SYNSPUNKT: Hva vil det si å tilhøre «venstresida»? Tradisjonelt har det vært knyttet til kampen for en mer rettferdig verden, for velferdssamfunnet og mot pengemakten. Solidaritet med arbeiderklassen har vært obligatorisk.
Av Per M. Mathisen, publisert 19. april 2020
Jo lengre til venstre man har definert seg, jo sterkere har bevisstheten om klassekamp og idealet om et sosialistisk samfunn stått. Men etter Sovjetunionens fall var det ikke lenger stuerent å snakke om sosialisme og klassekamp.
Klassekamp ble byttet ut med kamp for minoritetsgrupper – det som i dag betegnes som identitetspolitikk. Dette skjedde i en tid da nyliberalisme og markedsretting av samfunnet utfoldet seg. «Globalisme» ble et positivt ladet ord, som handlet om å løfte fattige land og folk ut av fattigdom. Men den globaliserte kapitalismen har forskjøvet maktforholdene sterkt i favør av pengemakten, og den spekulative finans-akrobatikken har fått et voldsomt omfang, med hedgefonds som et viktig element.
Det er derfor svært skuffende å se hvordan Nicolai Tangen er blitt omfavnet av mange på «venstresida» i Kristiansand. Den enorme formuen han har skapt seg på å forvalte hedgefonds, har han i stor grad gjemt unna i skatteparadiser.
Når finanskapitalen skaper «verdier» gjennom ren spekulasjon, snakker vi ikke om tradisjonell verdiskaping.
Og dette er et hovedpoeng: Når finanskapitalen skaper «verdier» gjennom ren spekulasjon, snakker vi ikke om tradisjonell verdiskaping. I realiteten skjer det en overføring av verdier fra realøkonomien til finansmiljøene. Penger som kunne blitt kanalisert til samfunnsnyttige formål, forsvinner på kontoer som ikke belastes med skatt eller avgifter av betydning, eller de investeres i eiendom, luksus og ikke sjelden i kunst. Dette er en av de viktige forklaringene på at avstanden mellom fattig og rik bare øker – også i hyggelige sosialdemokratier som vårt.
Den hjemlige venstresida forsvarer seg muligens med at her får en bare «holde seg for nesa» og heller fokusere på det gledelige faktum at byen får en fin kunstsamling. Men hvor ble det av prinsippene? Er det viktigere å få en kunstsamling til byen enn å kjempe mot de destruktive kreftene i dagens finanskapitalisme?
Ferskt i nyhetsmedia er oppslagene om et luksus-seminar Tangen holdt i Philadelphia i november, to uker etter at Yngvar Slyngstad hadde kunngjort at han trakk seg som leder av Oljefondet. En rekke samfunnstopper fra Norge (bl.a. daværende næringsminister, regjeringsadvokaten, FN-ambassadøren, NUPI-sjefen, oljefondets tidligere etiske rådgiver Henrik Syse og nevnte Yngvar Slyngstad) pluss en rekke internasjonale «kjendiser» deltok. Alt var betalt av Tangen – reise til seminaret i private jetfly i luksusklassen, opphold på Hilton-hotellet i byen. Artisten Sting var hyrt inn og holdt en to timers konsert for et honorar på en million dollar – nesten 11 millioner norske kroner.
Hvis ikke dette er å kjøpe seg innflytelse og venner, bør antagelig begrepet gå ut av språkbruken. I hvert fall to av seminardeltakerne ble senere brukt som referansepersoner da Tangens kandidatur som ny sjef for Oljefondet ble vurdert.
Det holder ikke å si at Norge er fri for den typen påvirkning vi i andre land vil kalle utilbørlig, og ja – korrupt. Forvaltning av fellesskapets midler skal ikke tildeles av et udemokratisk nettverk av samfunnstopper og finanskonger.