KRONIKK 18.12.20: Det blir flere og flere informasjonsarbeidere - påvirkningsagenter - mens antall journalister i avisredaksjonene går ned. Påvirkernes eksistens er blitt så selvfølgelig at krefter i Norsk Journalistlag ønsker å invitere påvirkningsagentene inn i sin organisasjon. Økt samrøre mellom de som påvirker og de som blir forsøkt påvirket kan bli spikeren i kisten for den frie journalistikken og de uavhengige redaksjonene.
Av Einar Guldvog Staalesen, publisert 18.12.20
Vi har vært opptatt av First House og den slags mektige påvirknings-organisasjoner. Interessen ble skjerpet av Hans-Christian Vadseth da han påtok seg oppdrag fra den rike kristne menigheten Smiths Venner i en kamp mot NRK Brennpunkt. Vadseth forsøkte å opptre som anonym tipser da han presenterte sitt budskap i nettavisen Medier24.no. Men redaksjonen gikk ikke på. Den presenterte i stedet Vadseth for hvem han er, en partner og seniorkonsulent i First House.
En påvirkningsagent skal aldri få være anonym når hen markedsfører sitt oppdrag. Vi er noen som mener det må være slik. Hvis ikke blir sannhetene altfor relative i dette samfunnet. Andre kilder og meldere skal for all del beskyttes. Nå har Vadseth svekket tilliten til seg selv. Vi er mange som er blitt oppmerksom på metoden han iblant bruker. Plasser budskapet, ikke si hvem som har sagt det.
Det er vanskelig å telle informantene, men de er flere enn journalistene. Det er altså flere som påvirker journalister, enn journalister som potensielt kan påvirkes.
Men agentene er mange og har ulike veier til målet. Vi er nylig blitt kjent med at interesseorganisasjonen Norsk Industri under pandemi-sommeren kunne nøye seg med å kommunisere på SMS med den norske regjering. Vi er da venner .... Derfor er det grunn for oss til å bli bedre kjent med tilstandene. La oss kalle dem påvirkningsagenter. Det er det de er.
De viktigste kriteriene for å bli attraktiv og høyt betalt medarbeider i bransjen er godt nettverk og bred kontaktflate. Derfor er mange av informantene tidligere politikere eller journalister. De er ofte de best betalte. Det kan tenkes at høy lønn er en lønnsom idé for noen av selskapene. Medarbeidere med høy lønn nyter større tillit. Kanskje.
Tillit er også et viktig kriterium ved ansettelser. Politikerne i kommunikasjonsbransjen snakker ikke mye om koblingen mellom forrige og nåværende arbeidsplass. Journalistene derimot presenterer seg gjerne som journalister fremdeles, lenge etter at de gikk ut av faget. De ønsker å bli gjenkjent som kolleger i håp om at de da oppfattes som mindre bundet av oppdragsgiveren. Det gjelder særlig i kontakt med noen av de journalistene som stadig arbeider i uavhengige redaksjoner.
Informasjonsarbeiderne gjør jo omtrent samme jobben. De presenterer sitt stoff med fallende viktighetsgrad og tenker oppslag og vinkling og vurderer hvordan leseren, lytteren og seeren best vil ta imot budskapet. Den vesentlige forskjellen er at en journalist arbeider uavhengig av ytre interesser og lønnes av selskapet som publiserer, mens det er krefter utenfor redaksjonene som betaler informasjonsmedarbeiderne. Informasjonsmedarbeiderne betales som regel best.
En annen dyster side er at dagens aviseiere ikke lenger er opptatt av avis som en del av det demokratiske maskineriet. De eier aksjeselskap. Flere steder er verdiene i mediehuset blitt tappet som om de var oljekilder.
Det blir stadig flere informasjonsmedarbeidere i Norge mens antallet journalister går faretruende tilbake. I 2008 var medlemstallet i Norsk Journalistlag rett under 10.000. I dag er det under 8.000, men i det tallet er det også inkludert ca. 1500 pensjonister og studenter. Og det er ikke andelen organiserte som er gått ned, det er antallet aktive journalister. Organiseringsprosenten er høy. Det er vanskelig å telle informantene, men de er flere enn journalistene. Det er altså flere som påvirker journalister, enn journalister som potensielt kan påvirkes.
En av de dystre sidene ved at redaksjonene tappes for medarbeidere, kalles gjerne utviklingen. Det er de nye mediene som får en del av reklamen som avishusene ikke lenger er alene om å publisere. De som kjøper reklamen og likedan de som investerer i nye veier til lykke og medierikdom, er gjerne i samme nettverk som aviseierne. I samme klubb. Det er ikke sikkert de opplever interessemotsetninger. Noen aviseiere synes kanskje det er bekvemt at redaksjonene ikke lenger har tid og kunnskap til å analysere regnskapet til bedriften i nabolaget.
En annen dyster side er at dagens aviseiere ikke lenger er opptatt av avis som en del av det demokratiske maskineriet. De eier aksjeselskap. Flere steder er verdiene i mediehuset blitt tappet som om de var oljekilder. Det er også en grunn til at det er betydelig færre journalister i Norge nå. Noen avisledere sier at man kan lage like god avis med færre medarbeidere. De vet selv at det er tull.
Det gjelder sikkert ikke bare i Norge, men i hvert fall her, at informasjonshusene er blitt en vesentlig del av det store maktspillet. Påvirkernes eksistens er blitt så selvfølgelig at krefter i Norsk Journalistlag ønsker å invitere påvirkningsagentene inn i sin organisasjon. Organisasjonen deres har jo mistet mange medlemmer. Der vil påvirkningsagentene selvsagt være med. Et slikt medlemskap vil bidra til å styrke oppfatningen av informasjonsbransjen som vesentlig. Men det er naturlig nok motstand blant journalistene. For økt samrøre mellom de som påvirker og de som blir forsøkt påvirket, kan bli den berømte spikeren i kisten for den frie journalistikken og de uavhengige redaksjonene. Mener de. Landsstyret i Norsk Journalistlag har bestemt seg for å utsette behandlingen av forslaget til Landsmøtet 2022.
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no