Den årvisse øvelsen
Synspunkt 08.10.2026: Så er det tid for nok et statsbudsjett.
Av uttjent platearbeider Ivan Høgeli, publisert 08.10.2026
Hvert år når finansministeren legger frem statsbudsjettet føler mange at avstanden mellom lek og lærd er stor. Departementets økonomer, de faglærte, forklarer oss hva som er mulig å få til i et budsjett og hva som ikke er mulig.
Vi føler oss litt overkjørt, men så er det jo sånn i et demokrati at folket skal bestemme. Folket har bestemt gjennom det representative demokratiet at vi i søkkrike Norge skal ha små forskjeller, alle skal kunne leve et verdig liv. Det står i alle partiprogram.
Siden sparinga starta i 1996 har oljefondet vokst til en størrelse som er vanskelig å forholde seg til. Det som er enda vanskeligere å forholde seg til er at matkøene har vokst , vi har pensjonister, trygda og lavtlønna som lever under fattigdomsgrensa, barn som vokser opp i fattige familier og avstanden mellom fattig og rik øker. Og slik har vi det, selv om vi de siste 30 årene har hatt regjeringer av ulik kulør. Hensikten med sparinga er å sikre pensjonene til fremtidige generasjoner, dagens fattige usynliggjøres.
Vi vet at vi ikke mangler penger, men vilje til å avskaffe fattigdom, privat og offentlig.
Som lekfolk forstår vi noe. Vi forstår at prosent-tillegg øker forskjellene. Vi forstår at avgifter rammer de med minst hardest. Vi forstår at nesten alle kommuner sliter økonomisk, mange med kutt i velferdstjenester. Vi vet at når vi ikke bygger eller vedlikeholder infrastruktur kommer smellen før eller siden. Vi vet at vi ikke mangler penger, men vilje til å avskaffe fattigdom, privat og offentlig. På mange områder tidfester politikerne mål som skal nås. Å løfte folk i Norge ut av fattigdom burde være et slikt mål.
Politikk er å velge mellom viktig og mindre viktig. Hadde vært fint hvis flertallet hadde sagt at i år kommer de med minst først, når statsbudsjettet skal vedtas før jul.
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no
Kommentarer