• Argument

Fædrelandsvennens første redaktør


KRONIKK 5.1.21: Vi starter opp det nye året med et lite historisk tilbakeblikk som viser at de lokale stridighetene omkring Sørlandnyhetene og alternative medier har sine paralleller i fortida.


Adolph Tidemand: Politiserende bønder (1848)

Av Øyvind Andresen, publisert 5.1.21


Lenge før internettets tid var det en brokete flora av medier på papir som var i opposisjon til eliten, deres politikk og deres støttespillere i de store avisene. Allerede på begynnelsen av 1800-tallet drev Henrik Wergeland folkeopplysning gjennom trykte blader som For Almuen og For Arbeidsklassen. Mindre kjent er husmann-sønnen Peder Soelvold fra Nome i Telemark. Han grunnla bladet Statsborgeren som kritiserte den styrende embetsmannstanden og kjempa for bøndenes rettigheter.


Det er Kristian Holen Nymark som løfter fram Soelvold og Statsborgeren i avhandlinga «Kampen om trykkefriheten: Karl Johan og den norske presse 1814-1844». Dette er den første doktorgradsavhandlinga i Offentlighetsprosjektet, ei av forskargruppene i UiO:Norden.

Nymark forteller på nettsida til Offentlighetsprosjektet: "Med grunnlova frå 1814 fekk nordmenn lovfesta rett til trykkefridom. Men dette gav ikkje automatisk lik rett til å delta i den offentlege samtalen. Kongen og deler av embetsverket reagerte særleg sterkt mot bønder og unge studentar som ytra at samfunnet burde endrast".


Karl Johan var på den tida konge i Norge og Sverige, og dreiv en form for statlig sensur. I avhandlinga si ser Nymark på hvordan kongen prøvde å stoppe enkelte ytringer. Blant annet presset han Stortinget til å gjøre sending med posten så dyrt at distribusjon ble umulig for opposisjonsbladene, og alle opposisjonsblader var knebla i 1821 - 1826. Men kongen klarte ikke i lengden å stoppe opprørske stemmer.

- Fanden var i den Tid meget mindre frygtet i Norge end Statsborgeren

Soelvold var stifter og redaktør av Statsborgeren fra 1831 til 1835. Han brukte tøffe virkemidler for å fremme bøndenes sak. Blant annet navnga han kandidater han mente bøndene ikke burde stemme på til stortingsvalget, og oppfordret til å stemme på andre kandidater. Dette medvirket til at bondeopposisjonen vant valget i 1832. Statsborgeren gikk ikke av veien for å spre rykter og kritisere navngitte embetsmenn. Henrik Wergeland skreiv: «Fanden var i den Tid meget mindre frygtet i Norge end Statsborgeren.»


Soelvold måtte trekke seg som redaktør i 1835 etter massivt press fra hele det politiske spekteret og etter å ha blitt dømt æresløs to ganger med kort mellomrom, i to skjebnesvangre rettssaker. Wergeland overtok som redaktør av Statsborgeren, før den ble nedlagt i 1837.

Soelvold ble skjelt ut av den etablerte pressa og utsatt for en svertekampanje av embetsmennene. Han ble kalt «klapperslange», beskylt for å ha stjålet penger av sin far, og hatt seg med en Konfirmantine. «Bakgrunnen for svertekampanjen mot Soelvold var at han hadde for stort personfokus i sin kritikk», sier Nygård. «Soelvold blei dømt i to trykkefridomssaker. Innkallinga til rettssaka kom via brev medan han var på reise, så Soelvold visste ikkje om rettssakene før dommen falt. Der fekk han bøter som han ikkje kunne betale og reiste frå Christiania. Han måtte trekke seg som redaktør, og levde eit omflakkande liv som enda ganske tragisk.»


Fædrelandsvennens første redaktør

Etter Statsborgeren forsøkte han seg igjen som redaktør og stiftet i 1838 en ny avis med navnet «Fædrelandsvennen» som kom ut en kort periode. Dette er nok en tradisjon som Fædrelandsvennen i dag ikke vil vedkjenne seg ! På forsida daterer de seg tilbake til 1874.


Høsten 1845 ble Soelvold funnet på gata i Christiania, fattig, husløs og forkommen. Politiet anbrakte ham på arbeidshuset i Mangelsgården, og derfra ble han seinere overlatt til Akers fattigvesen, som satte ham ut på legd. Han ble til slutt lagt inn på Aker sykehus med koldbrann og døde der i 1847, forlatt og glemt. Han ble 48 år gammel.