• Argument

Når pandemier akselererer


Munnbinding. Illustrasjon: T. Vestaas


Av Terje Dragseth, publisert 26/5 - 2021


Når pandemier akselererer eller når ytterligheter tilspisses forsterkes tendenser i samfunnet. Agg, sympatier, anti-sympatier, redsel og latente potenserte psykologiske mekanismer slår ut i besynderlig forvrengt virkelighetsforståelser, hvor man eter rått det ene gitte virkelighetsbilde etter det andre. Politiske ekstremiteter får medvind på begge sider av den politiske akse. Synspunkter som for ett år siden var uhørte i sosial sammenheng blir nå akseptert og inngår i et normalisert majoritetspress, hvor lydighet og føyelighet er normen. Regjeringas brudd med Grunnloven og Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (som de aller fleste ikke får med seg) ved udemokratisk behandling i Stortinget, slipper til andre udemokratiske tilbøyeligheter, og ved at Stortinget bryter normal saksgang, ja så kan vi andre også gjøre det samme. Mistenkeliggjøring av kritikere som står frem og påpeker de politisk betente farene ved politikken er helt legalt. Politiske knep og maktutøvelse under pandemiens skygge fortoner seg for mange som autoritære inngrep i den enkeltes integritet og sosiale liv.


Majoritetens autoritære lengsler kommer til uttrykk i hets og mobbing og repressive toleranse overfor enkeltindivider og grupperinger som står frem i offentligheten i form av alminnelig skepsis, eller leverer relevant, saklig kritikk av radikale endringer i samfunnsmessige forhold vi aldri tidligere har blitt utsatt for og gjennom et sånt massivt globalt trøkk. De politiske aktører som skulle utvist vett og forstand er lavmælte og går stille i dørene, som etter et kupp det er umulig å identifisere.


Denne lemfeldige omgang med demokratiske plikter smitter og kommer til uttrykk i forsterket forakt for det svake, minoritetene, ytterkantene, periferien. Hat for det svake har krisen som forutsetning for sin uhyggelige fremgang fordi den åpner for fascistiske demagoger og deres følgere. Reaksjonært og rasistisk språkbruk brer seg som munnhell. På de sosiale plattformer er det stas å vise fram armen med sprøytespissen godt trøkket inn i vev og muskler. Koronapasset står som portalen til og som hovedpremiss for såkalt kollektivt ansvar.


Kapitalismen akselererer som aldri før i kjølvannet av pandemien - og hva kan vi gjøre? Politikken forvitrer, den folkevalgte makta sentraliserer, politisk aksjonisme er mer eller mindre lammet. Venstresiden evner ikke å tenke og står uten handlekraft, nyliberalismen tilegner seg begrepene som en gang var progressive og radikale. Nyliberalismens ideologer fortærer venstresidens forsøk på ny begrepsdannelse, og det som i dag var politisk verktøy med sprengkraft er i morgen sin egen motsetning og paradokset er fullkomment. Nyliberalismen har en formidabel evne til å mutere og utvise fleksibilitet på alle fronter og ved bruk av alle midler.


Hva kan vi gjøre når det ikke lenger finnes noe folkelige fundament for annet enn konservativt konsensus og som er reaksjonært? Motstand og motkraft virker ustabiliserende og er derfor farlig for maktas kontrollbehov. Gjennom bevisste og ubevisste mentale prosesser i det kollektive blir vi alle påvirka av økt kontroll, og stivner og gir slipp på krav vi tidligere oppfattet som selvfølgelige. Vi kan kreve politiske tiltak som gir oss full åpenhet overfor de lovendringer som foretas (kan de reverseres?). Vi kan utvise sivil ulydighet når koronapasset blir allemannseie og du ikke kan komme inn på kjøpesenteret eller i teateret, uten å fremvise legitimasjon, bankkort, og koronapass.


Når sykdom og død står som en allestedsværende trussel blir all ustabiliserende aktivitet og kritikk forvandlet til destruktiv og konspiratorisk fantasi. Individer som forstyrrer den offentlige adferd og flokkmentalitet, den stabiliserende ro og orden, blir merket og «vaksinert», og en mektig polariserende og populistisk ide (død og sykdom) får virke uten kritisk analytisk diskurs.


Hastigheten i den pågående nyliberalistiske æra er uten historisk sidestykke og det fins ingenting å sammenlikne den med. Teknologisk vil verden eksplodere med hensyn til ny avansert teknologi innen de nærmeste 10 - 20 åra, og det er en besynderlig manglende oppmerksomhet omkring hi-techindustrien. Og de økonomisk sterke investorer har fått kraftig vind i seilene under pandemien. Affektene i den monstrøse kapitalismen gjør oss kraftløse, umotiverte, innadvendte og konservative. Kunsten kan fortsatt skape positivt kaos og på den måten senke hastigheten nettopp ved å stikke kjepper i hjula, og sånn gi oss pusterom til å innta nye uforutsigelige posisjoner.


I etterordet til boka «Akselerasjon» (Existens futurum), som denne kommentaren er inspirert av, skriver doktorgradsstudent i filosofi Ørjan Steiro Mortensen til slutt i etterordet ganske enkelt at «vi er nødt til å finne nye måter å være på som menneskehet, både teknologisk og politisk», og for egen regning, først og fremst ved å være realistiske.


Terje Dragseth, 21.05.21.