Det som er gratis koster oss mest

KRONIKK: Einar Guldvog Staalesen skriver om vårt liv på nett og vår dobbeltgjenger i skyen.


Illustrasjon: Cullen-Jones, Unsplash og T. Vestaas

Av Einar Guldvog Staalesen –publisert 27. april 2020


Det går fort i noen svinger, selv om pandemien og karantenen kjennes lang.


Vi har tatt noen raske tak videre inn i fremtiden. Blant annet fikk vi uten betenkningstid et nytt dataprogram som håndterer hasteutbetalinger til permitterte, sykemeldte og stengte bedrifter. Det var visst bra. La oss håpe det blir til gavn.

Vi har tatt imot appen som helse-regimet legger inn i telefonene våre for å holde rede på hvor vi er og hvor vi har vært. Blir vi registrert i nærheten av en smittet, får vi rask beskjed. Svært mange tok ned appen uten å tvile, og det skjedde så raskt at hundretusener ikke rakk å lese motforestillingene som kom etter hvert.

Vi stoler på myndighetene. Camilla Stoltenberg fra Folkehelseinstituttet sa at appen var sikker. Vi trengte ikke bekymre oss, sa hun, for dataene som samles om oss, blir strøket etter 30 dager.

Hun la ikke vekt på at appen er amerikansk eid og opereres fra Irland.

2500 ansatte i Forsvaret får ikke lov til å laste ned appen. Den er ikke sikker nok for dem. Mange sivile sikkerhetseksperter har fulgt opp med advarsler. Noen er i tvil om presisjonen i målingene, for teknologien er en ny hybrid som lite utprøvd.

Og vi bør vite etter hvert, at intet som formidles på nett er trygt nok. Særlig ikke personopplysninger. Spesielt ikke når vi bruker nettet gratis. Det vi får gratis er god business for de som gir oss det. Apper er utsatt for lekkasjer, har vi lært, og sosiale medier er spesielt tvilsomme. Facebook og Google er to av verdens rikeste foretak, selv om vi ikke betaler noe for å bruke dem. De og mange andre nettoperatører tjener penger på norske og internasjonale annonser og kaprer markedsandeler fra aviser, magasiner og TV-stasjoner. De tar så mye av det norske markedet at norske aviser som får statsstøtte og andre bidrag, ber om mer penger fra fellesskapet for å være i stand til å gjøre jobben sin for demokratiet vårt.

Men det vesentlige er at nettet lekker og at lekkasjene gir store inntekter.

Likevel bruker nesten alle norske aviser Google og Facebook i sin egen tjeneste. Avisene støtter selskapene som er i ferd med å ta livet av dem. Og NRK bruker dem. Og de andre eter-selskapene, og så godt som alle norske kulturinstitusjoner og universiteter og skoler og fylkeskommuner og departementer og enkelt-politikere. Det er om å gjøre å være flinkest til å bruke sosiale medier, har vi fått vite.

Men det vesentlige er at nettet lekker og at lekkasjene gir store inntekter. De store nettselskapene er rike også fordi de kartlegger, formidler og systematiserer hendelser og opplevelser vi har fortalt om, og selger det til noen vi ikke vet hvem er. Vi har verdi for noen, nemlig. Tankene, engasjementet, smaken vår, forbruket og en masse annet som vi tidligere kalte privat, er nyttig stoff i analysert form. Noen av våre private opplysninger er så verdifulle at de stjeles.

Russiske nettroll tappet amerikanernes egen Facebook for å kartlegge amerikanske velgere så godt at de senere kunne sende dem målrettet personlig valgpropaganda – på Facebook. Det skjedde da Donald Trump ble valgt til president. Det var altså personopplysninger som hver enkelt la igjen på nettet, som var grunnlaget. Det skulle ikke være mulig.

Alt er mulig. Pentagons arkiver er tømt. Krigshemmeligheter er offentliggjort. Tysk etterretning avslørte at forbundskansler Angela Merkels telefon ble avlyttet, av amerikanske myndigheter. Gud vet hva som foregår nå. Ingen av oss vet det. Og vi vil helst ikke tro noe.

Vi synes ikke vi er så interessante at noen kan gidde å overvåke oss. Dessuten gjør vi ikke noe galt og da er det ikke så farlig. Vi deler og sender fra oss. Noen vet alt om oss, og vi vet ikke hvem noen er.

Gud vet hva som foregår nå. Ingen av oss vet det.

Kjøpekort, fordelskort, lojalitetskort, medlemskort, kjøpeklubber, kredittkort og slikt, gir oss gjerne noen prosent rabatt mot at vi legger igjen opplysninger om oss selv. Det siste jeg opplevde var tilbud om rabattkort i en apotek-kjede. Vi er ikke trygge på apoteket en gang.

Og så er det alt det andre som verserer på et nett eller flere: Hvor vi parkerer (nå legger vi igjen bilnummeret på automaten), hvor vi tar buss, at vi går i Kilden, på kino, på restauranter, ikke på Stadion, at vi kjører gjennom bommen på Vesterveien og blir holdt øye med via Gartnerløkka og helt til vi kjører av ved siste bomstasjon på Ring 3 i Oslo, og når vi kjører hjem igjen. De vet alt det der. Så vet de hvor vi kan tenke oss å feriere neste år, og så får de vite hvor vi velger å feriere, hvor vi vil bo i ferien, med hvilken standard, hvilke attraksjoner vi kjøper billett til, tar vi drosje til Kjevik eller bruker vi egen bil? Disse noen er interessert i det.

Alt registreres og vi vet ikke hvordan det kobles sammen. Men de tegner nok et slags karakter-portrett. Noen der ute vet hvor mye jeg kjøper på Vinmonopolet. For bare tre tiår siden regnet vi all denne informasjonen som privat. Vi snakket om privatlivets fred. Det er summen av det private vi legger fra oss.

Det kan hende at appen til Folkehelseinstituttet bidrar til enda noen fasetter i karakterskissene, hvis det skulle bli slik at appen lekker eller gjenbrukes på en eller annen måte.


Kommentarer? Send til post@argumentagder.no

Meld deg på nyhetsbrev

  • White Facebook Icon

Føg oss på Facebook

© 2020 Argument Agder