Analyse 23.09.2022: Når Russlands president 21. september kunngjorde en delvis mobilisering av opptil 300 000 reservister er det et tegn på svakhet. Krigens vinder blåser for tiden ikke i Putins favør, og med et truende nederlag i Ukraina kan vårt naboland raskt bevege seg mot politisk ustabilitet.
Illustrasjon: Vladimir Putin, foto Wikipedia
Av Bernt H. Utne, pensjonert kommandørkaptein og tidligere våpeninspektør
publisert 23.09.2022
Kritisk for Russland
President Vladimir Putins beslutning om å iverksette det han selv kaller delvis mobilisering viser alvoret i situasjonen. Krigen i Ukraina går åpenbart ikke slik Putin og den russiske militære ledelse har sett for seg. Den hurtige, og nærmest panikkartede beslutning, om å avholde folkeavstemninger i de russiskokkuperte områdene øst og sør i Ukraina viser at Putin og hans regime har hastverk. Det tyder på at situasjonen for Russland er mer kritisk enn hva som til nå er kommet frem.
Ukrainsk offensiv
Den ukrainske offensiv er trolig sterkere enn Russlands evne til å stoppe den. De russiske styrker er spredd over en lang front, og Putin har ingen flere stående styrker i nærheten som han kan sette inn som reserve for å demme opp for den ukrainske offensiv. Da må han hente forsterkningene fra folkedypet blant reservistene. Det skal i første omgang være 300 000 av dem.
Ingen russiske reserver
Slik går det når man begynner en krig, og forutsetter at man skal kunne vinne med de stående styrker man har tilgjengelig. Og samtidig utelukker behovet for reserver. Tradisjonell militær lærdom gjennom århundrer har vist at man bør sette inn en tredel av styrken i front, og holde to tredeler i reserve. I tillegg er konsentrasjon av egne styrker i tid og rom viktig for å oppnå styrkeoverlegenhet i nøkkelområder. Og det er den som angriper som velger tid og sted, og som derved har mulighet til å samle kreftene i de avgjørende områder..
Angriperen (Russland) har altså kunnet konsentrere sine styrker i de områder de mener er viktig, mens forsvareren (Ukraina) har måttet spre sine styrker langs hele fronten. Det burde gi angriperen en fordel, men den fordelen har russerne ikke klart å utnytte. Russlands krigføring i Ukraina har altså brutt med alle disse grunnleggende prinsipper. Putin selv er jurist, og har ingen militær utdannelse og kompetanse. Som mangeårig ansatt i sovjetisk sikkerhetspoliti KGB har han imidlertid god innsikt i undertrykking og terrorisering av egne innbyggere. Forsvarsminister Sergej Sjojgu, som på militærparader opptrer i marskalkuniform smykket med et mylder av medaljer, er egentlig utdannet bygningsingeniør og kan selv ikke ha vesentlig militær innsikt. Så kanskje
Forsvarsminister Sergej Sjojgu 2014 mangler russerne militær kompetanse og
dyktighet i ledelsen?
Foreldede russiske våpensystem
Jeg var selv i perioden 1991 - 1993 våpeninspektør i Øst-Europa (CFE-avtalen), og deltok på en rekke nasjonale og internasjonale inspeksjonsreiser til bl.a. Russland for registrering og destruksjon av offensive våpensystemer etter den kalde krigs slutt. Og de våpensystemer som Russland benytter i dagens krig er i hovedsak de samme som vi for 30 år siden møtte under våre inspeksjoner. Det er overraskende. Russland har altså i denne 30-årsperioden ikke modernisert sitt våpenarsenal, og har gått til angrep på et naboland med våpen som i forhold til vestlige våpensystemer er foreldet og utdatert. Det er våpen som nok kan ha en effekt mot en militærmakt uten tilgang på moderne vestlige våpensystemer, slik Ukraina hadde før krigen startet. Men nå etter at mange vestlige nasjoner, deriblant Norge, har sendt moderne utstyr er dette Foran T-72 stridsvogn 1992 forhold vesentlig endret i ukrainsk favør.
Svekket russisk militærmakt
Men nå står russerne i hengemyra i Ukraina med en svekket militærmakt, demoralisert av store tap og nederlag. Det er en militærmakt som skal stå imot en vel motivert og krigsvant ukrainsk hær, som har blitt oppildnet av de siste ukers fremgangsrike seire. De avdekkede russiske overgrep mot sivilbefolkningen i de okkuperte områder motiverer utvilsomt ukrainerne til forsterket kamp. Ukraina kjemper dessuten for egen frihet og selvstendighet mot en inntrenger som bruker våpenmakt. Det gjør det lettere å begrunne krigsinnsatsen.
Mobilisering tar tid
En delvis mobilisering som Putin nå har kunngjort vil ta tid. Selv om det skal dreie seg om opplærte reservister vil oppsetting av avdelingene og oppøving av personell for krigsinnsats ikke være gjort i en håndvending. Spørsmålet er om russerne har denne tiden. Hvis Ukraina nå klarer å beholde kraften i offensiven kan meget være avgjort før russerne får satt inn sine nye reservestyrker. Soldatene i de mobiliserte avdelingene, som selv om de er reservister med militær utdannelse, kommer fra en normal sivil tilværelse. Disse skal på slagmarken møte godt motiverte, krigsvante og erfarne ukrainske soldater som forsvarer eget land. Og de skal seire. Det er ingen selvfølge. Så delvis mobilisering løser altså ikke automatisk problemene for Putin.
Rasling med atomvåpen skal skape frykt
Den offisielle russiske militærdoktrine ser kun for seg bruk av atomvåpen i to situasjoner. Det er hvis Russland er angrepet med atomvåpen, eller dersom eksistensen av den russiske føderasjon er truet av en ytre fiende. Putins autoritære regime er basert på frykt gjennom fysisk makt og undertrykking av opposisjon. Når den fysiske makten slår sprekker, slik vi nå opplever med den russiske maktesløshet i Ukraina, har frykten en tendens til å fordunste sammen med den fysiske makten. Putin, som har utnyttet denne frykten hele sitt liv, vet det bedre enn mange andre. Trolig er det derfor han utrykker seg i kryptiske ordelag som kan utlegges som en rasling med atomvåpnene.
Folkeavstemninger
Hensikten med folkeavstemningene i de okkuperte områdene er åpenbar. De skal for den russiske befolkning legitimere Russlands krav på de okkuperte områder. For resten av verden vil resultatet av folkeavstemningene ha liten legitimitet og betydning. Men det bryr den russiske ledelse seg lite om. Til det er de allerede for skandalisert, og det vet de også selv. Etter avholdte folkeavstemninger på spissen av russiske bajonetter, hvor det offisielle resultat med sikkerhet kommer til å vise stort flertall for innlemmelse i den russiske føderasjon, vil områdene meget raskt formelt bli erklært for russisk territorium.
Utvidelse av krigen
Disse ukrainske områdene vil da tjene som en "snubletråd" for krigserklæring med full mobilisering som følge hvis Ukraina skulle rykke inn i de områder som Russland etter folkeavstemninger mener er blitt en del av russisk territorium. Og da kan Putin hevde at den russiske føderasjon er angrepet av en ytre fiende (Ukraina), som altså etter russisk doktrine legitimerer bruk av atomvåpen.
Slutten for Putin?
Dette er skremmende perspektiver som viser at det er meget enklere å starte en krig enn å avslutte den. Krig er duell, og den som starter en krig må også vinne den. Russland har siden 1900 tapt i alle fall fire større kriger. Alle nederlagene førte til omfattende endringer i samfunnsstrukturen. Nederlaget i 1905 mot Japan førte til 1905-revolusjonen som innskrenket tsarens makt. Nederlaget i første verdenskrig la grunnlaget for den russiske revolusjon med etterfølgende borgerkrig, og nederlaget i Afghanistan i 1989 la grunnen for Sovjetunionens sammenbrudd like etter med tapet i den kalde krigen. Hvis klokkene nå ringer for Putin og han taper i Ukraina, er han og hans regime ferdig. Da går vårt naboland Russland mot en meget urolig og ustabil periode.
Behov for åpne grenser
Det er nå en reell fare for regimesammenbrudd i Russland. Avhengig av hvordan situasjonen utvikler seg kan mange russiske statsborgere ønske å forlate landet. Norge, og andre vestlige land, bør derfor holde grensene åpne for russiske statsborgere som ønsker å flykte fra et land som nærmer seg krigstilstand. Å stenge grensene for russiske statsborgere nå er derfor feil medisin på feil tidspunkt.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no