Kommentar 22.11.2021: Når alt er så greit blir det vanskelig å se hvor grensene går. Da blir veien fra vennskap og kjennskap mot samrøre og ulovligheter uklar og diffus.
Illustrasjon: T. Vestaas
Av Bernt H. Utne, publisert 22.11.2021
For sørlendingen er det meste helt greit. Det skal mye til for at man lar seg opprøre av et eller annet, og da hører du bare at det der var ikke helt greit. Er det verre enn verst, så ille at en nordlending vil måtte bruke tonnevis med skjellsord for å beskrive uvesenet, sier sørlendingen bare at det er ugreit. Og verre enn ugreit blir det ikke. Det er rett og slett ikke tenkelig!
Når Nicolai Tangen eksempelvis søker kontakt med ordføreren i Sørlandets største by er det helt greit. Og når Tangen følger opp med å fortelle at han ønsker å forære en gave til byen, er det selvsagt enda greiere. Særlig greit blir det når man får inntrykk av at med gaven følger det drøssevis med rundhåndede turister fra allverdens kanter, som bare venter på å legge igjen millioner i Kristiansand!
Med den følge at direktøren for et offentlige museum, SKMU, får en tredjedel av lønna fra skattebetalerne, og to tredjedeler fra en privatperson!
Hvem kan si nei til den slags? De færreste, og heller ikke daværende ordfører Arvid Grundekjøn. Men når ideen først var svelget og fordøyd dukket det plutselig opp betingelser ingen tidligere hadde hørt om. For at gaven skulle kunne realiseres ønsket Tangen kontroll med prosjektledelsen for bygget som skulle huse gaven. Han hadde nemlig kastet sine øyne på Dyreparkens administrerende direktør, Reidar Fuglestad. Som direktør i Dyreparken tjente han der tre ganger mer enn i stillingen som direktør for Sørlandets Kunstmuseum (SKMU). For den økonomiske liberalist og tilhenger av pengenes makt, Nicolai Tangen, var det intet problem. Heller ikke for den tidligere ordfører fra Høyre, Arvid Grundekjøn. Fuglestad fikk bare et tilbud han ikke kunne si nei til. Med den følge at direktøren for et offentlige museum, SKMU, får en tredjedel av lønna fra skattebetalerne, og to tredjedeler fra en privatperson!
Ordningen, som i realiteten innebærer at en privatperson avgjør hvem som får en offentlig lederstilling, er så vidt vites unik her til lands. At det kunne skje i Al Capones Chicago, og i andre land vi normalt ikke liker å sammenligne oss med, er klart. Men for det daværende politiske flertall i Kristiansand fra Høyre og Arbeiderpartiet m.fl. var dette altså helt greit. For mange andre var det ugreit.
Etter flere tiår med møysommelig restaurering var veteranskipet og krigsseilerminnesmerket DS Hestmanden våren 2021 endelig klar for sitt første tokt planlagt til Nord-Norge. Da manglet bare sluttfinansieringen på en million kroner, som Nicolai Tangens kunst-stiftelse under ledelse av hans nære venn, tidligere ordfører Arvid Grundekjøn, velvillig stilte til rådighet. Mot en liten og tilsynelatende ubetydelig motytelse. Gaven var nemlig betinget av at to av verkene fra Tangens kunstsamling ble vist digitalt om bord under toktet. Det fikk mangeårig leder av Hestmandens venneforening, Svein Erik Mosby, til å reagere, og klargjorde i en artikkel i Argument Agder at "som prinsipp har alle sponsorer og bidragsytere fått samme profilering. Ingen har vært misfornøyd, og alle har syntes det har vært en ære å få bidra". Mosby mente at Tangens betingelser for gaven var ugreit, og valgte etter hvert å trekke seg ut av venneforeningen.
En uke før Stortingsvalget kunne Aftenposten avsløre at Barne - og familieminister Kjell Ingolf Robstad, bodde på gutterommet hos sine foreldre lenge etter at han hadde giftet seg og blitt far til to barn. Ved å være folkeregistrert som bosatt hos sine foreldre på Moisund, mens han i realiteten bodde hos sin familie i betalt stortingsbolig i Oslo, kunne han og familien bo gratis i Oslo. Den slags er i Norge fortsatt ikke helt greit, og saken endte med at Robstad måtte trekke seg.
Presidentskapet har hevet seg over innsyn fra andre enn seg selv. Det har likhetspunkter med stater vi ikke liker å sammenligne oss med.
Tirsdag 16. november kunne Adresseavisen melde at stortingspresident Eva Kristin Hansen i tre år fikk stortingsleilighet selv om hun eide bolig innenfor avstandsgrensen på 40 km fra Stortinget. Embetet som stortingspresident er den høyest rangerte stilling i Norge etter kongehuset. I en kommentarartikkel her på Argument Agder 18. november hevdet Aage P. Danielsen at "Presidentskapet har hevet seg over innsyn fra andre enn seg selv. Det har likhetspunkter med stater vi ikke liker å sammenligne oss med." To dager etter Adresseavisens avsløring, og etter at statsadvokaten i Oslo hadde kunngjort at det startes politietterforskning, trakk Eva Kristin Hansen seg som stortingspresident. Da var det også for henne blitt åpenbart at det var ugreit å fortsette i landets høyeste sivile embete
.
Vi liker å fremstille oss som et moralsk-etisk høyverdig land som har strenge regler mot sammenblanding av offentlig og private interesser. De fleste vil nok reagere hvis en ordfører får en tredel av lønnen fra kommunen og to tredeler fra en privatperson. Likevel er det for mange tilsynelatende helt greit i tilfellet med direktørstillingen på SKMU. Dessuten er en gave på bestemte vilkår ingen egentlig gave. Det lukter jo mer av en forretningsavtale. Og selvsagt er ingen hevet over loven. Heller ikke stortingspresidenten.
Når slike forhold for sentrale aktører i samfunnslivet oppfattes som helt greit er det på tide med en kritisk grenseoppgang mellom offentlige og private interesser. For det vi her har beskrevet er ikke helt greit. Det er direkte ugreit!
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no
Bình luận