KRONIKK 29.10.20: Tyskland har problemer med å nå målet om at 65 % av kraftproduksjonen skal komme fra fornybare energikilder innen 2030. Oppgradering og videre utbygging av overføringsnettet i Tyskland går også for langsomt. Dette kan forbigående gi billigere strøm i Norge.
Av Bernt H. Utne, publisert 29.10.20
Torsdag 28. november 2019 produserte tyske vindmøller nesten halvparten (48 %) av husholdningenes samlede elektrisitetsforbruk i landet. Det var ny rekord. Vindenergi-produksjonen i Tyskland har inntil nylig økt med hele ti prosent i året. Totalt har landet nå i overkant av 30 000 vindmøller i drift, og vindenergien utgjør 24 % av totalproduksjonen av elektrisk kraft. Brunkull, som er særlig viktig i de østlige deler av Tyskland, dekker 20 %, og atomkraft 14 %. Det tyske strømforbruket er i overkant av 600 TWh pr. år.
Mens brunkullproduksjonen i Tyskland skal stanses innen 2038, planlegges alle atomkraftverk utfaset allerede innen utgangen av 2022. Samlet sett utgjør nå fornybar energi 46 % av tysk kraftproduksjon, mens fossil kraftproduksjon står for 54 %. Planen er at innen 2030 skal hele 65 % komme fra fornybare kilder. Spørsmålet flere og flere stiller seg er realismen i disse planene. Siden atomkraften faller bort om bare to år, har Tyskland ingen tid å miste i utbyggingen av fornybare energikilder, som for eksempel vindkraft. Men ettersom høyspentnettet for kraftoverføring fra nord til syd ikke er utbygd, er det i det korte tidsperspektiv kun mulig å erstatte atomkraften med sterkt forurensende kullkraft fra Øst-Europa.
Selv om elektrisitetsproduksjonen fra tysk vindkraft har økt jevnt og trutt de siste årene, ser økningen nå ut til å ha stoppet opp. Det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel melder at i de første ni månedene av 2019 ble bare 150 vindturbiner satt i drift. Det er det laveste antallet på 20 år. Årsakene er flere. Den lange saksbehandlingstiden for driftstillatelse av nye anlegg, som i enkelte tilfeller kan vare opp mot seks år, har noe av skylden. Områder på land som er egnet for utbygging er også mangelvare. Med én kilometer som foreslått minimumsavstand til fast bebyggelse er vindenergi på land i et så tett befolket område som Tyskland bare mulig i begrensede områder. Derfor øker nå presset på utbygging av sjøanlegg i kystnære områder i Nordsjøen og Østersjøen. Det fordrer imidlertid forsert utbygging av høyspentnettet for å frakte vindenergien til forbrukerne mange hundre kilometer lenger sør.
I motsetning til Norge, som er et sentralstyrt land, er Tyskland en føderal stat. Det innebærer en utstrakt ansvarsdeling mellom hva som er sentrale oppgaver for regjeringen i Berlin, og hva som er anliggende for myndighetene i de 16 delstatene. Og energiforsyning er et ansvar for delstatene, nedfelt i den tyske grunnloven. Hver region har sitt lokale kraftverk som sørger for kraftforsyningen. Regionene har dermed begrenset behov for kraftutveksling. Men en intensiv satsing på vindkraft, som ikke kan lagres, forutsetter kraftoverføring mellom de forskjellige delene av landet. Det statlige organet Bundesnetzagentur har beregnet at det må bygges ca. 3000 km nye kraftlinjer. I tillegg må eksisterende kraftkabler fornyes. Totalt utgjør dette 5900 km, hvorav det sommeren 2019 bare var fullført for 300 km.
De resterende 5600 km kan ikke bygges eller fornyes i en håndvending. Overalt dukker det opp lokale protestbevegelser som forsinker, og til dels klarer å stoppe utbyggingsplanene. Alle vil ha fornybar energi, men ingen vil ha ulempene som følger med det grønne skiftet. Den viktigste av disse nye overføringskablene, den såkalte «Syd-link», kan tidligst fullføres 2025, tre år etter at atomkraften er koblet ut. Og selv dette er en ekstremt ambisiøs plan, medgir prosjektlederen i et intervju med avisen die Welt. For ett år siden gikk alarmen i Berlin. I sedvanlig stil inviterte næringsminister Peter Altmaier til et såkalt vindenergi-toppmøte, uten at det i seg selv førte til noen fremskritt. For problemet løses ikke ved flere møter. Det løses kun med flere vindturbiner og forsert utbygging av flere overføringskabler.
For norske forbrukere og eiere av kraftverk er de manglende kraftkablene i Tyskland ikke uten betydning. Ettersom vindenergien må forbrukes når den produseres, må den flyte i den retning forbruket og kraftkablene tillater. Hvis den ikke kan flyte sydover til de store forbrukerne i Sentral-Europa slik som tiltenkt, må den flyte et annet sted. Etter at Norge er tilknyttet det tyske strømnettet kan kraften også flyte nordover. Det kan i så fall føre til lavere kraftpris her hjemme. Alternativt må nye og kostbare vindturbinanlegg i Tyskland tas ut av drift i påvente av at overføringskablene til Sentral-Europa kan fullføres. Det vil i så fall bety store tap for tyske energiprodusenter som trolig da heller vil foretrekke å selge den ledige vindkraften til de priser de kan få i Norge.
På kort sikt kan derfor overføringskabler fra Norge til Europa bety lav strømpris i Norge. Når vi nærmer oss 2030, og overføringsnettet på det europeiske kontinentet er ferdig utbygd, vil situasjonen være en annen. Da vil energiprisen i Norge trolig stige opp mot europeisk nivå.
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no