Kronikk 29.06.2023: Det er nå 70 år siden streikende arbeidere i Øst-Berlin gjorde opprør mot det regime som hevdet de representerte nettopp dem - arbeiderne.
Av Halvor Fjermeros, publisert 29.06.2023
Det er nå 70 år siden den store oppstanden i Berlin og en rekke andre tyske byer mot DDR-regimet 17. juni 1953. Denne datoen, bare noen år etter at den nye «demokratiske arbeider- og bondestaten» var født, skulle få en skjebnesvanger betydning for DDRs framtid.
Arbeideroppstanden mot arbeiderstaten var ledet av fagforeningsfolk i de største industribedriftene og byggeplassene i Øst-Berlin. Selv om skudd ikke ble utløst, ga 17. juni de østtyske lederne et skudd for baugen og skulle bli DDRs traume som varte ut denne statens levetid. Og på den andre sida av grensa, som ennå ikke var blitt en mur, triumferte den vesttyske forbundsrepublikken ved allerede i det selvsamme år 1953 frekt å kalle forlengelsen av gata Unter den Linden, selveste øst-vest-aksen gjennom Berlin, for Strasse des 17. Juni. Hver dag skulle østberlinerne minnes om miseren da DDR-lederne måtte tilkalle hjelp fra sovjetiske tanks for å forhindre arbeidermassene i å demonstrere mot de foreslåtte forhøyninger av produksjonskvotene i industrien. Bygningsarbeiderne på selveste Stalin Allee, paradegata som nå heter Karl Marx Allee, gikk i spissen for oppstanden.
DDR-forfatteren Stefan Heym har skrevet nyanserikt og innsiktsfullt om disse skjebnedagene i romanen "Fem dager i juni". Men ingenting er så enkelt som det kan se ut. For Heym skreiv først en roman," Der Tag X" («Dagen X»), som ble sirkulert i manuskripts form i femti eksemplarer til politikere og kunstnere i DDR. Robert Havemann, den kloke marxisten, naturvitenskapsmannen og regimekritikeren, skriver i sine memoarer at Stefan Heym burde takke det styrende partiet (SED) for at «Dagen X» ikke kom ut. «Heym var nemlig tilhenger av den grunnfalske offisielle oppfatning at 17. juni var et kontrarevolusjonært foretagende som var organisert av Vestens hemmelige etterretningstjeneste.» Havemann ble arrestert og forhørt av Stasi i det uendelige og til slutt ekskludert fra kommunistpartiet, og oppsagt fra sitt professorat ved Humboldt-universitetet i Øst-Berlin midt på 1960-tallet.
Bertolt Brecht er ofte blitt sitert på utsagnet om at regjeringen må oppløse folket og velge seg et nytt
Dikternes dilemma – Brechts forslag om «å velge seg et nytt folk»
For ti år siden denne forsommeren var jeg i Berlin og besøkte blant annet det beryktede Stasi-fengselet i Hohenschönhausen som nå er museum, eller et skrekk-kabinett over overvåkings- og politistaten DDR. Det ligget et stykke nord for Berlins østlige sentrum. På vei ned mot byen fra Hohenschönhausen kom jeg uforvarende forbi Bertolt Brechts gamle bolig i Berliner Allee med det vakre parkområdet rundt Weissensee som nærmeste nabo. Her møttes Brecht med flere unge kunstnere for å diskutere den spente situasjonen kvelden den 16. juni 1953. Noen av dem kom direkte fra en demonstrasjon i sentrum, situasjonen var kaotisk og partiledelsen åpenbart tatt på senga. Tidlig denne kvelden uttalte Brecht at han ville la de streikende arbeidere væpnes. Det er professor Manfred Wekwerth, en av de tilstedeværende, som hevder det i Spurensicherung (1999), ei bok med tidsvitner fra juni 1953. Men Brecht kom aldri tilbake til denne setningen. Natt til 17. juni våket det lille selskapet her nær parken ved tjernet Der Weisse See. Morgenen etter gikk Brecht til teatret sitt ved Schiffbauerdamm og Wekwerth fikk i oppdrag å bringe et brev fra Brecht til myndighetene der han erklærte at han stilte seg solidarisk med DDRs regjering. Men han krevde også at en åpen diskusjon med arbeiderne måtte begynne. Den setningen ble for mye for makta og ble strøket da brevet fra DDR-dikteren ble offentliggjort, skriver vårt tidsvitne.
Bertolt Brecht er ofte blitt sitert på utsagnet om at regjeringen må oppløse folket og velge seg et nytt. Det ble formulert i et dikt etter oppstanden. Men de ideelle fordringer er ikke like enkle å sette ut i livet og virkeligheten er som regel mye mer komplisert når man står midt i den. Brecht holdt en tale for fagforeningsmedlemmer i Berlin ei uke etter oppstanden, 24. juni. Der kommenterte han kravet om frie valg og sa at han holdt dette øyeblikkskravet for å være ufornuftig etter den bitre oppstanden. Det var kanskje dette som satte ham på sarkasme-ideen. For hvis ikke folket kunne velge nye ledere, så gjensto bare en mulighet; at lederne – med eksklusiv stemmerett – valgte seg et nytt folk.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no
Comments