• Argument

Tango med Tangen

Et doku-drama i fem eller seks akter med mange prominente personer i rollene.

Teppet går opp -



Illustrasjon: T. Vestaas

Av Øyvind Andresen, publisert 25.8.20



Akt 1: Det var en gang en kornsilo

På tomta hvor den nedlagte kornsiloen fra 1935 ligger ved havna i Kristiansand, var det lenge planer om å bygge hotell. Men da daværende ordfører Arvid Grundekjøn og hedgefondforvalter Nicolai Tangen tidlig i 2015 rusla rundt i byen for å finne en plassering til den kunstsamlingen han sa han ville gi i gave til fødebyen, pekte Tangen på siloen som stedet. Grundekjøn vedgikk til Fædrelandsvennen at etter dette ble hotellplanene stille lagt til side.

25. april 2015 ble det offentliggjort at Tangen ville overlate en kunstgave til byen, og at han syntes siloen var et passende sted å plassere den. Formannskapet ble orientert om dette 19. mai, og etter en uke ble det satt ned en hurtigarbeidende arbeidsgruppe under ledelse av ordfører Grundekjøn som skulle finne ut hvordan gaven skulle håndteres. Det var Tangens mening at Sørlandet Kunstmuseum (SKMU) skulle eie bygget og vise, lagre og forsikre samlinga hans. Dermed starta den prosessen som gjorde at en av de rikeste menn bosatt i Storbritannia ved hjelp av sine finansielle muskler og mektige venner – ikke minst framtredende medlemmer av Høyre – overtok kontrollen over SKMU. Det offentlige museet var opprinnelig en stiftelse etablert i 1995 av fylkeskommunene i Agder, Kristiansand kommune og Christiansands Billedgalleri.

Men kunstsiloprosjektet kom aldri opp til en prinsipiell diskusjon i kommunestyret, verken om hvordan man skulle forholde seg til «gaven» og hvordan plasseringa av samlinga evt. skulle være. I september 2015 var det valg, og Harald Furre ble ny ordfører for Høyre. 13. januar 2016 satte formannskapet ned en styringsgruppe som skulle finne egnede lokaler til Tangensamlinga og sikre økonomien for prosjektet. I denne styringsgruppa satt blant annet Furre, Grundekjøn og Tangen. Dessuten ble tidligere kringkastingssjef og nestleder i Høyre, John G Bernander, bedt av Tangen om å være med, og formannskapet bifalt ideen. Lege og kunstner Jan Vincents Johannessen ble innvalgt i gruppa i kraft av å være styreleder i SKMU, og ihuga tilhenger av Kunstsiloen.

Mette Gundersen var også representert i styringsgruppen. Hun var ordførerkandidat fra Arbeiderpartiet i 2015. I forbindelse med Tangens donasjonen av kunst til kommunen, uttalte hun: «Det er ikke til å tro. Jeg måtte rett og slett gi den mannen en klem». Klarere kan vel ikke omfavnelsen mellom finanseliten og Ap illustreres.

I desember 2016 ble følgende formulering vedtatt i handlingsprogrammet 2017 – 2020, bortgjemt på side 149 under avsnittet "ANDRE INVESTERINGER OPPFØRT UNDER KRISTIANSAND EIENDOM":


Nytt kunstmuseum på Silokaia:

Til prosjektet med samlokalisering av Sørlandets Kunstmuseum og Tangen-samlingen i og ved den verneverdige siloen, er det i 2020 avsatt en kommunal andel i byggeprosjektet på 50 mill. kr.

Formannskapets styringsgruppe, som på folkemunne etter hvert bare ble kalt «Silokameratene», hadde arbeidet i nesten to år før bystyret ga sin tilslutning. Dermed var man kommet ett skritt nærmere «privatisering» av SKMU og realisering av Kunstsiloen. Men finansieringa var vanskelig, selv med den pengesterke Tangen i ryggen. Det offentlige måtte derfor ta størsteparten av den økonomiske byrde og også bære risikoen. Men «silokameratene» og deres støttespillere lot ingen anledning gå fra seg til å påpeke hvilke enorme muligheter for økt turisme og tilstrømning prosjektet ville tilføre regionen.


Akt 2: Velgjøreren

Et trekk ved moderne markedsføring av større bedrifter og rike enkeltpersoner er å etablere stiftelser og fond som driver forskjellige typer veldedig virksomhet. Dette bygger på en idé om at det er mulig å kombinere profittjag med sosialt ansvar, som et ledd i å bedre medieomtale og omdømme generelt, samt nøytralisere kritikere. Dette kalles CSR (corporate social responsibility).


I kraft av sin finansielle styrke begynte Tangen planmessig å bygge opp et nettverk av støttespillere som besto av en blanding av bekjente, politikere og næringslivsfolk. Men for å lykkes, var det viktig å smøre opinionen og framstå som «en god og gavmild rik onkel». Opinionen og politikerne måtte overbevises om at det offentlige måtte ta brorparten av regninga for Kunstsiloen. Det var viktig å bygge opp merkevaren «Nicolai Tangen».

Etter at han stifta hedgefondet Ako Capital i 2005, har han innkassert 6 milliarder kroner. Tangen måtte unngå merkelappen «grisk kapitalist». Han gjorde et strategisk trekk ved inngangen til hele prosessen ved at han i april 2016 gikk ut og proklamerte at han gjennom stiftelsen han hadde oppretta i Storbritannia , Ako Foundation, ville doble alle gaver som den kristne bistandsorganisasjonen Strømmestiftelsen fikk inn i løpet av to uker. Det førte til at stiftelsen fikk 13,6 millioner – og ga Tangen heltestatus i kristne miljøer, og i Fædrelandsvennen. Avisen skreiv 19/4 -16 under overskriften: «Tangen skaffet Strømmestiftelsen 13,7 mill». Sannheten er at han betalte halvparten, men fikk æren av å skaffe hele summen. Og som stiftelsen skreiv på sin nettside etter Tangens gave: «Fra alle oss i Strømmestiftelsen, på vegne av verdens fattigste: Tusen takk.» Ako Foundation har også strødd millioner over diverse gode tiltak som rehabilitering av Høvåg kirke, DNTs hytte Øyuvsbu i Setesdalsheiene og Misjonsselskapets leirsted Havglimt i Lillesand. Dermed vinner Tangen sympati i større grupper.

Det har etter hvert vært utallige artikler i Fædrelandsvennen, Aftenposten – og dels også Klassekampen – som legger seg flate for «kunstkjenner» og «filantrop» Nicolai Tangen. Det har ikke vært noen vilje til å undersøke Tangens finansielle operasjoner. Og hvorfor konfronterer ingen journalister Tangen med at han er med å opprettholde systemet med skatteparadis, som undergraver det solidariske ansvar for livskvaliteten til alle mennesker på jorda ?

Akt 3: Nettverket

Nicolai Tangen sørga i april 2017 for ansettelsen av en ny direktør ved Sørlandets Kunstmuseum. Reidar Fulglestad forlot stillingen som sjef for Dyreparken i Kristiansand, og ble Norges best betalte museumsleder med en lønn på nesten tre millioner i året. 1,2 millioner av lønna dekkes av skattebetalerne, resten betaler Tangen.

Det nye bygget for å huse Tangens kunstsamling, vil koste minst 600 millioner. Tangen vil bidra med 25 millioner av disse. Bygget skal stå ferdig i 2022.

Den norskregistrerte stiftelsen Ako Kunststiftelse står formelt som eier av Tangensamlinga, selv om SKMU er gitt evigvarende disposisjonsrett over den. Museet mottar hvert år 15 millioner i offentlig støtte. Ako Kunststiftelse har to av åtte plasser i museets styre. Disse to er Nicolai Tangen i egen person, og tidligere ordfører i Kristiansand, Arvid Grundekjøn, som samtidig også er styreleder i Ako Kunststiftelse. Det er ingen tvil om at det er Nicolai Tangen som helt og holdent bestemmer premissene og utviklinga av museet. Han hadde et avgjørende ord med for å kåre vinneren i arkitektkonkurransen for ombygginga av kornsiloen til silomuseum, og han utpekte den nye direktøren. Den reelle makta ligger altså hos Tangen.

Førende krefter innen politikk, nærings– og kulturliv på Sørlandet har lagt seg langflate for Tangen, som de kaller «velgjøreren». Men i praksis er det skattebetalerne som er velgjørere for Tangens prosjekt. Strategien til Tangen lykkes fordi personene i nettverket hans er knytta sammen i forskjellige typer stiftelser. Stiftelser, i motsetning til private bedrifter og offentlige organisasjoner, har ingen eiere. De er formelt sett uavhengig i sammensetting av styreverv og budsjett, men er basert på eksterne midler fra offentlig og privat hold.


De tre sentrale stiftelsene i arbeidet med å realisere Kunstsiloen er Sørlandets Kunstmuseum, Ako Kunststiftelse og Cultiva, som er Kristiansand kommunes energistiftelse. I disse stiftelsene går silokameratene og deres støttespillere igjen som Tordenskjolds soldater. I tillegg møtes mange fra nettverket som styremedlemmer og som rådsmedlemmer i den kristne bistandsorganisasjonen Strømmestiftelsen.

De nærmeste støttespillerne i nettverket rundt Tangen er alle framtredende høyremedlemmer, som Ansgar Gabrielsen, John G. Bernander, Arvid Grundekjøn, Henrik Syse og tidligere ordfører i Kristiansand, nåværende Kilden-direktør, Harald Furre.


Arvid Grundekjøn var ordfører i Kristiansand fra 2011 til 2015. Han er styreleder i Ako Kunstsiftelse, styremedlem i SKMU og i Strømmestiftelsen. I oktober 2016, ett år etter at han gikk av som ordfører, fikk Grundekjøn låne Tangens praktfulle seilyacht «Nikita» i fire dager gratis fra Palma på Mallorca. Utlånet hadde en markedsverdi på 440 000 kr.


John G. Bernander har tidligere vært nestleder i Høyre, direktør i NHO, Kringkastingssjef og ak