• Argument

Markedet løser ikke priskrisen på strøm!

Kommentar 23.08.2022: Troen på markedets velsignelser som en velgjører for folk og land har med priskrisen på energi fått en alvorlig knekk. For markedet fungerer kun under stabile politiske forhold. Med krigen i Ukraina er det ikke lenger tilfellet. Utenlandskablene knytter oss uvegerlig til omverdenen, og kloke tiltak for å hjelpe folk og næringsliv er nå påkrevd.


Illustrasjon: T. Vestaas


Av Bernt H. Utne, publisert 23.08.2022


Regjeringens handlingslammelse

Statsminister Jonas Gahr Støre hevdet i partilederdebatten under Arendalsuka at strømpriskrisen er utløst av konflikten i Ukraina. Det har han selvsagt rett i. Men hva hjelper det å legge skylden på Putin? For vanlige folk i Norge, og også i det øvrige Europa, er det de nære ting som har størst betydning i livet. Da er det de galopperende energiprisene som truer livskvaliteten til folk flest som kommer i forgrunnen. Og de ser selvsagt til landets regjering for hjelp. Som inntil nå, med unntak av strømstøtten for private husholdninger, stort sett ikke har gjort annet enn å toe sine hender og håpe på det beste. Det beroliger de færreste!


Krigens virkning på strømprisen

Dagens priskrise på energi begynte i fjor høst. Strømprisen nådde mot slutten av fjoråret uvanlige høye nivåer. Det ble av ekspertene forklart med de stigende gasspriser i Europa. For mange var det den gang vanskelig å forstå. Hva hadde norsk vannkraft med internasjonale gasspriser å gjøre?

(Se figur, november 2021) I september 2021 begynte gassprisen å stige eksponentielt, noe som i ettertid forklarer at Putin allerede den gang forberedte seg for en militær løsning i Ukraina. Statskontrollerte russiske selskaper reduserte over tid gassleveransene til Europa og tappet ut gasslagre under russisk kontroll. Det vi nå ser utfolde seg er altså et eksempel på bruk av energi som utpressing for å oppnå russiske målsettinger.


Politisk handlekraft

Politisk handlekraft er et produkt av evne og vilje. Og som kjent fra matematikken er et produkt en sum hvor faktorene avhenger av hverandre. Hvis en av faktorene i produktet er null blir også resultatet null, uansett hvor høy verdi de andre faktorene har. Her ligger problemet for dagens regjering. Den har en stor verktøykasse av tiltak den kan iverksette, men mangler åpenbart viljen til å bruke den. Det kommer det lite godt ut av, og forklarer hvorfor oppslutningen om Støre og Vedum faller som en stein.


La oss ta for oss den politiske verktøykasse og presentere noen av de muligheter regjeringen har.


Skatte - og avgiftspolitikken

Skatte og avgiftspolitikken er i EU/EØS-området et nasjonalt anliggende. Det er altså fullt mulig å endre momsreglene på energisektoren. Slik andre nasjoner har begynt å gjøre. Tyskland setter f. eks. nå merverdiavgiften på gass ned fra 19 til 7 %. Høy merverdiavgift rammer alle private husholdninger sterkere enn næringslivet, som jo kan trekke fra inngående merverdiavgift i regnskapet. I realiteten betaler husholdningene hele 25 % av sitt forbruk til Staten i form av moms. I et land som Norge med høy merverdiavgift blir derfor byrden for husholdningene ekstra stor når det av utenforliggende årsaker butter i mot slik som nå etter Ukraina-krigens utbrudd. Og med de ekstremt høye inntektene Staten nå har er det unødvendig å be økonomer og konsulenter om regne på hva de enkelte alternativer "koster" samfunnet. For ingenting er dyrere for landet enn redusert tillit i befolkningen til det politiske styringssystem.


Nasjonal beredskap

Å sikre egen befolkning tilgang på nødvendige varer og energi er og blir et nasjonalt ansvar. Etter den kalde krigens slutt i 1990 har store deler av dette ansvaret blitt overlatt til markedet. Men markedet fungerer kun under stabile fredsforhold. Det er ikke lenger tilfellet, og alle økonomer og andre forståsegpåere som ennå ikke har fått med seg konsekvensen av de endrede forutsetninger har her noe å lære. Regjeringen bør derfor nå blåse støvet av gamle og arkiverte beredskapsplaner, og etablere offentlige lagre av viktige råvarer som korn og drivstoffer. Samtidig må man revidere reguleringsbestemmelsene for vannmagasinene for å sikre egen befolkning tilgang på elektrisk kraft. Slik andre land i EU/EØS-området nå gjør i forbindelse med oppfylling av gasslagre. Som i prinsippet er en variant av samme problemstilling.


Prissystem for strøm

Norge kan innføre et to-prissystem for strøm. Vi har jo i prinsippet dette allerede med inndelingen av landet i prissoner. Dessuten er energiprodusentene i offentlig eie, og således under offentlig kontroll. For elektrisk energi produsert i Norge kan den selges til forbrukere i Norge for produksjonspris, pluss et naturlig påslag for å dekke diverse kostnader. Det burde gi en pris pr KwH på rundt 30 øre. For alle!

Det betyr en liten prisøkning i de deler av landet som nå har lavere priser, men det redder de utsatte deler av landet som nå virkelig får smake følgene av Putins krigssanksjoner mot Vesten. Og hvis nasjonal solidaritet virkelig betyr noe burde dette være en selvfølgelighet for alle gode nordmenn. Ekte solidaritet går nemlig i et samlet land til alle regioner i nasjonen, ikke bare til noen.

For all energi som eksporteres via utenlandskablene beregnes internasjonale priser. Men den merinntekten norske energiselskaper vil få kan utlignes mot merkostnaden de samme energiselskaper får når det er nødvendig å importere strøm. Med et eksportoverskudd, slik man i et normalår vil forvente, vil selskapene sitte igjen med et bekvemt overskudd. Som tilhører aksjonærene, som i Norge gjennom offentlig eierskap altså er det norske folk. Og ingen andre!


Internasjonal solidaritet

Ingenting av disse mulighetene berører inngåtte internasjonale avtaler. Vi befinner oss i en kritisk internasjonal situasjon som berører alle våre viktige handelspartnere, og som bare kan løses ved samarbeid. Stortingsrepresentant (Sp) Per Olav Lundteigen uttalte 3. august at han en viss periode ønsket begrensninger i bruk av utenlandskablene slik at det ikke blir nettoeksport av strøm. Men det vil i resten av Europa kunne bli oppfattet som et klart avtalebrudd fra norsk side. Norge risikerer da å bli sett på som en ustabil og useriøs energiaktør, som i en kritisk situasjon for Europa bare tenker på seg selv. Det vil ha negative følger for vårt internasjonale omdømme og renommé. Statsminister Jonas Gahr Støre har derfor helt rett når han under Arendalsuka avviser å stenge strømkablene til utlandet, og understreker at "det Norge vil jeg ikke være statsminister i"


Behov for å utvise ledelse

Vi vet nå altså hva Støre og hans regjering ikke vil. Men nå må han også snart fortelle det norske folk hva han vil. For folk flest, som strever med å få sitt daglige liv til å gå rundt, krever nå svar på hva regjeringens plan er. Ikke minst for næringslivet, som nå virkelig møter veggen og begynner å stenge ned, er behovet for at regjeringen viser politisk ledelse akutt. Og svaret er neppe regjeringsskifte. For Erna har bare ett svar: Markedskreftene. Og de virker ikke!



Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no