Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD), med røtter tilbake til 1863, sliter med å snu et langvarig og dramatisk fall i velgeroppslutning.
Finansminister og stedfortredende regjeringssjef Olaf Scholz – Foto: Ola Kosinsky, Wikimedia Commons
Av Bernt H. Utne, publisert 6. april 2020
Under Gerhard Schröder’s ledelse samlet partiet ved valget i 1998 hele 40,9 prosent av velgerne, og hadde dermed nærmere fem prosent større oppslutning enn det kristeligkonservative CDU/CSU. Ved valget fire år senere fikk partiet 38,5 prosent av stemmene, og var jevnstort med CDU/CSU. Valgsystemet ga imidlertid SPD et ørlite forsprang på tre mandater i parlamentet (Bundestag), og Gerhard Schröder kunne dermed videreføre regjeringskoalisjonen mellom SPD og de Grønne fra 1998. Da Schröder måtte overgi regjeringsoppdraget til etterfølgeren Angela Merkel i 2005, hadde partiet fortsatt tillit fra 34,2 prosent av velgerne.
Siden har det bare gått nedover og nedover med det engang så stolte partiet, som også er søsterparti til Det Norske Arbeiderpartiet. Tyskland er en føderal stat, og ved siste valg i den øst-tyske delstaten Thüringen fikk partiet bare 8,2 prosent av stemmene. På landsdekkende meningsmålinger vakler nå partiet mellom 12 og 15 prosent, og har frem til Koronakrisen kjempet med det høyrepopulistiske Alternativ for Tyskland (AfD) om tredjeplassen, etter CDU/CSU og de Grønne. Partiet har således siden begynnelsen av århundret mistet to av tre velgere.
Etter at Gerhard Schröder forlot tysk politikk har SPD skiftet ut partiledelsen hele åtte ganger. Gjennomsnittlig tid som partileder de siste 14 årene har vært cirka 20 måneder. Runddansen i partiledervervet ser ikke ut til å ha hjulpet det minste. Siste partileder som sa takk for seg var Andrea Nahles. Hun tilhørte venstrefløyen i partiet, og slo gjerne om seg med høylytte og fritt-talende politiske utspill. Nahles var til stede i alle kanaler og til alle tider med til dels kontroversielle budskap. Således var hun meget hørbar og synlig, inntil hun plutselig kastet kortene sist sommer etter knappe 14 måneder som partileder. Og siden har ingen hverken hørt eller sett noe til henne!
På landsdekkende meningsmålinger vakler nå partiet mellom 12 og 15 prosent
Etter Nahles avgang overtok et forretningsministerium av tre veteraner SPD’s ledelse. Ingen av disse var av ulike grunner aktuelle for vervet som partileder, og det ble besluttet å prøve seg med en ny lederutvelgelsesprosedyre etter amerikansk mønster. Den eller de som selv følte seg kallet kunne melde sitt kandidatur for uravstemning blant partiets medlemmer. Etter et utall av møter og nærmere et halvt år senere ble den forholdsvis ukjente duoen Saskia Esken og Norbert Walter-Borjans valgt til nye partiledere. De tilhører partiets venstrefløy, og har tidligere vært klare motstandere av SPD’s deltakelse i storkoalisjonen med Angela Merkel som regjeringssjef. Valget har falt partiets høyrefløy, med finansminister og stedfortredende regjeringssjef Olaf Scholz i spissen, tungt for brystet. Ikke minst fordi Scholz selv ble vraket ved partiledervalget.
Foreløpig ser det ikke ut til at valget av ny ledelse har hjulpet det minste på oppslutningen om partiet. På siste landsomfattende meningsmåling (27.03) har SPD 15 % av velgerne bak seg. Koalisjonspartner CDU/CSU med Angela Merkel (CDU) og Markus Söder (CSU) har nå etter koronakrisen fått solid medvind. Partialliansen gjør et skikkelig byks til hele 33 %, opp hele syv prosentpoeng fra 26 %. Foreløpig ser det ut til at den store taperen er det høyrepopulistiske AfD som får en oppslutning på bare 10 %.
SPD’s problemer stikker langt dypere enn hvem som sitter i ledelsen. Som juniorpartner i en storkoalisjon mellom partier som egentlig er hovedmotstandere er det vanskelig å synliggjøre en politikk som kan identifiseres med programmet partiet gikk til valg på. Selv om SPD i storkoalisjonen har fått betydelig gjennomslag for sine kjernesaker, kjenner mange av velgerne seg ikke igjen i partiet. I den perioden SPD har sittet i regjering, har fattigdommen økt, husleieprisene i pressområdene eksplodert og lønnsveksten stagnert. Hver femte arbeidstaker er lavtlønnet, og mange er avhengig av flere jobber for å få endene til å møtes. Partiets forsøk på å innføre lovregulerte begrensninger i husleieøkningene har mislykkes, og uroen omkring ledelsen har ikke øket tilliten blant partiets kjernevelgere.
SPD’s problemer stikker langt dypere enn hvem som sitter i ledelsen
Lederduoen Esken og Walter-Borjans har vært sterke kritikere av storkoalisjonen, og mange har ventet at Merkels regjering ville bryte sammen. Det vil i så tilfelle utløse nyvalg. Hvis ikke Merkel skulle våge en mindretallsregjering da. Men det har hun til nå kategorisk avvist. Problemet for SPD er imidlertid at med så dårlige meningsmålinger er nyvalg nå en sikker katastrofe. Like sikkert vil en fortsatt regjeringsdeltakelse slite på kjernevelgernes lojalitet. I tillegg kommer koronakrisen. Skulle partiet nå våge en regjeringskrise, er det grunn til å anta at velgerne vil straffe partiet hardt for å forsterke vanskene i en kritisk tid. Partiet er derfor på mange måter kommet i «dødens posisjon». Uansett hva den nye ledelsen nå gjør, blir det galt.
Det tyske sosialdemokratiet ligger derfor på sotteseng, og ingenting tyder på at valget av ny partiledelse har brakt helbredelsen nærmere.