Kronikk 6/12 - 21: Ved kommunesammenslåingen måtte Søgne og Songdalen tilpasse seg bemanningsnormen i gamle Kristiansand kommune, som lå langt nede på den nasjonale listen. Tilpasningen har medført nedbemanning, økt arbeidsmengde og økt sykefravær hos de ansatte, og stor frustrasjon hos pårørende og pasienter/brukere.
Av Vidar Ertzeid, publisert 6/12 - 2021
Jeg har fått kjennskap til og opplysninger om tallmateriale og nødvendig dokumentasjon fra flere ansatte ved Avdeling Helse og mestring, Kristiansand kommune. Opplysningene er dessverre trist informasjon å dele, men samtidig er det vår plikt som innbyggere i den nye storkommunen å påvise situasjonen slik den faktisk er. Opplysningene er kvalitetssikret.
Omsorgssentrene: Sykefraværet er 13,5 % i gjennomsnitt til nå i år, og har økt betydelig etter kommunesammenslåingen. Fraværet har vært opp til 23% i enkelte enheter. Langtidsfraværet dominerer, ca 80 % av alle sykemeldte innen sektoren er langtidssykemeldte. (Tallene er hentet fra Styringsportalen i Kristiansand kommune).
Flere enheter i Søgne og Songdalen har måttet, eller blitt pålagt, å redusere et betydelig antall årsverk av fagarbeidere og sykepleiere etter sammenslåingen. Det som er normen i Kristiansand kommune, og den bemanning det legges opp til, er to pleiere på åtte beboere. Dette gjelder alle omsorgssentrene.
Pleierne opplever at kvaliteten på det tilbudet beboerne får av pleie og oppfølging ikke er godt nok. Beboerne som kommer inn på et omsorgssenter nå er på flere måter betydelig dårligere enn for bare få år siden. De aller fleste har langt fremskreden demenssykdom. De kan være svært utagerende, og mange er såkalte vandrere. Dette krever store ressurser, og behovet for forsvarlig pleie er individuelt fra beboer til beboer.
Pleierne opplever at kvaliteten på det tilbudet beboerne får av pleie og oppfølging ikke er godt nok.
Pleierne går ofte hjem fra jobb med en følelse av at de ikke har gjort en god nok jobb, eller at de ikke har hatt nok tid til beboerne. Dette medfører stor slitasje på de ansatte, både fysisk og psykisk. Flere ansatte har sluttet eller funnet seg annen jobb på grunn av stort arbeidspress, Det er store utfordringer med å rekruttere og beholde personale med riktig kompetanse, særlig sykepleiere. Én sykepleier kan ofte ha sykepleieansvar for flere avdelinger på en vakt. Det er ekstra vanskelig å rekruttere sykepleiere til nattarbeid.
Forvaltningstjenesten (FTV): Søkere til plass på omsorgssentre blir plassert der det er ledige plasser, og det har ofte vist seg å være ganske andre steder enn i deres gamle, opprinnelige kommune. Det vil for eksempel si at en søker fra Søgne kan få tildelt plass i Tveit, Ternevik eller på Presteheia. Dette medfører betydelig større belastning for pårørende og besøkende som bor helt andre steder i kommunen. Og pasienten føler seg ofte ensom i et fremmed bo- og stedsmiljø, der pasienten ikke kjenner andre beboere.
Hjemmetjenesten har også måttet skjære ned betydelig på bemanningen. Ansatte forteller at de kan ha opp til 15-20 pasientbesøk i løpet av en vakt. Da sier det seg selv at det ikke blir mye tid per pasient. Dette er frustrerende, i første rekke for pasienten, men også for den ansatte. Det blir nesten ingen tid til en prat eller observasjon av pasienten.
Det vil for eksempel si at en søker fra Søgne kan få tildelt plass i Tveit, Ternevik eller på Presteheia.
Det har også blitt større belastning på nattevaktene. Disse har startplass/oppmøtested øst for Kvadraturen (Bispegra/Presteheia). Når det går en trygghetsalarm til oppmøteplass øverst på Finsland eller ytterst på Ålo, vil det ta lang tid før det kan ytes hjelp, langt over forsvarlig responstid.
Langenes bo- og aktivitetssenter, og de kommunale boligene på Finsland, som tidligere hadde stedlig bemanning, er ikke bemannet lenger. Følelsen av trygghet er borte pga. nedbemanningen og den lange responstiden nattestid. Bekymringen omkring dette gjelder både hos beboerne og ikke minst hos de pårørende.
Dagsenter: Tilbudene på dagsentrene i Søgne og Songdalen har blitt betydelig redusert. Antall ansatte er også tilsvarende redusert.
Alt i alt kan vi oppsummere at det er en sterkt negativ utvikling i eldreomsorgen i den nye storkommunen. Jeg vil minne om ordlyden i §3 i Forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien). Her blir det i flere punkter stilt høye krav til innholdet i tjenestetilbudet til eldre pleietrengende. Det fører for langt å sitere hele paragrafen, men mye tyder på at Kristiansand kommune ikke har et tjenestetilbud som «innrettes i respekt for den enkeltes selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel og sikre at medisinske behov blir ivaretatt».
Kommentarer? Gå til vår facebook-side eller send til post@argumentagder.no