• Argument

Amerikansk "come back" i europeisk politikk?

Kronikk 08.04.2022: Det er en illusjon å tro at krigen i Ukraina har brakt USA og Europa nærmere hverandre hevder forfatteren. Når krigen er over, vil USAs fokus igjen rette seg mot Kina, og i samme øyeblikk som andre, mer presserende, trusler åpenbarer seg for Washington vil USAs interesse for NATO avta.


Den amerikanske utenriksminister Antony Blinken


Av Jacob Børresen, publisert 08.04.2022


Professor Øystein Tunsjø og førsteamanuensis Johannes Gullestad ved Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets Høyskole, hevdet i en kronikk i Aftenposten 1. april at krigen i Ukraina har brakt USA og Europa tettere sammen og styrket det transatlantiske forholdet. Sanksjonspolitikken har demonstrert at Vesten sitter på et uutløst pressmiddel over for Kina, og krigen har gitt USA anledning til å stadfeste NATOs kjernefunksjon og tilbakevise usikkerhet om USAs alliansesolidaritet. Utvidelsespolitikkens berettigelse er blitt umulig å imøtegå. Når Tyskland nå har bestemt seg for å ruste opp militært, gir det nye forutsetninger for en byrdefordeling i tråd med USAs ønsker. Mistroen til amerikansk etterretning er også en saga blott, om vi skal tro Tunsjø og Rø. USAs sikkerhetsanalyser i forkant av krigen traff godt, og advarslene var ikke ledd i noen informasjonskampanje.


Hvor reelt er samholdet?

At krigen har fått både EU og NATO til å demonstrere samhold utad er udiskutabelt. Spørsmålet er hvor reelt det er, og hvor varig det evt. vil vise seg å være. Både Ungarn og Tyrkia følger i realiteten sin egen politikk, og heller ikke Frankrike er helt på linje. Da Polen ville eksportere kampfly til Ukraina via USA, satt Washington foten ned. Når krigen er over, vil USAs fokus igjen rette seg mot Kina. For Washington har NATO alltid først og fremst vært et redskap for amerikansk utenrikspolitikk. Og så lenge Sovjetunionen, og nå Russland, framstår som en felles trussel mot de europeiske medlemslandene, er ikke det noe problem. USAs og Europas sikkerhetsinteresser er stort sett sammenfallende. Men i samme øyeblikk som andre, mer presserende, trusler åpenbarer seg for Washington vil USAs interesse for NATO stå og falle med alliansens anvendelighet i forhold til det nye trusselbildet. Forholdet illustreres tydelig av slagordet etter den kalde krigen: «out of area or out of business». At europeiske NATO-land søker sammen med likesinnede land utenfor NATO i samarbeid i konstruksjoner som den britisk ledete Joint Expeditionary Force (JEF) og at det inngås bilaterale samarbeidsavtaler mellom land innenfor alliansen, økt vekt på nordisk forsvarssamarbeid osv. er alt sammen uttrykk for sviktende tillit til at NATO som allianse vil stille opp i et virkelig tilfelle.

I den grad krigen i Ukraina har sementert de europeiske NATO-landenes fokus på territorielt forsvar, vil det kunne føre til at Alliansen blir mindre tilgjengelig enn til nå, at de europeiske medlemslandenes motstand mot å involvere Alliansen i USAs konfrontasjon av Kina i Øst Asia blir sterkere. Det kan bidra til at USA mistet interessen for NATO, og dermed svekke alliansen.


Pressmiddel mot Kina

Vestens felles sanksjoner mot Russland kan fungere som uutløst pressmiddel mot Kina. Ja kanskje, men det kan vise seg å bli et tveegget sverd dersom Kina etablerer en Yuan-sone som kan bidra til å redusere dollarens rolle som internasjonal valuta.

NATOs utvidelse mot øst

Utvidelsespolitikken hadde til hensikt å bidra til å stabilisere Europa og sikre fred. Jeg konstaterer at til tross for utvidelsespolitikken opplever vi nå krig i Europa, og frykt for storkrig mellom NATO og Russland. Europeisk sikkerhet er mao ikke blitt bedre. I beste fall kan vi konkludere med at utvidelsespolitikken ikke har vært vellykket, i den forstand at den ikke har bidratt til å forhindre krig. I verste fall kan det være at utvidelsespolitikken har vært direkte dysfunksjonell, i den forstand at den kan ha vært til hinder for å bygge en bredere europeisk sikkerhetsarkitektur med Russland som integrert medlem, slik Gorbatsjov og hans folk arbeidet for i de første årene etter den kalde krigen da de ville gi OSSE en større rolle i europeisk sikkerhetspolitikk. Da hadde det kanskje ikke vært rom for en figur som Putin i ledelsen av Russland. Og så lenge Putin sitter med makten er enhver tanke på å gi Russland økt innflytelse i Europa meningsløs. Men at Europas største land må bli integrert i europeisk politikk som likeverdig medlem må være et overordnet og langsiktig mål for europeisk sikkerhetspolitikk.


Tysklands rolle

Om Tyskland gjør alvor av å øke sitt forsvarsbudsjett til 2 prosent av BNP, vil det gjøre Tyskland til Europas desidert sterkeste militærmakt, sterkere enn Russland, sterkere enn Frankrike og Storbritannia, i konvensjonelle styrker. Det vil sette Europa i stand til selv å ivareta sin sikkerhet ved å avbalansere Russland militært, redusere avhengigheten til USA, og dermed også kunne svekke NATO. Det var neppe dette USA så for seg når de presset på for en bedre byrdefordeling i alliansen.


Betydningen av amerikansk etterretning

Jeg er i tvil om USAs presise spådom om Russlands angrep på Ukraina har bidratt til å styrke tiltroen til amerikansk etterretning. Skandalen i Irak har nok hatt varige virkninger. USA har jo systematisk fra dag én etter Sovjetunionens sammenbrudd advart mot Russland. Tidlig på 1990-tallet var trusselen: «the residual Forces of the former Soviet Union», intet mindre. At de nå traff spikeren på hodet kan derfor sammenliknes med en klokke som står. Den viser rett tid to ganger i døgnet. Det er dessuten uvanlig å offentlig dele etterretningsinformasjon slik USA gjorde i forkant av krigen. Det var selvsagt ledd i en informasjonskampanje rettet mot Russland.


Konklusjon

Etter mitt skjønn bærer mange av disse konklusjonene preg av ønsketenkning, og alle vi som mener at et troverdig og sament NATO er en viktig og nødvendig forutsetning for europeisk sikkerhet og stabilitet skulle inderlig ønske at Tunsjø og Rø har rett. Det kan heller ikke utelukkes, men det er flere forhold som dessverre taler i motsatt retning:


Jacob Børresen (f. 1943) er pensjonert offiser med lang nasjonal og internasjonal erfaring. Han har bl.a vært militær stipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), og var også militær sekretær for forsvarsminister Johan Jørgen Holst (Ap). Børresen har hatt en omfattende publikasjonsvirksomhet i norsk og internasjonal fagpresse om strategi og forsvars- og sikkerhetspolitikk, og har i tillegg utgitt flere hefter og bøker Han er kommunestyremedlem i Horten for Ap.



Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no