KRONIKK: På kronikkplass i Klassekampen (24.04) trekker Halvor Fjermeros, tidligere bystyremedlem i Kristiansand, opp linjer bak Tangen-bråket og de udemokrartiske prosessene rundt mangemilliardæren.
Av Halvor Fjermeros, publisert 24. april 2020
Det er ikke Nicolai Tangen som er problemet – men hans fanklubb, det norske nyborgerskapet.
Det skjedde i de dager da det utgikk et bud fra hedgefondforvalter og milliardær Nicolai Tangen om at Kristiansand, hvor han engang var innskrevet i manntall, skulle motta en gave av en kunstsamling og et dertil hørende mangemillionersbeløp som – endelig – skulle sette denne flate byen på kartet. Det var i april 2016, for nøyaktig fire år siden, at en obsternasig bystyrerepresentant stilte et impertinent spørsmål til byens ordfører Harald Furre. Det avfødte via en NRK-reportasje et svar fra fondsforvalteren der han for første gang bekreftet at selskapene opererte på Cayman Islands og at Henrik Syse hadde en sentral rolle i disse for å ivareta den etiske standard ved investeringene.
Nå snakker hele Norge om et seminar. Og om nettverksbygging. Om milliardæren som vant halve kongeriket og hele den norske eliten. Money for nothing and chicks for free, liksom. Var det ikke det Sting sang, til Mark Knopflers rammende tekst om det gode liv som superstar? Superstarseminar-Tangen er nå blitt hele Medie-Norges prygelknabe, mens oljefondets direktør in spe bukker og takker for alle krav om innsyn og åpenhet omkring hans virksomhet – slik han har gjort helt siden han kom i medias søkelys her hjemme for alvor, den gang i 2016.
Det var min gravende blogger-kollega Øyvind Andresen og jeg som lokket fram et forsvar for Ako-selskapenes plassering på Cayman-øyene fra etikkeksperten Syse der han benyttet sjablongen om «å unngå dobbel og trippel beskatning». Og han og Tangen kunne forsikre om at de betalte skatt som alle andre for den lønn og de honorarer de mottok, der de var skattepliktige borgere.
Dette var en avsporing av hele problemstillingen rundt skatteparadis-profitter, og det fungerte. I bystyredebatten ble jeg beskyldt for å være drevet av misunnelse og å anklage Tangen for å drive med ulovligheter, framført med like stor lydstyrke fra Høyres som Arbeiderpartiets talsmenn.
Mønsteret av pengesmurte nettverk som nå avsløres, kom raskt til syne den gang for fire år siden, eller alt året før da ideen om gaven med kunst fra den nordiske modernismens epoke ble lansert. Høyre-ordfører Arvid Grundekjøn beredte grunnen sammen med andre ja-folk som etter hvert har fylt opp styrer og komiteer rundt Tangen-prosjektet, med den gigantiske Kunstsilo som synlig monument i byens havn. Tangen var rask på labben, forærte sporenstreks en gave til innkjøp av kunst på en million kroner til Sørlandets Kunstmuseum (SKMU), ga et større beløp til Strømmestiftelsen og andre veldedige og gjerne kristne formål.
«Alt dette lå åpent i dagen for den som ville studere det.»
I en by styrt av Høyre og KrF, med Frp på slep den gang, lønnet det seg. Men hvorfor ga Tangen gaven til SKMU? Jo, Høyres strateger skjønte raskt at det ville ha blokkert bevilgninger fra stiftelsesfondet Cultiva (som ga over 100 millioner kroner til Kunstsilo) om gaven hadde blitt gitt direkte til kommunen – fondets stifter. Slik ble SKMU gjort til redskap for en stor tanke om «å sette byen på det internasjonale kunstkartet», en direktør ble headhunta fra Dyreparken og påplussa den ordinære statlige halvannenmillion-lønna til det dobbelte og et unikt OPS-prosjekt til over en halv milliard ble realisert.
Kunstgaven og pengene som var overført fra skattefrie oversjøiske profitter, ble lagt inn i Ako Kunststiftelse der den tidligere ordfører Grundekjønn ble styreleder. Den samme mannen fikk nyte godt av en ferie om bord i Tangens luksusyacht, anslått til en verdi av 440.000 kroner, slik han også var del av et visst seminar i USA, sammen med kunstnerisk direktør for SKMU. I det hele tatt er dette gjennomsmurte museumsmiljøet blitt en så nesegrus beundrer av den gavmilde Tangen at de i sin begeistring over utnevnelsen til oljefondsdirektør sendte ut en hyllest på sin egen Facebook-side «på vegne av alle ansatte i SKMU». Dette minner om den rollen de store mesener hadde i det førrevolusjonære Europa, der adelighet og stavnsbånd overskygget andre grunnleggende klassemotsetninger.
Alt dette lå åpent i dagen for den som ville studere det landskap som formet seg under trykket fra de gode gaver. Men det fantes ingen vilje til det, verken blant toneangivende politikere eller i mediene. Lokalavisa Fædrelandsvennen stengte døra for all gravende journalistikk omkring skatteparadis og nettverk. Ja, heller ikke Klassekampen har noe å slå seg på brystet av i så måte. Avisas dekning ble overlatt til kulturredaksjonens begeistring for kunstsamlingen, og har bare unntaksvis påpekt kritikkverdig atferd, som da SKMU toppet lista over museer som mottok statlig støtte til kunstinnkjøp.
Dette minner om rollen de store mesener hadde i det førrevolusjonære Europa
Plutselig så vi, den store offentligheten, alle sammenhenger mellom nettverk, penger og posisjoner. Det er som en tenkt iscenesettelse av Bertolt Brechts sang «Pengenes oppmuntrende virkning» som den heter i trubadur Jørn Simen Øverlis framføring.
Og oppi all komikken over etater og byråkrater som jobber liv av seg for å betale reise og diett for alle sjefer som var så uheldige å gå i fella, så må vi ikke glemme at den som framfor noen har latt seg oppmuntre av vår tids pengefetisjisme er selveste Norges Banks sjef. Han har ikke på noe tidspunkt problematisert det å hyre en sjef for oljefondet som systematisk har utnyttet skatteparadiser, men i stedet sagt at «det gjør alle i den bransjen». Og over han står en regjering som har bekjemping av skatteparadis «høyt på agendaen», mens sentralbanksjef Olsen bagatellisering av Cayman-øyene, som ble satt øverst på EUs svarteliste over skatteparadiser 18. februar i år, forblir upåtalt.
Denne saken har eksponert det norske nyborgerskapet av menn og kvinner innen stat og regjering, juss og forvaltning, finans og mediene, kunst og bistand. Deres makt og nettverk står ikke tilbake for det tradisjonelle borgerskapet som preget forrige århundres kapitalisme. Det er denne klassens maktfullkommenhet vi nå får øye på, og som må stagges om Norge skal framstå med en viss anstendighet i pengepugernes tidsalder. Kommentar? Send på e-post til: post@argumentagder.no