top of page
  • Argument

Da Gud kom til Vanse

Kommentar 24.02.2023. Det gikk en vekkelsesbølge over store deler av Norge på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Vanse sogn på Lister ble et sentrum for denne bevegelsen, drevet fram av fargerike predikanter som brukte sterke virkemidler for å formidle Guds nåde.


Adolph Tiedemand: Fanatikerne (maleri 1865)

Av Øyvind Andresen, publisert 24.02.2023


En av disse var vekkelsespredikanten Osmund Klokhammer som satte strenge krav om at alle måtte kysse taleren på munnen før og etter møtet. Dette ble kalt «fredskysset» eller «kjærlighetskysset», og Klokhammer vitset med at denne skikken under møtene var en særlig «fornøiesle for Fruentimmerne». Det finnes ingen kilder om hva «Fruentimmrene» mente om dette.


En annen grensesprengende predikant het Matthias Nielsen som hevdet han hadde levd som tigger og løsgjenger før han kom til Vanse sogn. Han praktiserte også fredskysset. Han var kjent for å holde to-tre timer prekener med store ord og fakter mens tilhengerne hans «ylte og skreik» under møtene. Hans glansnummer var å kaste Bibelen opp i lufta og deretter slå den hardt i bordet så det smalt. På den måten ville han vise at bokstavene på papiret var lite verd mot Nåden.


En mer kjent vekkelsespredikant var småbrukeren Knud Spødervold fra Egersund som også opptrådde i Listerregionen. Han var leder for de såkalte sterktroende. Han skrev på 1840-tallet: «Det er umulig for et Guds barn å falle ut av sin nådestand». For å bevise at alle gjerninger var tillatt for den frelste ble det sagt at han ofte var full under prekenene eller på andre måter opptrådde skandaløst. Han er for øvrig omtalt i Arne Garborgs roman Fred.


Hans glansnummer var å kaste Bibelen opp i lufta og deretter slå den hardt i bordet så det smalt.


Vanse ble for øvrig et senter for Brødremenigheten som var identisk med Herrnhuterne, opprinnelig en sekt som oppstod i Sachsen i 1727. Det var presten Søren Bugge som kom til Vanse i 1767 og grunnla en brødremenighet som varte i flere generasjoner. Det aller første kristne forsamlingslokalet i Norge som ikke er en kirke, ble brukt av herrnhuterne på Vanse allerede på 1790 – tallet.


Vekkelsen i Vanse i perioden 1770–1800 er blitt beskrevet av Daniel Thrap som «maaske ... den største aandelige Bevægelse i Norge siden Reformationen». Herrnhuterne forkynnelse var preget av en intens konsentrasjon om Frelserens sår og blod. De la vekt på at menigheten var Jesu brud.


Forholdene på Sørlandet blekner likevel mot et religiøst fenomen som oppstod i Nord-Sverige på samme tid. I Norrbotten oppstod den såkalte danser-sekten. I de trange bondestuene danset de vakte nakne under møtene. Det var ingen skam å gjøre dette for siden de troende allerede var «avkledd arvesynden». En bondekone Brita Hansdatter hadde kledd seg naken for sin nabo Harr og ropt: «Se Gud". Hun forklarte seinere at hun ville vise Harr hvordan hennes bondekvinnekropp var et ekte Herrens tempel. Kildene forteller at Harr ble så redd at han forlot stedet i all hast.


En bondekone Brita Hansdatter hadde kledd seg naken for sin nabo Harr og ropt: «Se Gud».

Kilden min er Trygve Riiser Gundersens nye bok «Haugianerne. Eneveldet og undergrunn bind 1: 1795-1799.» De religiøse fenomenene som er beskrevet ovenfor oppstod historisk parallelt med haugianerne, men stod langt fra haugianerne som var mer opptatt av næringsvirksom, gode gjerninger og Bibelens ord. Felles var likevel at denne typen religiøs virksomhet var forbudt fordi den brøt med Konventikkelplakaten som forbød lekpredikanter å arrangere religiøse forsamlinger. Den ble opphevet i 1842.




Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no

bottom of page