KRONIKK 16.4.21: Artikkelforfatteren er bosatt i Berlin, og gir sitt inntrykk av hva som rører seg når det gjelder pandemibekjempelse i den tyske hovedstaden. Hun er spesielt opptatt av Zero Covid - et initiativ som ønsker en hard lockdown av samfunnet i tre uker for å komme ut av pandemien.
Midt under koronakrisen har det høyreradikale partiet Alternativ for Tyskland (AfD) holdt sitt årsmøte. Partiet avviser i all hovedsak at Covid-19 er et problem som krever inngripen fra samfunnet, og vil satse på at enkeltmennesket selv har ansvar for å hindre smittespredning.
Av Tone Avenstroup, Berlin. Publisert 16.4.21
Hvordan takle korona? Det er vanskelig å enes om en felles strategi, men en ting er mange i Tyskland likevel enige om: at 'abstensionisme' (avhold) når det gjelder politikk, at det å holde seg borte fra enhver deltagelse i politikken, ikke holder. «Næringslivslobbyen har startet en åpningsdiskurs, Querdenker ("Tverrtenkere") marsjerer igjen, flankert av konservative og høyreorienterte medier.» (Neue Internationale, april 2021)
Querdenker I bevegelsen Querdenker er det en stor del korona-tvilere og korona-fornektere, en god del esoterikere og høyre-tolerante 'frihetsforkjempere', samt hardcore identitære, gamle og nye fascister. De står sammen i kampen for sin private frihet og mot Angela Merkel, RKI (folkehelseinstituttet), eliten og det de kaller korona-diktaturet. Bevegelsen er ikke homogen, men nesten utelukkende hvit. Man kunne kalle den individualistisk.
Likevel, enhver betegnelse kan være 'feil', forenklende og vil kunne oppleves som krenkende. Jeg så de første hygiene-demoene i fjor vår hvor Querdenkerne formerte seg, siden har jeg holdt meg langt unna samlingene deres. Dermed har jeg ikke intern kunnskap, og kan da heller ikke vite hvordan det føles å være 'tverr'. Men med disse i bakhodet er jeg stygt redd for kollateralskadene av pandemien.
Zero Covid
Blant de initiativer som diskuteres er #NichtAufUnseremRücken, direkte oversatt: ikke på vår rygg - ikke med oss til last, og #ZeroCovid. Det første søker «kriseløsninger innenfor systemets logikk», f.eks. mer penger for å forbedre en digital undervisning. Det andre forfekter en «solidarisk shut-down», at vi sammen stenger ned mot null. Det er flere initiativ, men jeg ble interessert i hva Zero Covid vil oppnå med en tre ukers 'pause' – har vi ikke stenging nok? Er ikke nedstengingen problemet?
Oppropet Zero Covid (ZC) kom i januar – en kapitalisme-kritisk kampanje som har til mål å takle pandemien med en fellesløsning. Leger og helsepersonell, fagforeninger og NGO-er, arbeidere og journalister fra Østerrike, Sveits og Tyskland har skrevet en appell om en kort og fullstendig nedstenging av det offentlige liv, og ikke minst næringslivet.
Det går på å finne en bærekraftig løsning, en slutt på pandemien og en begynnelse på en omfordeling av privilegier og rikdom. De sosiale utfordringene vi har i vente, som følge av klimaforandringene, og som følge av nedstengingene pga. korona, krever at vi omstiller oss.
Kampanjen fikk raskt hundre tusen underskrifter, men vekket samtidig sterke motreaksjoner. Det gjentatte argumentet mot ZC er at det er autoritært. «Det er ikke en påberopelse av mer politi», sier Raul Zelik, en av de første underskriverne på ZC til Deutschlandfunk (23.01.21), «men en strategi for å få bukt med pandemien». Sammen med statsviter Ulrike Guérot diskuterer han om ZC er en «utvei eller en kortslutning» (Ausweg oder Irrweg). Zelik ønsker å mobilisere mot et felles mål, Guérot mener at ZC kom på absolutt feil tidspunkt.
Et argument mot ZC og en solidarisk nedstenging er at det er for seint, det har vi prøvd og det har ikke hjulpet. Men ZC mener at nedstengingene ikke har vært konsekvente nok; ZC i Tyskland har sett seg lei på regjeringens 'jojo'-politikk og mener det må legges større vekt på hva som ikke stenges. Det vil si på hva som holdes åpent, og hvorfor. Jeg er enig i at vi ser oss blinde på tall. Bølger, indisier, kvoter. Den konstante følgingen av opp- og nedganger i antall smittede, døde og vaksinerte, disse opp- og nedjusteringene av prognoser, som om det var et værvarsel, er i beste fall fordummende, i verste fall forstummende. Tall-konkurransen skygger for de virkelige problemene, som vil komme.
ZC mener at vi ikke kan vente på at en normaltilstand innføres igjen. Vi må begynne transformasjonen nå: mennesket framfor profitt. Bini Adamczak, en av ZCs initiativtakere uttalte i et intervju i februar at vi ikke bare må se etter medisinske og tekniske løsninger, men også sosiale og politiske. Adamczak har skrevet en fin analyse hvor hun trekker linjer mellom revolusjonene i 1917 og 1968. Den heter «Beziehungsweise Revolution» (Edition Suhrkamp 2017), og hennes engasjement under krisen nå har bakgrunn i det teoretiske fundamentet i denne, og flere andre av hennes kapitalisme-kritiske bøker.
Det er fem hovedpunkter i oppropet til ZC, som er oversiktlig å lese. ZC krever utbygging av helsetiltak, støtte til barn, elever og foreldre, hjelp til mennesker i nød, global rettferdighet, og at vaksiner unndras privat profitt. Nødvendige tiltak finansieres gjennom en europeisk solidaritets-avgift på høy formue, firmautbytte, finanstransaksjoner og toppinntekt.
Hard lockdown
ZC tar til orde for en hard lockdown – en riktig pause, kort og solidarisk, ingen ensidig innskrenking av privatlivet. En langvarig isolasjon går på substansen i det å være menneske. Dessuten er vi, hver for oss, mye enklere å kontrollere.
Grunnen til ønsket om en fullstendig nedstenging er at regjeringens tiltak for å få kontroll over pandemien har slått feil. «Den har drevet hundre millioner av mennesker i en eksistenstruende fattigdom. En ensidig innskrenkning av privatlivet har likevel ikke hindret at millioner er blitt smittet og titusener er døde.» De konkrete forslagene til ZC er en del av en strategi for å imøtegå den pågående samfunnsøkonomiske transformasjonsprosessen. Da må vi ta kontrollen tilbake. Urealistisk, mener mange.
«Mens den tredje korona-bølgen feier over landet, vingler regjeringen mellom uvirksomhet og igangsettelse av inkonsekvente tiltak. Dette fører på den ene siden til et oppløp av Querdenker, og på den andre siden en truende helsetilstand. Denne sikk-sakk-kursen (...) forsterkes av en ignoranse hos politikerne overfor dem som leverer de viktigste bidragene i kampen mot pandemien – helsearbeidere.» ZC krever en helhetlig om-finansiering og om-organisering av helse- og omsorgsvesenet, bedre lønninger og mer personell, en avskaffing av delbetalingssystemet – og at sykehusdriften igjen overtas av staten. ZC fordrer en ekspropriasjon av den private sykehusdriften.
Den 10. april var det ZC-aksjonsdag flere steder i Tyskland. I Berlin, et oppmøte under «Lockdown geht nur solidarisch» på sletta ved den nedlagte flyplassen Tempelhof. Foran Charité, hovedsykehuset, en appell: «Heller 3 ukers betalt pause enn en 3. bølge – avlastning av helsepersonell». Samt et online-arrangement med krav om betalt arbeidspause.
Det var ikke mange tilstede denne kalde og regntunge vårdagen i Berlin, med maske og avstand. Knapt nok til fylle rekka bak banneret: «Mot kapitalen og dens mutanter», rosa på mørkt fiolett, «Et liv kun for arbeid? Profitt over lik?»
De tre talerne ved Charité snakket om at bekjempelsen av pandemien ikke kan løses lokalt. Internasjonal solidaritet var det første punktet. Det andre var en takk til dem som har arbeidet overtimer, slik som de ansatte ved sykehuset her, under konstant stress i et over ett år nå. En av legene ved Charité deltok i appellen. Det tredje punktet gjaldt kampen mot 'vaksine-nasjonalismen', at vaksine må unndras privat profitt, at pharma-industrien ikke får verne om sine euro-finansierte lisenser, men at lisensene frigis. Slik kan de komme flest antall mennesker til gode, og ikke bare oss i det rike nord.
"Essensielle" bedrifter ZC-Berlin vil ha en «slutt på ekstrapølsa for den tyske industrien, stengning av alle ikke-essensielle bedrifter». Det betyr også en «kamp mot korona-fornektere og sosialdarwinistiske gjenåpningsfantasier – og for en massebevegelse, som stiller seg imot høyrevridde, kriseprofitører og regjeringen». Og ikke minst «vil det si å ta avgjørelsen om krisetiltakene i egne hender, de som burde bestemme hvilke bedrifter som er essensielle, og hvilke tiltak som er nødvendige er den arbeidende befolkningen!».
Det er verd å merke seg at oppropet snakker om 'essensielle' i stedet for 'systemrelevante' bedrifter. Begrepet 'systemrelevant' kommer fra USA, og ble brukt under finanskrisen i 2008, og også ved tidligere børskrakk. Det dreide seg i utgangspunktet om noe som er «too big to fail», at staten måtte gripe inn for redde banken. Men de statlige redningspakkene ble utvidet til også å gjelde store bedrifter. Det virker kynisk å bruke det om lavtlønnsyrker – samtidig som disse verken får lønnsforhøyelse eller avlastning. En applaus fra balkongene i fjor vår viste en spontan solidaritet og takknemlighet fra befolkningen til helsearbeiderne – men hvem er det regjeringen gir de store pakkene til?
Under koronakrisen brukes 'systemrelevant' til å definere hva som er viktig for samfunnet, det engelske 'system critical' er blitt utvidet, og den vanlige forståelsen av 'systemkritikk' er dreid. Det viser hvor gjennomsyret språket vårt er av økonomisk terminologi og tenkemåte, det er gjennomkapitalisert.
Hva må til for å holde hjulene i gang – og hvor går vi hen? En produksjonsstopp slik ZC krever vil være en katastrofe for næringslivet, men den kan også føre til en positiv reduksjon. Det vil si reduksjon av forbruk, avfall, konsum-og-kast, av våre velferdsuvaner, og det kan ikke være skadelig. Det kan være en positiv bivirkning av pandemien som sporer til forandring.
En tre ukers solidarisk pause – på den måten ønsker jeg ZC velkommen. På den måten vil jeg gjerne delta, på mitt hjemmekontor. Jeg kan gjerne la være å arbeide dersom mitt opphør er med på hindre den pågående segregeringen av samfunnet.
Kommentarer? Gå til vår facebook-side eller send til post@argumentagder.no
Comments