Diplomaten er en rødlistet art i vår våpengale tid

Bokanmeldelse 23.06.2026: Et halvt århundre med erfaringer som toppdiplomat gir Kai Eide et unikt ståsted som veiviser i et klima der krigens flammer luer og krigens logikk truer med å lamme all tankegang om nedrustning og avspenning.

Diplomaten Kai Eide nye bok: Vilje til fred, Aschehoug forlag, pris kr. 449

Av Halvor Fjermeros, publisert 23.06.2026

Diplomatens råd i hans nye bok er å se saken også fra motpartens perspektiv. Så enkelt, og så vanskelig. Men av og til kan han bli litt, hm, "vel diplomatisk".

Lytt til diplomatens tale: "I Europa eksisterer det en vegring med hensyn til direkte dialog med den russiske ledelsen", skriver Kai Eide mot slutten av den omfangsrike boka han nylig kom ut med. Og om Gazakrigen: "Europeiske land har aldri samlet seg for å bidra til en fredsprosess. Med få unntak – i første rekke Norge og Spania – har de også denne gang reagert med taushet overfor den israelske voldsbruken." Og om USAs og Israels krig mot Iran – altså en blodfersk hendelse som Eide har fått med i boka – hevder han at krigen kunne vært unngått: "Det er en mann som bærer hovedansvaret for denne tragedien. I sin første periode satte president Trump resultatet av tålmodig diplomat til side. I sin andre periode har han gått et stort skritt videre. Oppildnet av Israels statsminister har han satt en hel region i brann. Folkeretten ble igjen satt til side. Diplomati og forhandlinger måtte igjen vike plassen for våpenmakt."

Et stort hus med et utkikkstårn

Disse tre krigene kunne utgjort temakretsen for en rykende aktuell pamflett fra en erfaren diplomat. Men som Kai Eide skriver i etterordet har han verken skrevet en selvbiografi eller en historiebok (og altså ei heller en anti-krigspamflett). Derimot har han fortalt en historie om mer enn et halvt århundre i diplomatiets tjeneste, med møysommelig byråkratisk arbeid for internasjonal sikkerhet og nedrustningsavtaler, med en naturlig avslutning som kommenterer vår tids brennaktuelle begivenheter. Og det faller meg inn å være et riktig valg.

På den måten viser Eide oss mange av rommene han har bebodd i det svære huset som utgjør hans embets livserfaringer, hvor han på taket bygger et tårn der han kan holde utkikk mot noen av verdens farligste kriger og konflikter. Det gir tyngde til hans betraktninger. Og det gir også noen fornøyelige og også overraskende beretninger fra et spennende liv. Til det siste hører historia om hans debut i Unge Høyre hvor Eide som utenrikspolitisk interessert medlem ble med i ledelsen. Noen år seinere ble han aktivist for Ja til EF (nå EU) og i kraft av den rollen ble han bedt av selveste Haakon Lie om å representere Høyre med på de daglige frokostmøter i Europabevegelsen – som Lie var sekretær for i 1972. Det førte til et fortrolig bekjentskap på hytteturer og i lange samtaler, eller enetaler, med den ihuga USA- og Israel-supporteren Lie. Men noen tiår seinere endret han syn. Drømmen om Jerusalem falt i grus, så vel som hans nesegruse beundring for Washington. Det endte med det paradoksale oppgjør med Arbeiderpartiets pro-USA-linje i flykjøpsaken i 2008: Haakon Lie anbefalte i boka Slik jeg ser det nå, utgitt da han fylte 103 år, å kjøpe den svenske Jas Gripen-jageren i stedet for F-35, slik Aps ankermann Espen Barth Eide fikk trumfet gjennom i grevens tid.

De sentrale stikkord til Eides diplomatiske karriere er NATO og KSSE. Sistnevnte har nok for mange gått i glemmeboka som forkortelse for Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa. Den ble et unikt redskap for å overvåke den mest omfattende og vellykkede nedrustningsprosess verden har sett. Og Eide kom inn i sluttakten til dannelsen av denne permanente kongressen allerede som deltaker på UDs aspirantkurs i 1975. KSSE var det handfaste resultat av Vest-Tysklands forbundskansler Willy Brandts modige "Ostpolitik" i 1972 og førte fram til omdannelsen av dette redskapet til organisasjonen OSSE i 1994. Slik fulgte Eide med på den dramatiske ferden fra kald krig til Murens fall og Sovjetunionens oppløsning, med gigatemaer som Reagans stjernekrig, Gorbatsjovs atomnedrustningsinitiativ og allmenn avspenning. Dette er en nærhistorisk lærdom som det er all mulig grunn til å fordype seg i igjen.

Likedan er den viktige rekapituleringen av NATOs "østpolitikk" fra årene etter Murens fall nødvendig basiskunnskap. USAs utenriksminister James Baker var en tidlig varsler mot ekspansjonen mot øst da Vesten lett kunne falle for fristelsen til å triumfere over Sovjets ydmykende kollaps. "Not an inch eastward", lovet Baker i 1994 og fikk følge av så mange landsmenn med en viss forståelse av stormaktpsykologi i samme tiår. Men så snudde vinden på 2000-tallet og Kai Eide registrerer lett resignert at den konstruktive samtalen har måttet vike plassen for våpnenes logikk og militær oppbygging i en stigende spiral.

-Jeg starter ikke tredje verdenskrig for deg!

Vi får en leksjon i denne dominoeffekten fra starten i 1999 med Kosovokrigen og NATOs bombing av Jugoslavia etter et tiår med intern strid og løsrivelse av de enkelte nasjonene innen den jugoslaviske føderasjon. Denne prosessen hadde Eide fulgt, først som NATO-sjef Lord Carringtons nærmeste medarbeider og deretter som leder for det faste rådet innen OSSE. Kampen for Kosovos autonomi, løsrevet fra Beograds kontroll, tvang fram bombekrigen der NATO krevde "fri og uhindret adgang til hele Føderasjonen Jugoslavia".

Dette var så kontroversielt at til og med Henry Kissinger kalte det en provokasjon i en britisk avis. Eide kaller det som førte fram til bombekrigen for "en klosset formulering" og taler dermed med sordin om en konflikt som holdt på å sprenge NATOs hovedkvarter under USA-generalen Wesley Clark i filler. Clark hadde beordret britiske og franske fallskjermtropper til å innta Kosovos-hovedstadens flyplass i kamp mot de serbiske styrkene som kontrollerte Kosovo med russisk støtte.

Den omstridte NATO-toppen Wesley Clark fikk svar fra den britiske generalen Michael Jackson, som ikke danset, men ropte: -"Jeg kommer ikke til å starte tredje verdenskrig for deg!"

Dette skriver Kai Eide med nøktern penn og bringer oss tett på begivenheter som bare en insider kan skildre med troverdighet. Rest-Jugoslavia i 1999 var ei kruttønne, med den fatale bombinga av Kinas ambassade i Beograd, der NATO lekte med ilden. Siden kom det flere intervensjoner og angrep av denne sorten, Afghanistan, Irak, Libya… som alle har bidratt til den mistillit som har preget den geopolitiske scenen de seineste tiår. Som FNs sjef i Afghanistan i et par år fram til 2010 har Eide forutsetninger for å bedømme effekten av denne surdeigen som har gjæret i noe som skulle bli NATOs mest feilslåtte operasjon, inntil de trakk seg tilbake med halen mellom beina – for så å starte på en ny giv på vårt eget subkontinent.

Klokt diplomati og kloke ledere – som ikke fins

Er det håp for at diplomatiet igjen kan vinne fotfeste i en verden der den ene etter den andre av nasjonenes ledere er blitt svimle av opprustingens spiral. I bokas siste del kommenterer Eide de mest aktuelle kriger som nå raser. Han slår fast at Ukrainakrigen har ført til avspenningspolitikkens endelige sammenbrudd og er tydelig i sin kritikk av EU-ledelsens manglede både vilje og evne til å ta diplomatiske initiativer. Deres berøringsangst overfor Moskva som han beskriver "kan ikke lenger forsvares".

Dette er klar, men forsiktig tale. I podkast-versjonen i Klassekampen i vår var Eide tydeligere: Han er tydelig på Putins ansvar for angrepet i 2022. "Men vi må også se hvordan opptakten til krigen ble oppfattet på motsatt side." Han mener Trumps utsendinger (Witkoff og Kuschner) til Moskva har bedrevet "amatørmessig diplomati" mens EU bare sitter stille. Han anbefaler "en realitetsorientering av europeerne" (riktig nok uten å henge bjella på kattene ved navn Kaja Kallas og van der Leyen).

Og om Gaza omtaler han et EU som er rådville og har lidd "et moralsk sammenbrudd". Det er alt sammen presist, og mer tydelig i podkastsamtalen enn i boka. Det er påkrevde advarsler, og de kunne nok vært utsagt like tydelig på trykk som i tale. Og noen steder savner jeg skarpere lut. Kai Eide skriver om Israel som har drept 70.000 palestinere i Gaza, men nevner ikke begrepet folkemord. Dette har han til felles med det norske lederskapet som toer sine hender og venter på at en internasjonal straffedomstol skal komme med fasiten. Når Eide i denne sammenheng uttrykker sin skuffelse over EUs manglende fredsinitiativ og spør "hvor er det blitt av det moralske kompasset", må jeg etterlyse skarpere lut fra forfatteren.

Mot slutten av boka kan det ha gått litt fort for seg for korrekturen. I løpet av to sider gjentas det at Hamas-angrepet 7. oktober 2023 fordømmes, og om Israels våpenimport fra Tyskland heter det "våpeneksport". Navnet på Trumps svigersønn Jared Kuschner, nå brennaktuell med massedemonstrasjoner mot sitt koloniseringsprosjekt i Albania, er skrevet en gang rett og en gang feil.

Men dette er pirk i ei viktig bok hvis fortvilelse gjenspeiles i Kai Eides viktigste etterlysning: Vi trenger klokt diplomat og kloke ledere – som ikke fins i vår del av verden.

Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no