Kronikk 23/11-21 : Stortinget har fattet vedtak som innebærer at Norge ikke lenger har full makt og myndighet over vannkraftressursene og energipolitikken. «Vi har valgt å være en del av et markedsbasert europeisk kraftsystem», uttalte departementets vitne i Oslo tingrett.
Av Idar Helle, historiker og utreder i De Facto, publisert 23/11 - 2021
Veien fra dit da vannkraften var folkets felles eie til at den nå er blitt en del av et markedsstyrt europeisk energisystem, kan visst anses som en rein harmonifortelling. Det er i alle fall inntrykket etter at statens energibyråkrater har avlevert vitneprovene sine da saken om energibyrået Acer og tilslutningen til EUs tredje energimarkedspakke har vært oppe for tingretten i Oslo i november.
Starten på reisen var den norske energiloven tidlig i 1990-årene. Da bestemte Stortinget seg for å liberalisere produksjonen og distribusjonen av elektrisk kraft samtidig som landet ble knyttet opp til et felles nordisk kraftmarked. På dette tidspunktet var dette en av de mest markedsliberale lovene i sitt slag i europeisk og internasjonal sammenheng.
Neste viktige steg var en gradvis utbyggingsekspansjon sørover, med flere nye kraftkabler til Danmark, Nederland, Tyskland og Storbritannia i tiårene som fulgte. Med de siste to kablene på plass i løpet av det siste året, har Norge en samlet eksportkapasitet som ligger på om lag 80 TWh (terrawatt timer) i året. Sjøl om den reelle strømeksporten ikke vil nå like høyt som kapasiteten tilsier, så utgjør denne muligheten for eksport godt over halvparten av den samlede kraftproduksjonen vår på om lag 150 TWh i året.
Det som toppene i Olje- og energidepartementet (OED) og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) ikke er så begeistret for å fortelle om, er virkningene denne utviklingen ser ut til å få for norske strømpriser over tid.
For den økte kapasiteten og faktiske krafteksporten innebærer en varig tilpasning opp mot det høyere prisnivået som en har i Tyskland, Nederland, Danmark og Storbritannia. Grunnen til det er at med et stort utenlandsk elektrisitetsmarked tilgjengelig via kablene, så kan strømleverandørene på det kortsiktige ‘spot-markedet’ fritt velge om de vil selge til betalingsvillige kunder på kontinentet framfor til bedrifter, kommuner eller sluttleverandører på det norske privatmarkedet. Mens kraftetterspørselen er forholdsvis stabil og bare svakt stigende, så utgjør de nye kablene og økt eksportkapasitet et markant tilbudssideskift i det norske markedet. I sum innebærer dette at både produsenter og distributører kan ta seg langt bedre betalt av norsk forbrukere enn det de kunne før.
«Men alt dette har ingenting med Acer å gjøre», forsikret Kjetil Lund som Regjeringsadvokatens kronvitne under rettssaken i tingretten. Som sjef i NVE er han også øverste leder for Reguleringsmyndigheten for energi (RME), som er satt til å vokte over og sette i verk energibyrået Acer og EU sin vilje i Norge. NVE-sjefen har nok helt rett i at omleggingen av norsk energipolitikk slik den her er beskrevet har vært mulig å gjennomføre uten Acer og energimarkedspakkene til EU.
Resonnementet har allikevel en viktig mothake: Hva om norske myndighet brått våkner opp en dag og innser at det europeiske energieventyret er i ferd med å bli et sant forsynings- og prismareritt? Kan de da reversere kontrollen og myndigheten som er tillagt Acer, RME og overvåkingsorganet ESA for å begrense krafteksporten og styre det norske kraftmarkedet i tråd med interessene til forbrukerne og industrien?
Sjølsagt ikke. «Vi har valgt å være en del av et markedsbasert europeisk kraftsystem», svarte departementets vitne i tingretten. Det er nettopp her det vesentlige av myndighetsoverføringen og suverenitetsavståelsen i denne saken ligger, uløselig knyttet til stortingsvedtakene som ble gjort om å slutte seg til Acer og tredje energimarkedspakke 22. mars 2018.
Enhver med en viss kjennskap til politisk historie så vel som rettshistorie i samfunnet vårt forstår at det sitter langt inne for norske domstoler å slå fast at et vedtak i landets lovgivende forsamling er grunnlovsstridig.
Nylig har Høyesterett i en høringsuttalelse gitt uttrykk for at Stortinget langt på vei står fritt til å vurdere om suverenitetsavståelse skal avgjøres med alminnelig eller grunnlovsmessig krav til kvalifisert flertall. Spørsmålet er like fullt om de folkevalgte har en absolutt fortolkningsfrihet i møte med Grunnloven. Befolkningen i Norge har i folkeavstemning to ganger takket nei til unionsmedlemskapet. Når inntoget i EUs energiunion skjer bit for bit gjennom energimarkedspakke 1, 2, 3 og 4 (den siste er underveis) og Acer-byråets dynamiske regelverk, er det samlet sett ingen ‘liten’, men høyst betydelig inngripen i norske samfunnsforhold som har skjedd.
Uten å bry seg om den golvplanken for folkestyret som forfatningen vår utgjør, har flertallet på Stortinget fattet vedtak som innebærer at Norge ikke lenger har full makt og myndighet over vannkraftressursene og energipolitikken. Dette er et konstitusjonelt feiltrinn som det nå er blitt opp til domstolene og i siste instans Høyesterett å rette opp i. Alternativet er at Grunnlovens vern om norsk suverenitet settes til side for godt.
Denne kronikken har tidligere vært publisert i Klassekampen.
Teksten ble skrevet før dommen falt i Oslo tingrett 22/11. Dommen konkluderer med at Grunnloven ikke ble brutt da Stortinget vedtok EUs tredje energipakke i 2018. Retten finner det i sin orden at stortingsflertallet legger sin egen fortolkning av Grunnloven til grunn.
Nei til EU, som reiste saken mot staten, mener avståelsen av norsk suverenitet til EUs energibyrå ACER og EØS-tilsynet ESA er i strid med Grunnloven og ikke kan vedtas med vanlig flertall. Oslo tingrett var uenig. Nei til EU vurderer å anke dommen.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no
댓글