• Argument

Var Norge en slavenasjon?

Oppdatert: juli 5

KOMMENTAR: Var Norge var en aktiv deltager i slavehandelen over Atlanterhavet på 1600 og 1700-tallet? Må Norge unnskylde sin rolle i denne handelen? Disse spørsmålene er blitt reist på ny i kjølvannet av de siste anti-rasistiske demonstrasjonene etter drapet på George Floyd i USA, og den løpende debatten om såkalt «avkolonisering» av høyere utdanning.


Dette viser en modell av slaveskipet SS "Fredensborg" som kom ut av drift i Skagerrak og forliste utenfor Tromøya i 1768. Foto: Norsk Maritimt Museum


Av Øyvind Andresen, publisert 4/7-2020


I boka «Norge - et lite stykke verdenshistorie» (2005) av Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud blir Norge introdusert som «slavenasjon» i kapittel 12. Romanforfatter Fartein Horgar skriver en kronikk i Stavanger Aftenblad 8/3 – 2017 under tittelen: «Norges grusomme kolonihistorie». La oss undersøke nærmere på om det er fruktbart å bruke disse betegnelsene på norsk forhistorie:


Lydrike under Danmark 1537 - 1814

Svartedauden på midten av 1300 – tallet svekka Norges politiske og økonomiske forutsetning for å oppretteholdes som en selvstendig stat. I 1380 begynte et kongefellesskap med Danmark som varte til 1814. Fra 1397 til 1523 var også Sverige med i denne unionen («Kalmarunionen»).


Norge var den svake parten i disse unionene; kongene var danske og holdt til i København. Fram til 1537 fantes likevel et norsk riksråd bestående av ledende menn innafor kirke og adel. Disse hadde en formell rett til å velge ny konge når den gamle døde. Så til en viss grad kan vi si at de representerte norsk suverenitet.


Norge var et katolsk land, og erkebiskop Olav Engelbrektsson i Nidaros var leder av det norske riksrådet da det danske riksrådet valgte Kristian 3 som konge i 1536 (etter en borgerkrig). Kristian 3 ville innføre Luthers lære i Danmark og Norge og forby den katolske kirka. Olav Engelbrektsson og det norske riksrådet gikk til opprør, og det endte med at Kristian 3. utforma en ny håndfestning (en grunnlov eller konstitusjon) med et avsnitt som er blitt hetende Norgesparagrafen. Der avskaffer han det norske riksrådet. Norge skulle bare regnes som et "ledemod", det vil si en del av Danmark på linje med Fyn, Jylland, Sjælland og Skåne.


Norge oppheves altså som selvstendig stat i 1536 – 1537. Kirka blir lagt under den danske kronen med våpenmakt, og alt kirkegodset blir stateiendom. Kirka eide på det tidspunktet halvparten av norsk jord. Utsmykningene fra kirkene ble plyndra og sendt til København.

Norge ble inndelt i len som tok seg av nesten alle offentlige oppgaver, og kongens lensherrer var etter 1537 så og si bare danske. Kongen utnevnte stattholdere, danske adelsmenn, som øverst politiske myndighet i Norge. Språket ble dansk. Norge ble hardt skattlagt, ikke minst fordi den danske kongen var involvert i en rekke katastrofale og dyre kriger. Utnyttingen av norske ressurser peker i retning av at Norge var nærmest en koloni under Danmark.


Forestillingen om et eget norsk rike levde likevel videre, og noen særnorske institusjoner levde videre innenfor lovverk og rettsvesen. Norge var et lydrike under Danmark. All politisk makt lå i Danmark.

Norge var et lydrike under Danmark. All politisk makt lå i Danmark. Utnytting av norske ressurser peker i retning av at Norge var nærmest en koloni under Danmark.

I 1660 innførte kong Fredrik 3 eneveldet, og dette sentraliserte den politiske makta i dobbeltmonarkiet Danmark – Norge ytterligere. Med kongeloven fra 1665 fikk Danmark-Norge trolig den mest vidtgående og konsekvente enevoldsforfatning i Europa. All utenrikspolitikk i unionstida lå selvsagt under den danske tronen. Lensherrene ble etter hvert erstatta med embetsmenn der danskene hadde de øverste stillingene. Eneveldet i Danmark varte fram til 1848.


Den dansk – norske slavehandelen

Dobbelt-monarkiet deltok i den transatlantiske slavehandelen som en del av trekanthandelen på 1600- og 1700-tallet. Det Vestindiske-Guineiske Kompagni etablerte slavefortet Christianborg på Gullkysten og tok etter hvert over de tre karibiske øyene St. Thomas (1672), St. Jan (1718) og St. Coix (1733). Disse tre øyene utgjorde Dansk Vest-India helt fram til 1917. Det ble også oppretta en koloni i India.


Det Vestindiske-Guineiske Kompagni handla med gull, sukker og slaver, og dreiv slaveplantasjer med hard hånd på øyene. Dansk-norske skip frakta opp mot 100 000 afrikanere over Atlanterhavet under umenneskelige forhold. I 1792 vedtok myndighetene i København at slavene skulle frigjøres innen ti år, men dette skjedde først i 1848. Noen nordmenn tjente stort på slavehandelen. Mest kjent er kjøpmannen Jørgen Thor Møhlen fra Bergen. Flere av slaveskipene hadde norsk ledelse og norsk mannskap. Sjøhelten Peter Wessel Tordenskjold seilte sine første år på slavetransport.


Var Norge som stat ansvarlig for slavetransporten?

Under dansketida bestod den norske befolkninga stort sett av bønder som var fattige og hardt skattlagte. Fra 1500-tallet var det en kraftig folkevekst og økonomisk utvikling i Norge, med vekst i fiske, bergverk, trelasthandel og skipsfart. Dette la det økonomiske grunnlaget for at Norge kunne stå på egne bein i årene etter 1814. Men lite av denne veksten hadde rot i slavehandelen.


Norge var helt politisk umyndiggjort i unionen med Danmark. Selv om noen nordmenn tjente på og deltok slavehandelen, kan jeg ikke se at Norge som nasjon kan holdes ansvarlig for den transatlantiske slavehandelen. Betegnelser som «slavenasjonen Norge» og «Norges grusomme kolonifortid» er misvisende og historisk feil.

Kilder:

Aschehougs Norgeshistorie bind 5, 6 og 7

Jon Birkenes: Norsk historie før 1850 (Gyldendal 1995)

Ståle Dyrvik: Portal. Eldre norgeshistorie (Samlaget 2003)

Meld deg på nyhetsbrev

Send inlegg til MENINGER kontaktskjema eller til: post@argumentagder.no

  • White Facebook Icon

Føg oss på Facebook

© 2020 Argument Agder