• Argument

Det burde ha stått i avisen - det gjorde det ikke (del 1)

Oppdatert: aug. 11

I løpet av 45 år er Fædrelandsvennens betydelige formue forsvunnet i aksjeavtaler, selskapsdannelser, fusjoner, fisjoner og spesielle overføringer. I 2019 var Fædrelandsvennens egenkapital bare 15 millioner kroner.

I Argument Agder forsøker vi å fortelle den historien, eller de historiene som Fædrelandsvennen selv ikke fortalte. Det handler om det rike avisselskapet som gav bort alle sine verdier til aksjonærene. Og som deretter betalte leie for å kunne bruke de samme eiendommene og eiendelene. Både gamle og nye eiere har deltatt i tappingen.

Revisor Åge P. Danielsen og journalist Einar Guldvog Staalesen har gravd frem historiene og skrevet tre artikler hver om dem. Danielsen har analysert regnskap fra 2002 til i fjor.

De seks artiklene kommer som serie her i nettmagasinet Argument Agder.


Her følger den første artikkelen til Einar Guldvog Staalesen.


Illustrasjon: T. Vestaas


Fædrelandsvennen tapte alt, eierne vinner fremdeles ...

Fædrelandsvennen var en av landets rikeste aviser i forhold til størrelsen. Ved siste årsskifte var egenkapitalen 15 millioner.


Av Einar Guldvog Staalesen, publisert 6.8.20

Fædrelandsvennen eier ikke noe. Knapt nok en sparekonto, ikke en bygning, ikke trykkeri, ikke avispresse, ikke produksjonsutstyr, ikke transportapparat, ikke en tomt. Alle substanser som Fædrelandsvennen opparbeidet over mange gode år, er etter hvert skilt ut i egne selskap og overført til aksjonærene. Først de gamle aksjonærene, deretter til nye eiere og aviskonsern. Ganske mange hundre millioner er trukket ut av avisselskapet.

Fædrelandsvennen var en av de norske avisene som fortsatte å komme ut under krigen og som dermed hadde produksjonsutstyret så godt som intakt da krigen var over. Og som for de andre norske avisene i samme situasjon ble etterkrigstiden særdeles vellykket. Mindre aviser slet. I Kristiansand var Christianssands Tidende og Dagbladet Sørlandet relativt svake utfordrere.

Det ble en storhetstid da avisen reiste seg etter de enorme ødeleggelsene natt til søndag 27. februar 1972. En særdeles gunstig forsikringsavtale med fullverdi på hus og utstyr og 18 måneders erstatning for driftsavbrudd ga bedriften nok til å gjenoppstå som ny, med hyper-avansert teknikk i nytt og hensiktsmessig 5000 kvadratmeter stort avishus på Fiskåtangen. Alle avisbedrifter måtte skifte fra blysetteri og flatpresse til fotosats og offset i den perioden. De andre måtte investere mye. Fædrelandsvennen fikk alt betalt.

Nytt bygg og ny teknikk kostet 25 millioner kroner. Det var inklusive tomten, som var kjøpt allerede før brannen. Den moderne offset-rotasjonen fra Goss kostet alene 6 millioner. Forsikringsutbetalingen for torvbygget og den tekniske utrustningen, som var i ferd med å bli foreldet, samt driftsavbrudd i 18 måneder, ga i alt 27 millioner i erstatning.

Fædrelandsvennen kom ut hver eneste hverdag fra mandagen etter brannen, skrevet, trykket og produsert i leide lokaler i sentrum. Det fortsatte den med uten avbrudd til bygget på Fiskåtangen var ferdig 18 måneder senere. Avisselskapet tjente penger i den perioden også. Fædrelandsvennen var så tidlig inne i den nye tid at deler av teknikken ikke var tatt i bruk i Europa ennå, og avisen fikk en særdeles gunstig pris på utstyret for å være europeisk utstillingsbedrift. Avisen, som ved attentatet tilsynelatende tapte alt, var plutselig inne i den nye tid med betydelig bedre økonomi enn andre store og mellomstore distriktsaviser.

Opprinnelig var avisen eid av tre andelshavere, familiene Rolf Stumpf, Johannes Benestad og Thv. Johanssen. I 1965 kom skipsrederne Torry Mosvold og Einar Rasmussen inn i en kapitalutvidelse og Fædrelandsvennen ble aksjeselskap. De to rederne kjøpte 8 prosent av aksjene hver, mens de tre familiene beholdt resten, 84 % i tre like deler, slik at de opprinnelige andelshaverne ble sittende med 28 % av aksjene hver.

I begynnelsen av 1990-tallet kjøpte Aftenposten aksjene til Mosvold og Rasmussen, altså 16 %. Den legendariske avislederen Tinius Nagell-Erichsen fra Aftenposten ble et toneangivende styremedlem. Ti år senere overtok konsernet Schibsted Aftenpostens aksjer og kjøpte seg via diverse omorganiseringer opp til å bli eneeier. Men da dreide det seg om avisselskapet. Alle substansene - eiendom, bygninger, maskiner og teknisk utstyr, som opprinnelig hadde tilhørt Fædrelandsvennen, var i mellomtiden skilt ut og overført til de gamle eierne.

Avishuset på Fiskåtangen, som avisen flyttet fra for et par-tre år siden, ble tidlig overført til et nytt selskap eid av de samme aksjonærene. Trykkpressen var i en periode eget selskap, setteri og trykkeri. Det nye Torvbygget ble eget selskap og overført til aksjonærene før det var bygget, men tomten var opprinnelig avisselskapets. Andre bygg var også egne selskap. Og avisselskapet Fædrelandsvennen, som hadde kjøpt og betalt det hele, leide det meste tilbake.

Aksjonærene kunne etter hvert ta ut utbytte i flere selskaper enn aksjeselskapet Fædrelandsvennen. Og det gjorde de. Flere som var ansatt i Fædrelandsvennen i den perioden, var ikke kjent med den spesielle forretningsmodellen. Det var vanskelig å vite hvor avisens betydelige inntjening havnet - i avisselskapet eller i datterselskap og assosierte selskap.

Fædrelandsvennen er som andre norske aviser en privilegert bedrift som det meste av den aktuelle tiden har mottatt papirsubsidier, distribusjonstilskudd og hatt momsfritak. Avisene er viktige instrument i det norske demokratiet. Mange regnet dem som ideelle virksomheter, før de etterhvert utviklet seg til rene forretningsvirksomheter. Aviser var ikke blitt børs-ofre ennå, da tappingen av Fædrelandsvennen begynte.


Åge Petter Danielsen har analysert regnskapene - se egen artikkel i dag.

Kommentarer ? Send til post@argumentagder.no

Meld deg på nyhetsbrev

Send innlegg til MENINGER kontaktskjema eller til: post@argumentagder.no

  • White Facebook Icon

Følg oss på Facebook

© 2020 Argument Agder