetsalternativet.
En annen viktig støttespiller i Moros prosjekt var industrimagnaten Enrico Mattei. Han ble høsten 1944 arrestert av Mussolini og utlevert til tyskerne for henrettelse i SS-fengslet i Como, men unnslapp fordi en gruppe motstandsfolk klarte å lure vaktene. Seks måneder senere formidlet han ordren om at Mussolini skjulle henrettes på stedet da han ble tatt i tysk uniform på grensen til Sveits hvor britiske agenter sto og ventet på å bringe ham i sikkerhet.
Alle spor etter Mussolini og fascismen skulle fjernes i freden. Mattei ble satt til å rydde opp i industrien, men privatisere det statlige olje-selskapet AGIP ville han ikke. Han gikk den motsatte veien og utvidet Agip til det gigantiske ENI, Ente Nazionale Idrocarburi (National Fuel Trust), som raskt ble lokomotivet i en petrokjemisk industri som gjorde Italia til en stormakt på raffinerte oljeprodukter i Europa og Middelhavsområdet. - Et land som produserer biler, og så mange som vi gjør, må ha bensin, sa Mattei.
Men De sju søstre som han kalte oljekartellet - Exxon, Mobil, Chevron, Gulf Oil, Texaco, BP og Shell - ønsket ikke at et statlig selskap skulle blande seg inn i det internasjonale monopolpengespillet oljen handler om, og stengte Mattei ute fra de oljeproduserende landene de selv kontrollerte. Mattei gikk da sine egne veier og tilbød Marokko, Algier, Tunis Libya og Sovjetunionen 75 % av profitten på raffinert olje i bytte med avtaler som sikret Italias tilgang på olje og gass. Denne sosiale, og ikke minst, u-landsvennlige statskapitalismen, fikk øyeblikkelig støtte både fra fagbevegelsen og kommunistpartiet, og det stadig mer konfliktløse samarbeidet mellom partene i arbeidslivet la grunnlaget for Det italienske miraklet, den økonomiske boomen landet opplevde på 1960-tallet.
De røde brigader som terror-gruppe var et falsum diktet opp av sikkerhetspolitiet og myndighetene ... Det ingen kunne forestille seg var at de ville bruke kontrollen over De røde brigader til å kidnappe og drepe Aldo Moro.
Oljekartellet derimot, følte seg truet av Matteis metode. Avtalen om å føre to tredjedeler av profitten fra salget av bensin tilbake til oljelandene selv var én ting, men at handelen med olje og oljeraffinerte produkter foregikk i landenes egen valuta truet dollarveldet. Så den 27. oktober 1962 sprengte de med hjelp fra mafiaen og det italienske sikkerhetspolitiet flyet hans i luften.
Men det stoppet selvfølgelig ikke her. Kuppforsøket etter gresk mønster den 7. desember 1970, av alle ting kalt Operasjon Tora Tora, etter det japanske angrepet på Pearl Harbour, viser hvor viktig det var for amerikanerne å stanse det italienske solidaritetsalternativet. Men kuppet gikk i vasken. Fascismen var ikke lenger gangbar mynt i Italia. Demokratiet holdt. Dermed sto Moros stilling som leder, og det planlagte regjerings-samarbeidet med kommunistene, fast.
Så for å knuse prosjektet iverksatte Henry Kissinger det han kalte Operasjon Kaos: En styrt radikalisering av de revolusjonære gruppene på venstresiden med det vi i dag kaller statsterrorisme. Infiltrerte fascister forkledd som maoister tok raskt og effektivt over ledelsen av de radikaliserte miljøene og bruke kontrollen over dem til å provosere fram en institusjonell krise med blind vold som staten i sin tur ble tvunget til å knuse for å redde demokratiet.
Men fordi sporene til de hemmelige tjenestene ikke lot seg skjule, skrev forfatteren og journalisten Giorgio Bocca allerede i 1975 at De røde brigader som terror-gruppe var et falsum diktet opp av sikkerhetspolitiet og myndighetene, og begrunnet det med at hvert tredje medlem i de revolusjonære kamporganisasjonene som nå rev landet av hengslene med ran, kidnappinger og drap, var infiltrerte agenter. Det ingen kunne forestille seg var at de ville bruke kontrollen over De røde brigader til å kidnappe og drepe Aldo Moro.
Presset på Moro hadde vært enormt hele tiden. Konen hans, Eleonora, fortalte under rettsaken mot De røde brigader at Kissinger under en middag i Det hvite hus hadde skjelt Moro ut i så sterke vendinger at han fikk et illebefinnende etterpå. Francesco Mei, forfatter og journalist i kretsen rundt Federico Fellini og Alberto Moravia, fortalte at Kissinger sparket ham som rådgiver på italiensk politikk fordi han rådet den amerikanske utenriksministeren til å støtte Det historiske kompromisset. Det hjalp ikke at han forklarte sitt syn med henvisning til amerikanernes eget ping-pong diplomati med kommunist-Kina. ”Skjønner du ikke at alt det vi gjør med kineserne handler å isolere Sovjet-unionen?” svarte Kissinger.
Moro ble kidnappet morgenen 16. Mars 1978. Samme morgen ble president Jimmy Carters spesialist på håndtering av gissel-dramaer, Steve Pieczenik, timelig sendt til Roma for å sørge for at den italienske regjeringen ikke ga etter for presset for å redde Moros liv i bytte med politiske fanger, slik italieske myndigheter hadde gjort det i kidnappingssaker tidligere. Pieczenik hadde jobbet som undersekretær i utenriksdepartementet under Henry Kissinger, Cyrus Vance og James Baker. Han visste derfor alt om Operasjon Kaos, og sørget effektivt for at Moro ble drept.
Jeg tenkte bare: De har klart det. Det er slutt. Ingen vil noen sinne tro på en revolusjonær marxist igjen etter dette grusomme drapet.
I et intervju i Los angeles Times 21. april, altså mens Moro fortsatt var i live, sa han: ”Det engasjerer meg dypt at terroristene, for å true legetimiteten til de demokratiske institusjonene, stadig tyr til sterkere virkemidler. Moro er den første statslederen som er tatt av terrorister, men terroristene lyktes ikke i sitt forsøk på å tvinge regjeringen til å gi etter.” Pieczenik la til at han selv forlot Italia før dramaet var over for å forhindre at Carter-adminitrasjonen skulle bli beskyldt for å ha lagt press på italienske myndigheter.
Dødsdommen ble formidlet til terroristene gjennom en spesialenhet i det hemmelige politiet, som på vegne av De røde brigader sendte et falsk kommunike med kodet beskjed om at Moro ikke skulle vende tilbake i live.
Jeg for min del fikk beskjeden om at Moro var blitt henrettet gjennom mine kontakter i det subversive politiske miljøet, og sto på balkongen over den røde Renault 4-eren da de åpnet bagasjerommet hvor den stakkars mannen lå krøllet sammen på ryggen under et ullteppe som et slaktet dyr. Jeg visste selvfølgelig ikke der jeg sto at det var amerikanerne som hadde drept ham. Jeg tenkte bare: De har klart det. Det er slutt. Ingen vil noen sinne tro på en revolusjonær marxist igjen etter dette grusomme drapet.
Så kom avsløringene som tvang Pieczenik til å innrømme sin skyld: - Vi drepte Moro fordi han fortalte terroristene om Operasjon Gladio (Stay Behind). Innrømmelsen er i seg selv ille nok, men den holder ikke. I følge presidenten i den parlamentariske kommisjonen som etter førti år har konkludert i sitt arbeid med å etterforske kidnappingen og drapet på Aldo Moro, Giuseppe Fioroni, ble Moro drept fordi han fra talerstolen i FN sa: - Det må bli slutt på at enkelte nasjoner gjør som de selv vil og tvinger andre nasjoner til å akseptere det de gjør.
Med andre ord ble Moro drept fordi han, i tråd med budskapet fra Det Andre Vatikan-konsilet, forsvarte de fattiges rett til et bedre liv. Det bringer oss til det ondes problem: Det vestlige frihetsbegrepet er ikke skapt for konsensus, kollektiv enhet, likhet og brorskap slik vi lærer og tror, men for konflikt, konfrontasjon, imperialisme og blodhevn.
Kommisjonen konkluderer videre med at Moro ikke ble skutt i bilen han ble funnet i, slik terroristene selv alltid har hevdet. Han ble skutt brystet på kloss hold, stående, ansikt til ansikt med sin morder. Som en siste utvei bad han i dagene før han ble drept paven gripe inn for å redde hans liv. Men som Pilatus foran Jesus kunne Montini ikke gjøre annet enn å toe sine hender. Oligarkene i det kapitalistiske systemet ville ha Moros liv og fikk sin vilje.
For Moro handlet spørsmålet om rettferdighet og frihet enkelt og greit om å utvide de demokratiske prosessene. Og han kalte det parallell konvergens: En naturlig konsekvens av en kristen praksis.
Gore Vidal sa alltid at det er de samme økonomiske interessene som betaler regningen for både demokratene og republikkanerne, bare med den forskjell at demokratene hele tiden må vise hvor flinke de er til å banke USAs fiender. "Ingen snakker om at Kennedy med sin militære opptrapping i Europa skapte Berlin-muren. Det de husker er hans Ich bin ein Berliner, som er navnet på det berlinerne selv kaller en bolle. Ingen snakker om at Camp David-avtalen forskjøv maktbalansen i Midtøsten til fordel for Israel, som siden har gjort som det selv vil. Ingen snakker om at det var Carter som ga Osama Stinger-raketter.”
Og det er sant. Vi tror gjerne at demokratene er mindre korrupte, mindre imperialistiske, mer demo-kratiske og mer fredlige enn republikkanerne. Men det var altså Jimmy Carter som drepte Aldo Moro, liksom det var Barack Obama som drepte Muammar al-Gaddafi, etter å ha bombet Libya tilbake til steinalderen med norsk hjelp. Hillary Clintons lystige parafrasering av Cæsar da nyheten om lynsjingen av Gaddafi nådde henne: We came, we saw, he died ligger ute på youtube og viser hvor nært barbariet det amerikanske folkestyret faktisk står.
Av Truls Øhra