• Argument

Sosialisme på norsk


KRONIKK 11.02.2022: Demokratiet skal ikke stoppe ved fabrikkporten, men må utvides til å gjelde også det økonomiske liv, skriver Mímir Kristjánsson. Derfor vil Rødt ta viktige samfunnsområder som velferd, strøm og bolig ut av markedet. Og derfor vil partiet ta demokratisk kontroll over finans og kreditt.

To arbeiderpartier mot ulike mål. Illustrasjon: T. Vestaas

Av Mímir Kristjánsson, stortingsrepresentant (Rødt), publisert 11.02.2022

I VG søndag (29.01.2022) prøver Hans Petter Sjøli å forklare hvorfor ti prosent av norske velgere nå sier at de vil stemme på Rødt. Det gjør han gjennom å gjenfortelle hovedfagsoppgaven sin i historie, som handler om det lille partiet AKP (ml) og alt det rare de mente på 1970-tallet. Men som Sjøli også selv innrømmer: Rødt er ikke AKP. Tvert imot har Rødt tatt utvetydig avstand fra den ideologien som AKP sto for. Vi støtter ikke diktatur, verken proletariatets eller andre typer. Vi fordømmer «sosialismen» slik den framsto i Sovjetunionen og Kina. Vi er ikke noe kommunistparti der alle må følge ledelsen slavisk. Og vi sier tindrende klart at uten frie valg, menneskerettigheter, flerpartisystem og ytringsfrihet så er ikke sosialisme verdt noe som helst. For å sitere prinsipprogrammet: «For Rødt er en sosialisme uten demokrati overhodet ingen sosialisme.»

Der AKP hentet sin inspirasjon fra Mao Zedong, bygger dagens Rødt på de beste og mest radikale tradisjonene fra norsk arbeiderbevegelse. Vår visjon er et klasseløst samfunn. Det er et mål vi deler med landsfaderen Einar Gerhardsen, som i en alder av 80 formante Arbeiderpartiets landsmøte om å ikke glemme sitt store mål: «Vi har en visjon av et klasseløst samfunn, der ingen skal kunne utnytte eller utbytte andre, et samfunn med frihet, demokrati og menneskelig likeverd.»


Med sosialisme mener Rødt at det er stemmeseddelen og ikke pengeseddelen som bør veie tyngst.

Noen later til å tro at et klasseløst samfunn er et slags kodeord for kommunistisk partidiktatur. Men de kommunistiske ettpartistatene i forrige århundre var på ingen måte klasseløse. Tvert imot var Sovjet og Kina knallharde klassesamfunn, der vanlige folk levde i fattigdom mens partieliten på toppen veltet seg i luksus. Det er dette som er hovedpoenget i forfatteren George Orwells kritikk av Sovjetunionen. I den satiriske romanen «Animal Farm» blir grisene på gården akkurat like undertrykkende som menneskene som styrte før dem. Orwell, som hele livet fordømte totalitær kommunisme, sa for øvrig at for ham «måtte sosialisme bety et klasseløst samfunn eller ikke noe i det hele tatt». Det er riktig at Rødt i vårt program skriver om revolusjon. Men i motsetning til 70-tallets væpna revolusjon ønsker dagens Rødt en fredelig og demokratisk samfunnsforandring – en «political revolution» av den typen som Bernie Sanders propaganderer for i USA. Kall det gjerne et motsvar til den nyliberale revolusjonen som feide bort det sosialdemokratiske styringsregimet i etterkrigstida.


Erik Brofoss sa etter krigen at «vi må gjøre oss til herre over de økonomiske krefter, i stedet for å bli behersket av dem». I dag sier olje- og energiminister Marte Mjøs-Persen at markedet «må få virke uten innblanding».

Med sosialisme mener Rødt at det er stemmeseddelen og ikke pengeseddelen som bør veie tyngst. Demokratiet skal ikke stoppe ved fabrikkporten, men må utvides til å gjelde også det økonomiske liv. Dette var det langsiktige målet til den norske arbeiderbevegelsen gjennom hele forrige århundre, og det er målet til Norges nye arbeiderparti Rødt. Derfor ønsker vi å ta tilbake demokratisk kontroll over nøkkelselskaper som Vy og Equinor. Derfor vil vi ta viktige samfunnsområder som velferd, strøm og bolig ut av markedet. Og derfor vil vi ta demokratisk kontroll over finans og kreditt.

Det er kanskje ikke så rart at stadig flere velgere får øynene opp for Rødt. Sjøli i VG kaller vinterens strømpriskrise for et revolusjonært øyeblikk. Det er å ta vel hardt i, men strømpriskrisa viser oss hvor galt det kan gå når de folkevalgte abdiserer og overlater til det såkalte frie marked å forsyne folk med livsnødvendigheter. I et land med stort strømoverskudd må folk nå få subsidier fra staten for å ha råd til å kjøpe strøm som er i fellesskapets eie i utgangspunktet. Liberaliseringen av kraftmarkedet har verken gitt oss lavere eller mer stabile strømpriser. Høyresidas ideologiske løsninger har kort og godt spilt fallitt. Da er det kanskje ikke så rart at folk begynner å se seg om etter alternativer til kapitalismens måte å løse problemene på.

En av Einar Gerhardsens finansministre, Erik Brofoss, sa etter krigen at «vi må gjøre oss til herre over de økonomiske krefter, i stedet for å bli behersket av dem». I dag sier olje- og energiminister Marte Mjøs-Persen at markedet «må få virke uten innblanding». Med vår demokratiske sosialisme i bunn står Rødt nærmere Brofoss enn det Mjøs-Persen gjør. Og det er derfor Rødt vokser. Blant vanlige folk er nemlig kapitalismen mindre populær enn den er i VGs debattredaksjon. Folk flest skjønner at den kalde krigen er over, og at det finnes flere alternativer enn kapitalisme eller Stalin. De husker at vi engang hadde politikere som med sosialismen som program våget å ta kontroll over viktige deler av økonomien. Og de savner dem.

Det er lett å tenke at Rødt vokser på tross av, og ikke på grunn av ideologien vår. Og dersom det var AKPs ideologi fra 1975 vi gikk til valg på, så hadde det kanskje vært noe i det. Saken er bare den at Rødt står for noe helt annet enn det AKP i sin tid sto for. En folkelig, demokratisk sosialisme er slett ingen hemsko for vekst. Tvert imot er det nettopp den som gjør oss i stand til å være populære – fordi stadig flere er enige med oss i at vi trenger mer folkestyre og mindre kapitalisme.


Med forfatterens tillatelse gjengir vi denne kronikken, som tidligere er publisert i VG 1.2.22



Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no