Kommentar 27.09.2021: Det er verken dyrt eller vanskelig å dele opp storkommunen Kristiansand i de tre tidligere kommunene, hevder artikkelforfatterne. I to artikler drøfter de prosedyrene og hvordan en slik oppdeling kan gjennomføres. Her følger andre artikkel. Første artikkel sto fredag 24. september.
Av Per Gunnar Stensvaag, forfatter av "Kaosreformene" og
Sigurd Berg Aasen, leder av "Vi som vil ha Søgne kommune tilbake". Publisert 27.09.2021
(forts. fra 24.9)
Lett som en plett altså, men hva om kommunestyret i den nye store enheten går imot? Er da løpet kjørt? Joda, det har blitt heftig proklamert fra dem som åpenbart ønsker å sementere de nye og mer eller mindre påtvungne konstruksjonene. Men slik er det selvfølgelig ikke. Overført til den internasjonale scene ville en slik praksis ha ført til at Afrika fortsatt hadde vært fullt av kolonier, og at UK ikke hadde kommet seg ut av EU. En annen analogi: Om en liten vever kvinne ønsker seg ut av et ekteskap, hjelper det ikke om mannen er aldri så stor og kraftig. Heller ikke her er det kjøttvekta som avgjør. Det er nok at én part vil ut.
Kan appellere direkte til departementet
Inndelingsloven er klar på at departementet kan ta initiativ til en slik utredning, for eksempel etter et regjeringsskifte, der plattformen åpner for at tidligere kommuner kan få tilbake sin status og sine grenser. Dette fungerer således som appellinstans der tidligere nevnte type initiativ og aksjoner fra grasrota i en eller flere av de tidligere kommunene viser ønske om deling, men der kommunestyrets flertall avviser dette.
Fordeling av gjeld, verdier og utgifter
Videre er det i inndelingsloven beskrevet hvordan gjeld, verdier og utgifter for deling skal fordeles. Eiendommer og tilhørende gjeld fordeles i henhold til kartet. Vanskeligere er det ikke. § 11 sier at departementet avgjør om kostnadene skal bæres av kommunene selv, eller helt eller delvis av staten. I tilfeller hvor staten påførte lokalsamfunnene en endring de var i mot, er det mer enn rimelig å forvente at staten dekker alle omkostningene. Dette bekreftes av tidligere professor i samfunnsplanlegging ved universitetet i Tromsø, Nils Aarsæther.
Om ønskelig kan kommunene be statsforvalteren om å delta i forhandlingene. Ved uenighet vil ei skjønnsnemnd på tre personer bli oppnevnt for å avgjøre. Eventuelle anker går videre til ei overskjønnsnemnd oppnevnt av departementet for endelig avgjørelse av tvist. Dette bekreftes av professor i forvaltningsøkonomi, Bjarne Jensen, som er klar på at “en reversering er ikke snakk om en avansert prosess”.
Reformvennenes krisemaksimering
Krisemaksimeringa om at alt blir så kostbart og komplisert er det all grunn til, ikke bare å tone ned, men avvise. Alternativet med å tviholde på det som ble til etter hestehandler under et styre som led av kraftig reformpsykose, kan bli langt verre. Etter nyvalg kan de gamle lokaldemokratiene re-etableres og stedlig administrasjon, ledelse og forvaltning igjen komme på plass. Planverk finnes i stor grad allerede og bygningene er der fortsatt. En del tjenester må flyttes tilbake der de var. Det gjelder selvfølgelig også personell, men det vil ofte være til stedet de bor. Forberedelsene bør starte snarest og et nærliggende tidspunkt bør være det ordinære kommunevalget i 2023 med nominasjonsprosessene fra neste sommer.
Rette opp et feilgrep
Et hyppig brukt argument mot reversering er at det har gått med så uhorvelig mye penger, tid og energi på sammenslåingene. Det er aldeles rett! Men kan det rettferdiggjøre at feilgrep ikke skal rettes opp? Utgangspunktet for reformen var at den skulle være frivillig. Stortingsflertallet hadde dessuten presisert at det skulle være «reell» frivillighet for kommunene som deltok i prosessene. «Reell» burde jo bety at verken uredelige lokkemidler, sviende piskeslag, økonomisk strupetak, «frivillig» tvang eller det som verre er skulle ha kommet til anvendelse. Sånn ble det likevel i aller høyeste grad, slik at mange sammenslåinger er som rene overgrep å regne.
Overgrep må i en rettsstat rettes opp. Skal man i denne sammenheng driste seg til en parallell til nettopp rettsvesenet, om enn noe makaber? Dersom det etter en straffesak likevel skulle vise seg at den dødsdømte er uskyldig, kan selvfølgelig ikke argumentasjonen være slik: «Men nå har vi brukt så mye tid på rettssaken, galgen er bygget og vi har hyra inn bøddelen, så da må vi nesten henge fyren.»
Menneskelig kapital
I all praten om tap og vinning må man ikke glemme den menneskelige kapital midt oppe i det hele. I 1838 var det 392 kommuner her i landet. I løpet av de neste 93 år økte antallet til 747. Hovedsakelig grunnet Schei-komiteens storeslem på 1960-tallet ble antallet redusert til 443. Sterk misnøye også den gang førte i 1976-77 til de såkalte skilsmissekommunene med en økning til 454.
Hva er så den gjennomgående beretning om de som i henhold til formannskapslovenes intensjon fikk sitt lokale sjølstyre, eller, for de sistnevntes vedkommende, gjenopprettet det? Jo, det ble en ny giv i bygda hvor kreativitet og aktivitet blomstra, samfunnsinstitusjoner ble etablert og næringsutvikling kom i gang. Man så viktigheten av en stedlig forvaltning og egne ombudsmenn som kjempet for lokalsamfunnets interesser.
Godt naboskap
Å trekke grensene på nytt betyr ikke at det dermed bygges en uoverstigelig mur som hindrer samarbeid. Tvert om vil den sikre et godt naboskap grunnet følelsen av å ha styring over eget samfunn, samtidig som man har respekt for at det på den andre siden er deres domene. Grensa vil være et bolverk mot ytterligere sentralisering og hindre skjevfordeling som alt for ofte er resultatet i storkommuner.
Konklusjon
Alt for mange har blitt, og vil fortsatt bli, tapere etter denne ulykksalige sammenslåinga, men det er absolutt ingen grunn til at den situasjonen skal vare ved. Det finnes både ressurser, motivasjon og en oppskrift for å reversere denne prosessen. Det vil være en vinnersak for begge parter, så hvorfor skal man la være?
Kommentarer? Gå til vår Facebookside, eller send til post@argumentagder.no
Comentarios