• Argument

Fattigdom i Norge - en villet politikk ?


KRONIKK 14.4.21: Det er økende fattigdom i det norske samfunn, pga. den herskende arbeidslinja, og reduksjoner i trygder og ytelser. Denne utviklingen startet under Jens Stoltenberg, og har blitt ytterligere forverret under Erna Solbergs styre.





Av Kirstin Egeland, publisert 14.4.21


Det finnes ingen fattige barn, bare barn av fattige foreldre. I 2019 var det 115 000 barn som levde under EUs fattigdomsgrense i Norge. Det utgjør 12 % av alle barn i Norge. Fattigdommen har økt mye på grunn av den nådeløse arbeidslinja, som de fleste politikere og partier gir sin tilslutning til. Det skal lønne seg å jobbe, ergo skal det straffe seg økonomisk og sosialt å miste jobben, eller bli rammet av sykdom, skader eller lyter.


Jens Stoltenberg (Ap) hadde en enorm reformiver som følge av denne tankegangen, og høyre-regjeringen har strammet ytterligere inn. Få tenker kanskje på at arbeidslinjas ideologi er hentet fra Storbritannia under Thatcher og USA under Reagan. Tankegangen bunner i overklassens syn på mindre privilegerte grupper enn dem selv. For det er ikke tilfeldig hvem som havner utenfor ordinært arbeidsliv.


Dårligere kår for dem som står i ytterkant, eller har falt utenfor ordinært arbeid, er også et resultat av tidligere reformiver, spesielt i forhold til helserelaterte ytelser og trygder, og i forhold til alderspensjonister og mennesker som trenger helsehjelp og rehabilitering.


I det følgende vil jeg komme med en del konkrete eksempler.


Alderspensjons-reformen var en reform på de høytlønnede med god helses premisser, på bekostning av lavtlønnede slitere, og da spesielt kvinner. 86 prosent av minstepensjonistene er kvinner, dvs. nesten 9 av 10. Minstepensjonistene lever under både EUs og OECDs fattigdomsgrense. Reformen ble påbegynt i 2001 da Stoltenberg I-regjeringen nedsatte Pensjonskommisjonen. Stoltenberg II-regjeringen la i 2006 frem St.meld. nr 5 (2006–2007), og i februar 2009 kom "Om lov om endringer i folketrygdloven" (ny alderspensjon). Stortinget vedtok forslaget rett før sommerferien. Fleksibelt uttak av alderspensjon skulle gjelde fra 2011. Levealders-justeringen ble også vedtatt å gjelde for pensjoner som ble tatt ut fra og med 2011. Etterkrigs-generasjonen dro stigen opp etter seg.


Utslagene av alderspensjonsreformen vil bli verre for hver generasjon fremover. Levealders-justeringen rammer veldig skjevt. Mennesker som blir uføre før oppnådd pensjonsalder rammes sterkt. Ikke nok med at det er store sosio-økonomiske forskjeller - dårlig økonomi og dårlig helse henger sammen - men folk i sliter-yrker dør tidligere enn mennesker med høyere utdanning.


Uføretrygd-reformen sto ferdig i desember 2011, men trådte ikke i kraft før 1. januar 2015 (fordi NAV ikke hadde datasystemene klare). Den rødgrønne flertallsregjeringen med AP i spissen lovet at ingen skulle tape på reformen, alle skulle komme like godt eller bedre ut. Men man kan trygt si at reformen var en statlig sparereform.


Det ble hevdet at flere uføre skulle få muligheten til å jobbe, men så har ikke skjedd. Det er faktisk kommet færre uføre i arbeid etter reformen enn før. Nå er det over 100 000 mennesker med nedsatt funksjonsevne som ønsker å jobbe men som ikke får muligheten. Arbeidsgivere ansetter heller friske folk fra EU området, muliggjort gjennom EØS-avtalen.


Det er ikke tilfeldig hvem som blir utstøtt av ordinært arbeid og uføre hvis blir de rammet av varig nedsatt funksjonsevne på grunn av sykdom, skader eller lyter. Det henger nøye sammen med utdanningsnivå. Bare vel 4 prosent av dem med høyere utdanning er uføretrygdet, mens 22 prosent av dem som kun har grunnskole mottar uføretrygd. Dermed kommer klasseskillene tydelig til syne også her.


Uføretrygd-reformen har rammet mange uføre hardt. Mange av dem har kun folketrygden å forholde seg til, og minst 13 prosent av de uføre lever under EUs fattigdomsgrense, i følge tall fra 2018. Uføre mottar i beste fall 66 prosent av sin egen tidligere inntekt fra folketrygden. Selv om de da har gått ned med minst 34 prosent av sin tidligere inntekt, betaler de skatt på linje med ordinære lønnsmottakere, og trygdeavgift på 8,2 prosent.


Uføre med særdeles store sykdomsutgifter får ikke fradrag for disse. Ikke alle har helseforsikring og tilleggsytelser. Spesielt lavtlønnede og unge som blir uføre kommer til å slite sosialt og økonomisk som følge av reformen. Uføre hadde en reallønnsnedgang på 3 prosent etter skatt fra 2015, da reformen trådte i kraft, til 2018. Mange uføre har også barn.


Bostøtte til uføre. Den rødgrønne regjeringen ønsket ikke noen konsekvensutredning av hvordan reformen ville virke overfor dem som fra før av hadde minst, og derfor hadde hatt muligheten til bostøtte gjennom for eksempel Husbanken. Rundt 30 000 uføre mistet bostøtten som følge av uføretrygd-reformen. Fra 1. januar 2017 strammet man enda mer inn på bostøtten fra Husbanken. Per idag får ikke engang unge uføre, i all hovedsak, statlig bostøtte.


Rettssikkerhet. Uføre har ikke rettssikkerhet i dagens Norge. Grensa for fri rettshjelp har stått stille siden 2009 på kroner 246 000 brutto.


Uføre risikerer å bli fattige også i alderdommen. Mennesker som blir uføre før oppnådd pensjonsalder rammes sterkt. Opptjeningsreglene for uføres alderspensjon stanser ved 62 år, i stedet for 67. Det får store konsekvenser. Med levealdersjustering og opptjening av pensjon kun til 62 vil uføres alderspensjon bli mye lavere enn i dag, og svært mange vil oppleve et dramatisk fall i inntekt når de fyller 67. Uføre, til og med uføre som har hatt relativt god inntekt, kan bli tilnærmet minstepensjonister, de kan oppleve et fall i inntekt fra uføretrygd til alderpensjon på 100 - 150 000 kr i året.


Arbeidsavklarings-penger (AAP). Reformen ble innført fra 1. mars 2010. Da slo man sammen de tre helserelaterte ytelsene yrkesrettet attføring, tidsbegrenset uførestønad og rehabiliteringspenger. Helseperspektivet og rehabiliterings-perspektivet forsvant, og alt fokus ble på arbeid. I tillegg kuttet man tiden man kunne motta disse ytelsene, som ble redusert fra ti til fire år. Den sittende regjering har ytterligere kuttet tiden fra fire til tre år. Og alle mottakere av arbeidsavklarings-penger må sende meldekort hver 14. dag. Da innførte man også en form for kontroll med mennesker som er midlertidig utsatt for nedsatt funksjonsevne på grunn av sykdom, skader eller lyter.


I tillegg har man innført et karensår, slik at mange må søke sosialhjelp fra kommunene.

Karensåret i AAP-lovverket fratar syke og uføre hele inntekten i minst ett år, og rammer flere titalls tusen syke og uføre hvert år. Mange av disse har barn.


Man har også kuttet og lagt om støtten til enslige forsørgere. Det blir imidlertid for omfattende å utdype her.


Samhandlingsreformen. Mennesker med psykiske problemer, rusproblematikk, eldre og mennesker med kroniske sykdommer går nå for lut og kaldt vann rundt om i kommunene på grunn av denne statlige sparereformen. Også denne reformen var Jens Stoltenbergs verk. Den ble vedtatt 19. juni 2009, og trådte kraft 1. januar 2012.


115 000 barn lever i familier som har mindre enn 60 prosent av medianinntekten i Norge, i følge tall fra SSB for 2019. De ligger da under EUs fattigdomsgrense. Seks av ti barn som lever i lavinntektsfamilier har innvandrerbakgrunn. Men, fremdeles er det slik at fire av ti barn i fattige familier faktisk ikke har innvandrer-bakgrunn. De har foreldre i lavtlønnsyrker (som ikke har hatt reallønnsvekst på over ti år), eller har fattige foreldre som har blitt rammet av sykdom, skade eller andre lyter.


Norge har en totalt manglende sosial boligpolitikk. 77 prosent eier sin egen bolig. Men nå regnes over 960 000 nordmenn som leietakere etter SSBs definisjon. Det blir stadig vanskeligere for lavtlønnede og utsatte grupper å komme seg inn på boligmarkedet. Mange er henvist til utleiemarkedet, med liten regulering både i forhold til standard på boliger som leies ut, og ikke minst i forhold til leieprisene, som kan være skyhøye. Når det gjelder kostnadsnivået på å leie seg bolig havner Norge på 12. plass av 132 målte land, i følge Numbeo sin globale database. Mange kommunale boliger rundt om i kommunene er solgt ut, og norske kommuner har innført markedsleie som prinsipp ved utleie av boliger. Det rammer dem som fra før av har minst.



Kommentarer? Gå til vår facebook-side eller send til post@argumentagder.no