Da Statsminister Erna Solberg 12. mars innførte de strengeste tiltakene i fredstid for å håndtere det hun kalte koronakrisen, bråvåknet Norge.
Av Bernt H. Utne, publisert 16. april 2020
Statsministeren hadde talt, og vi hadde plutselig fått en krise. En krise hvis årsak ingen egentlig kunne se, ta på eller føle direkte. Et helt ukjent virus, som kunne være svært farlig for enkelte, men ikke for alle. Et usynlig virus det ikke fantes motmiddel til.
De fleste ble nok tatt på sengen, og med bruken av ordet «krise» bredte landets politiske ledelse grunnen for fryktfølelse. Mot et bakteppe av opprørende bilder fra Wuhan-regionen i Kina ønsket Solberg utvidede fullmakter for sikkert å kunne håndtere følgene av krisen.
Siste gang Stortinget vedtok noe tilsvarende, var på Elverum den 10. april 1940, dagen etter det tyske angrep. Da hadde vi en høyst synlig og direkte følbar krise, som allerede hadde kostet hundrevis av nordmenn livet. Det har vi ikke denne gangen, men Stortinget gikk etter intense forhandlinger likevel inn for en begrenset fullmakt, om enn for et langt kortere tidsrom enn Regjeringen opprinnelig ønsket.
Stimulert av Regjeringens kriseforståelse spredte frykten seg raskt til landets kommuner. Plutselig oppdaget de at det var noe som het smittevernloven. Den ga smittevernlegene utvidede fullmakter til å beskytte kommunens befolkning mot smitte fra øvrige deler av landet. Før noen visste ordet av det, var Norge delt opp i et «lappeteppe» av ulike smittevernsoner, med sine egne karantenebestemmelser.
Siste gang Stortinget vedtok noe tilsvarende, var på Elverum den 10. april 1940
De lokale karantenebestemmelsene medførte alvorlige problemer for næringslivet, og næringsminister Monica Mæland oppfordret kommunene til å oppheve lokale bestemmelser. Det gjorde lite inntrykk på enkelte av smittevernlegene, som plutselig fikk øynene opp for en makt de tidligere ikke ante de hadde. Her og der fulgte lokalpolitikere opp for å beskytte «sin» befolkning mot resten av Norge. At vi alle er borgere av samme land, hadde noen tydeligvis glemt i iveren etter å være den som tok smittefaren mest på alvor.
Så våknet hyttekommunene. De mente de var ute av stand til å ivareta helsen til hyttefolket, og etter press fra bekymrede ordførere krevde helseminister Bernt Høie at folk i hytter utenom egen kommune måtte se å komme seg hjem straks. Ordbruken var direkte, og de aller fleste fulgte oppfordringen og reiste. Regjeringen innførte såkalt hytteforbud, og for mange ble Påsken en helt annen enn planlagt.
Forbud mot møter med mer enn fem deltakere medførte behov for endringer i det lokalpolitiske beslutningssystemet. Ordfører i Kristiansand, Jan Oddvar Skisland, fikk mot bare én stemme fullmakt til å gi Formannskapet beslutningsmyndighet på vegne av Bystyret i alle saker frem til 17. juni. Dette vedtaket har nå tre bystyrerepresentanter oversendt Fylkesmannen for lovlighetskontroll. To av de tre klagerne har på denne måten bedt om lovlighetskontroll av vedtak de selv i sin tid stemte for! Det er for å si det mildt uvanlig. I en artikkel i Fædrelandsvennen for 16. april kan imidlertid ordfører Skisland fortelle at neste ordinære digitalbaserte bystyremøte vil finne sted 29. april. I artikkelen antyder han at den omstridte fullmakten ikke lenger er nødvendig.
Har man først «skrudd på fryktknappen», tar det tid å skru den av igjen.
Langsomt begynner nå krisetiltakene å bli opphevet. Målet er en gradvis retur til normalitet i løpet av noen måneder. Men så enkelt er det nok ikke. Når frykten gjennom utstrakt bruk av ord som «krise» er spredd i befolkningen, kan man ikke forvente at alle bare uten videre omstiller seg tilbake til normalen. Har man først «skrudd på fryktknappen», tar det tid å skru den av igjen. Det er trolig mot denne bakgrunnen vi må forstå ordføreren i Bykle, som ifølge Fædrelandsvennen «ikke vil se en hytteturist før tidligst til sommeren».
Etter at regjeringen kunngjorde de strengeste tiltakene i fredstid, er det registrert i overkant av 150 såkalte koronadøde i Norge. Normalt dør det i Norge i gjennomsnitt en person hvert 12. minutt, eller cirka 4200 siden 12. mars. De koronadøde utgjør altså rundt 3,5 prosent av dødsfallene i perioden. Kommuneoverlege Dagfinn Haarr opplyser til Fædrelandsvennen 15. mars at alle som har dødd på sykehjem, er «multisyke gamle», og i samme artikkel fremgår det at godt over halvparten av koronadødsfallene i Norge så langt har rammet beboere på sykehjem. Selv om ethvert ekstra dødsfall er tragisk, må det på bakgrunn av de ekstreme smitteverntiltakene være lov å tenke at noen av de døde uansett ville inngått i dødsstatistikken. De reelle koronadødsfallene utgjør dermed trolig under tre prosent av dødsfallene i perioden.
Men har vi hatt en krise? Neppe, i alle fall ikke i ordets tradisjonelle forstand
Selvsagt har koronapandemien satt oss i en krevende og utfordrende situasjon, med potensial til å skape alvorlige helsetilstander. Men har vi hatt en krise? Neppe, i alle fall ikke i ordets tradisjonelle forstand. En krise vil man i pandemisammenheng først ha når samfunnet ikke lenger er i stand til å behandle de døde med tilstrekkelig verdighet. Da hoper likene seg opp, og man har krisen.
Det var nettopp for å unngå en slik situasjon at ekstreme tiltak ble iverksatt. Så langt ser det ut til at de har virket. Men det alene rettferdiggjør ikke iverksettelse av fullmaktslover som setter demokratiet, lokalt og sentralt, ut av kraft. Å forberede krisefullmakter/lover for senere iverksettelse, ville være naturlig i situasjonen landet var kommet i. Men det var ikke det som skjedde. Denne gang ble krisefullmaktene vedtatt, og iverksatt, før krisen var et faktum. Det må vi unngå, skulle noe lignende skje igjen