• Argument

Stoltenberg på sidelinjen?


Analyse 18.02.2022: Ordkrigen mellom Russland og NATO har nådd nye høyder. Siste utvikling i striden er Kremls manglende interesse for Jens Stoltenberg.


Illustrasjon: Forsvarets Forum

Av Bernt H. Utne, publisert 18.02.2022


Mistet interessen

Utspillet fra talskvinnen i det russiske utenriksdepartement, Maria Zakharova, om at Russland har mistet interessen for NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg er oppsiktsvekkende. Hun beskrev onsdag 16. februar Stoltenberg som "enten NATOs generalsekretær eller en bankmann", og føyde til at hun ikke hadde "funnet ut av det ennå".


Slike uttalelser om en viktig sikkerhetspolitisk aktør i den mest alvorlige internasjonale krise Europa har stått overfor de siste ti-år er i seg selv urovekkende. Tonen er respektløs, og bærer bud om at Russland ikke har til hensikt å forholde seg til NATOs generalsekretær. Nå er mye av krisen som har tårnet seg opp mellom Vesten og Russland forankret i Ukrainas ønske om å bli tatt opp i NATO. Som faktisk er ledet av nettopp Jens Stoltenberg.


Forsøket på å gjøre ham uinteressant kan skyldes flere forhold.


Stoltenberg fremstår trolig i Putins øyne bare som en løpegutt for den amerikanske presidenten. I krisesituasjoner, som den vi nå ser, tar USA automatisk føringen, og NATOs generalsekretær er henvist til å danse etter USAs pipe.

Stoltenbergs retorikk

For det første har Stoltenberg gjentatt til det kjedsommelige frasen om at det er opp til enhver stat selv å bestemme sin sikkerhetspolitiske tilknytning. Det har han sagt ikke bare en gang, og heller ikke bare to ganger. Det har han sagt nesten daglig, og kanskje har Stoltenberg her kjørt denne retorikken for langt. For vel har han rett i at det enkelte land selv kan bestemme sin egen sikkerhetspolitikk. Men det at man har rett til å søke medlemskap i f. eks NATO betyr ikke at søkerlandet har krav på å bli tatt opp som medlem. Det bestemmes av alle landene i alliansen, hvor alle medlemsland har vetorett. Det er således ikke slik at om f. eks. Finland eller Sverige skulle bestemme seg for å søke medlemskap i NATO at disse landene automatisk vil bli opptatt i alliansen.


Og selv om det i internasjonal politikk ikke finnes noen nabolov for å redusere nabokonflikter, som f. eks. i et byggefelt, er det heller intet forbud mot at statene tar hensyn til hverandres sikkerhetspolitiske interesser. Der har Norge gode tradisjoner å vise til i forhold til vårt største naboland, Russland. Det var tross alt Einar Gerhardsen som innførte begrepet "selvpålagte restriksjoner" på alliert tilstedeværelse i Nord-Norge under den kalde krigen. Hensikten var å respektere Sovjetunionens særlige sikkerhetsinteresser i nord-områdene, og det er lite som tyder på i dag at det var en uklok politikk.


Talerør for USA

For det andre fremstår trolig Stoltenberg i Putins øyne bare som en løpegutt for den amerikanske presidenten. I krisesituasjoner, som den vi nå ser, tar USA automatisk føringen, og NATOs generalsekretær er henvist til å danse etter USAs pipe. Det er trolig det vi nå er vitne til. Stoltenberg er i Kreml etter hvert blitt oppfattet som et talerør for USA, i større grad enn for de europeiske NATO-land, som jo er splittet i spørsmålet om Ukraina. Fra russisk side er det da naturlig å stille seg spørsmålet om det har noen hensikt å snakke med løpegutten, når man like godt kan snakke med sjefen, president Joe Biden!


Putin kan ha bestemt seg

For det tredje er det mulig at Putin nå har bestemt seg. Tiden for diplomati kan være over, og nå ønsker han å la våpnene avgjøre denne striden. Da følger Putin og hans talskvinne Zakharovas respektløse omtale av NATO-sjefen som en naturlig følge av denne beslutning. Det er i tilfelle dårlig nytt. Både for Stoltenberg, NATO og Europa. At forsvarsminister Odd Roger Enoksen, trolig med forsvarsjefen på slep, plutselig avbryter tilstedeværelse på en lenge planlagt sikkerhetskonferanse i München er foruroligende. Den offisielle begrunnelse for hjemreisen er "den spente situasjonen i Ukraina" med ønsket om å være "tilgjengelig for beslutninger slik situasjonen er."


Den årlige sikkerhetskonferansen er den internasjonale politikks utgave av World Economic Forum i Davos, og er et must for absolutt alle innenfor den militærpolitiske arena. Om lag tretti stats - og regjeringssjefer er i år til stede på konferansen, og for Norge møter utenriksminister Anniken Huitfeldt. For første gang på svært mange år er Russland ikke representert. Forsvarsministerens avbrudd med begrunnelse er derfor et varsel om situasjonens alvor.


Fred ikke mulig uten Russland

Europas historie over flere hundre år har vist at fred på det europeiske kontinent ikke er mulig uten at de tre viktigste nasjonene der, Frankrike, Tyskland og Russland, er med på freden. Det burde Jens Stoltenberg ha tenkt nærmere over før han satte i gang med sin ensporede tirade om nasjonens rett til selv å bestemme sin sikkerhetspolitikk. Det har ført til at Putin nå oppfatter Stoltenberg, og med det NATO, som irrelevant.



Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no