• Argument

Folkeretten på havet


Kronikk 23.02.2022: Retten til fri bevegelse på det åpne hav er under press hevder artikkelforfatteren som viser til Kinas ønske om kontroll over Sør-Kinahavet. Det stiller sjøfarts - og kyststater som USA og Norge overfor et krevende dilemma. Som kyststat ønsker man full kontroll over havterritoriet, men som sjøfartsnasjon ønsker man full frihet for skipsfarten.


KNM Fridtjof Nansen i Middelhavet med amerikansk hangarskipsgruppe. Foto: Forsvaret

Av Jacob Børresen, publisert 23.02.2022


Territorialisering av havområdet

I lys av at stadig flere kyststater satser på omfattende utvikling av havvind og på industriell utvinning av mineraler på og i havbunnen, er folkeretten på havet i utvikling. Denne industrialiseringen av store arealer til havs er et nytt eksempel på havenes tiltagende territorialisering. Den er en konsekvens av en teknologisk utvikling som jevnt og trutt, gjennom flere hundre år, har økt kyststatenes evne til å kontrollere havområdene utenfor kysten. Etter hvert har man også i stadig større grad og stadig lengre ut fra kysten klart å utnytte ressursene på havbunnen, i havet og over det. FNs 3. havrettskonvensjon, med 12 n. mils territorialgrense og 200 n. mils økonomiske soner etc., som trådte i kraft i 1994, er bare siste ledd i denne utviklingen.


Motstridende interesser

Det har igjen ført til at det har oppstått konflikter mellom motstridende interesser innenfor kyststatens havdomene. Vi har fått fiskeri mot vindkraft, miljø- og dyrevern mot fiskeri og industri mm. Disse konfliktene er også en konsekvens av den økende territorialiseringen av havet, og likner derfor prinsipielt på tilsvarende konflikter på landjorda der jordbruk står mot industri, industri mot naturvern og dyrevern i forhold til urfolks rettigheter, osv.


Økt territorialisering av havene vil bidra til å øke kyststatenes makt og myndighet på bekostning av den tradisjonelle sjømilitære flåtemakt, for hvem retten til fri ferdsel på havet og synet på det åpne hav som en felles allmenning, har vært og er en sentral sikkerhetsinteresse.


Sør-Kinahavet

I lys av denne utviklingen kan det godt være at det vi ser utspille seg i Sør-Kinahavet er et tegn på i hvilken retning folkeretten på havet vil utvikle seg videre. Kina bestrider i Sør-Kinahavet innenfor landets 200 n. mils økonomiske sone USAs rett til å operere neddykkede undervannsbåter, hangarskip og andre kampfartøyer. Det eneste Kina vil akseptere er såkalt uskyldig gjennomfart.


De kinesiske krav i Sør-Kinahavet er ikke bare på tvilsom folkerettslig grunn, de er i strid med gjeldende folkerett. Men folkeretten, det gjelder både sedvanerett og traktatrett, har i stor grad gjennom historien vært en kodifisering av stormaktenes praksis. USAs relative svekkelse, den teknologiske utviklingen og den tiltagende territorialisering av havene den fører til vil sammen med Kinas økende styrke medføre at folkeretten trolig utvikler seg i Kinas favør.


Hvor lang tid det vil ta, og hvor konfliktfylt det vil bli, er det vanskelig å si noe om. Men jeg har en mistanke om at på dette området tilhører framtiden Kina, og ikke flåtemakten USA, som baserer mye av sin makt som global stormakt på ubegrenset tilgang til havet for den amerikanske marine.


Dilemma for kyst - og sjøfartsnasjonene

Land som Norge, men også faktisk USA med en marine som av økonomiske grunner stadig krymper i størrelse, er begge både betydelige skipsfartsnasjoner og store kyststater. Det stiller slike stater overfor et dilemma. I rollen som kyststat er slike land først og fremst opptatt av kontroll med og beskyttelse av egen industriell virksomhet i havdomenet. I rollen som skipsfartsnasjon, hvor hensynet til fri ferdsel på havet er en overordnet interesse, ønsker skipsfartsnasjonene ingen begrensninger i den frie ferdsel på sjøen.


Den dagen havet ikke lenger er en allmenning, men er underlagt kyststatenes suverenitet, vil kontroll med transportveier, grensepasseringer osv. måtte bli ordnet mye på samme måte som mellom statene på landjorda og i kontrollert luftrom. Og det vil ikke være aksept for at store flåtestyrker tilhørende én kyststat kan bevege seg fritt inn i andre kyststaters territorier til havs, med mindre det foreligger en avtale om det mellom kyststatene som blir berørt.


Det er nok et stykke fram dit, men likevel vel verdt å tenke over.




Jacob Børresen (f. 1943) er pensjonert offiser med lang nasjonal og internasjonal erfaring. Han har bl.a vært militær stipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), og var også militær sekretær for forsvarsminister Johan Jørgen Holst (Ap). Børresen har hatt en omfattende publikasjonsvirksomhet i norsk og internasjonal fagpresse om strategi og forsvars- og sikkerhetspolitikk, og har i tillegg utgitt flere hefter og bøker Han er kommunestyremedlem i Horten for Ap.






Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no