• Argument

Når kan vi puste ut ?

KRONIKK 7.1.21: Coronaen rir landet som en mare. Flere og flere spør seg om tiltakene står i forhold til den trusselen viruset utgjør. Hvor lenge vil folk holde ut regjeringens "lock-down-strategi" ?


Illustrasjon: T. Vestaas

Av Per M. Mathisen, lege og skribent. Publisert 7.1.21


«Vi kan ikke puste ut ennå», sa Camilla Stoltenberg til Klassekampen lørdag 2.januar. Koronaviruset kan bli endemisk, sa hun, og det vil kunne blusse opp igjen her og der i mindre, lokale utbrudd i lang tid. Det er da man begynner å spørre seg. Blir dette den nye «normalen»? Må vi leve med restriksjoner i livene våre i år framover? Ønsker vi å betale en så høy pris for å hindre viruset i å bre seg? Hva er det vi risikerer? Kan vi gå ut fra at beslutningene som tas av regjeringen / Helsedirektoratet er fornuftige?


Høye smittetall ?

Vi holdes løpende orientert om antall smittede, lokalt og nasjonalt, og stigende smittetall skaper nærmest panikkartede overskrifter. Men smittede er ikke det samme som corona-syke. Sannsynligvis er det relativt sett færre som er corona-syke nå enn tidligere, ettersom en større andel av de testede er yngre mennesker, som i liten grad blir syke. Og antall sykehusinnlagte har holdt seg stabilt på litt over hundre personer siden midten av november. Mange sykehus har null – 0 innlagte med corona-sykdom. P.t. har Sørlandet Sykehus én pasient. Krise?


Hadde smittetallene vært høyere ville flere blitt immune, og ikke lenger utgjøre noen smittefare for mennesker med risiko for alvorlig sykdomsforløp. Tenk for en lettelse å vite at man er blitt immunisert og ikke kan smitte andre – blant familie, slekt og venner ! Unge mennesker blir sjelden alvorlig syke av viruset, men vil like fullt være med på å slå ned viruset ved å bidra til flokk-immunitet. Lave smittetall slår ikke ned viruset.


"Worst-case scenariet"

For å sette tingen litt i perspektiv: I et hypotetisk, tenkt «worst-case scenario» lar man viruset herje fritt uten restriksjoner. Når ca. 60% av befolkningen er smittet vil viruset dø ut (flokk-immunitet inntreffer). Med en befolkning på 5,4 millioner mennesker og en dødelighet på 0,3% (ref. Folkehelseinstituttet), vil da ca. 9700 mennesker dø av "corona-relatert" sykdom. (Hvis helsevesenet ikke klarer å ta hånd om alle syke kan dødstallene bli høyere.) Men dette scenariet er det ingen som slutter seg til. Under alle omstendigheter må personer med økt sykdomsrisiko skjermes. Det finnes imidlertid en mellomløsning, hvor man tillater høyere smittetall, og i større grad bruker sykehusene til å behandle alvorlig syke. De fleste som dør er over 80 år og bor på sykehjem. Mange av dem har andre alvorlige sykdommer og vil ikke bli lagt inn på sykehus. (Når man snakker om dødstall bør man også ha i mente at det dør ca. 40 000 mennesker i Norge hvert år, dvs. ca. 110 mennesker hver dag.)

Når avisene daglig kommer med oppdaterte smittetall, som er svært lave, og fremstiller det som en trussel, er virkeligheten snudd på hodet.

Er tiltakene "proposjonale" ?

Men regjeringen fører en beinhard lock-down-strategi for å holde smittetallene nede. Da oppnår de nettopp det som Camilla Stoltenberg frykter – viruset blir endemisk – vi blir ikke kvitt det. Smittegraden i befolkningen er for lav. Regjeringen satser alt på ett kort – vaksinene skal slå ned viruset. Det kan ta lang tid, og det er fortsatt usikkert om man ikke kan være bærer av viruset og smitte andre selv etter vaksinering. Man vet heller ikke om vaksinene kan ha alvorlige senvirkninger – observasjonstiden er bare noen få måneder. Hvis store deler av befolkningen vaksineres, skal det ikke mange promille alvorlige senvirkninger til før de blir like alvorlige som «worst-case scenariet» av selve viruset.


Det er altså ikke en apokalypse vi står overfor. Men regjeringens tiltak er dramatiske for samfunnsliv og privatliv. Småbedrifter går konkurs, arbeidsledigheten eskalerer, folk havner i økonomisk uføre. Det er store mørketall av ensomhet, depresjon og vold. Unge, sårbare mennesker, som ikke har noe å frykte av viruset, rammes hardt av restriksjonene.


Statsministerens appell om «dugnad» blir dessuten ganske hul når ressurssterke grupper som NHO (les: arbeidskraft fra Øst-Europa) og kjøpesentre ikke rammes av tiltak, mens f.eks. studenter, som ikke trenger å frykte corona-smitte, må holde seg hjemme. Mange mener at restriksjonene er uproporsjonale – de står ikke i forhold til konsekvensene. Det var grunnen til at en del leger og forskere gikk sammen om «The Great Barrington Declaration».


Smitten må få bre seg mer i befolkningen - enda mer etter at utsatte risikogrupper har blitt vaksinert. Når avisene daglig kommer med oppdaterte smittetall, som er svært lave, og fremstiller det som en trussel, er virkeligheten snudd på hodet.


Et sted går grensen for hva vi vil være villige til å godta av restriksjoner i den gode saks tjeneste. Den diskusjonen må vi ta. Det har allerede vært store demonstrasjoner mot uforholdsmessige corona-tiltak i flere land. Tilliten til myndighetene begynner å bli tynnslitt. Menneskene er sosiale skapninger. Påtvungne langvarige begrensninger i sosial kontakt kan gjøre stor skade, og fremprovosere uønskede handlinger fra fortvilte mennesker.