Kronikk 16.02.2023: Energikommisjonen tar ikke for seg mangedoblingen av prisen på strøm siste år, og ikke minst prisvariasjonene avhengig av bosted i landet. Det er "elefanten i rommet". Den som alle ser, men som ingen våger å snakke om. Og som alle later som er helt usynlig.
Av Aage P. Danielsen, publisert 16.02.2023
Elefanten i rommet
Energikommisjonen har lagt fram sin rapport. Den er omfattende, har mange og interessante fakta som underbygger kommisjonens konklusjoner. Den avdekker også at det er uenighet og mindretallsinnstillinger i svært mange av disse. Men den tar ikke for seg det vi alle er mest opptatt av og som består i at energiprisene hos oss ikke bare er mangedoblet i deler av Norge, men også at vi har uforståelige variasjoner avhengig av hvor i Norge du bor og har ditt virke.
Det er et faktum vi ikke kommer utenom. Det er bakgrunnen for min bruk av metaforen «elefanten i rommet». Alle ser det. Men de som styrer landet later som det ikke eksisterer.
For et par år siden hevdet både NVE, Statkraft og vårt eget Agder Energi med flere at vi hadde for mye kraft i Norge og Sverige. Derfor ønsket de å legge en ny kabel til Storbritannia. Den er foreløpig lagt på is, men jeg har notert meg at vår statsminister likevel holder døren åpen; han passer på å ordlegge seg slik at den er lagt på is «i denne valgperioden».
Nå err budskapet fra kommisjonen at vi står i fare for å ha for lite kraft. Det er basert på nye prognoser fra blant annet NVE og Statkraft.
Kommisjonen mener at vi innen kort tid vil trenge omtrent 40 TWh mer kraft innen år 2040 enn det vi i dag bruker her i landet. Det er iflg. kommisjonen nødvendig dersom vi skal oppfylle våre klimaforpliktelser og ha nok energi til å etablere ny industri i form av datalagring og batterifabrikker med mer.
Industri, inkludert nye leveranser til batterifabrikker og datalagring og transport vil alene trenge hele 29 TWh. Elektrifisering av sokkelen og kraft til ny hydrogensatsing vil trenge 13 TWh. Kommisjonen og NVE mener kraftforbruk for bygninger vil bli redusert med 6 TWh.
NVE sin prognose havner dermed på et netto behov på 36 TWh. Statkraft har litt høyere tall i sine prognoser.
Trenger vi mer kraft?
I 2021 brukte vi 139 TWh i Norge, men produserte 157 TWh. Hvor ble det av differansen? Jo, ca 18 TWh var netto kraft som ble eksportert. Året 2021 var ikke et normalår, produksjonen var høy, det samme var forbruket. Kommisjonen benytter et kraftoverskudd på 20 TWh, og det er nok et realistisk estimat for et normalår.
Derfor mener jeg at kommisjonen burde startet med å opplyse oss om hvilke leveringsforpliktelser norske kraftprodusentene har i perioden fram til 2040, fordelt på norske og utenlandske kunder.
Lar vi vær å elektrifisere sokkelen, så sparer vi ytterligere 6 – 7 TWH. Og tar vi med produksjon fra planlagte prosjekter som ikke er satt i gang, så er vi nesten i mål. Uten at vi har bygd ut mer produksjon. Men vi vil være utsatt dersom alle industriprosjekter skal realiseres. Og kanskje har vi forpliktelser som ikke er omtalt i rapporten.
Tysk jernbane reklamerer med at de benytter norsk fornybar kraft til sin virksomhet. Leverandør er Statkraft i Tyskland. Oppstart er i 2023 og varigheten er 10 år. De opplyser at årsaken er de nye kraftkablene. Statkraft hevder at det ikke er tilfelle. Det kan like gjerne være fornybar kraft anskaffet i Tyskland. Mitt poeng er at Statkraft har påtatt seg en leveringsforpliktelse av betydelig omfang. Kanskje er det flere slike avtaler.
Derfor mener jeg at kommisjonen burde startet med å opplyse oss om hvilke leveringsforpliktelser norske kraftprodusentene har i perioden fram til 2040, fordelt på norske og utenlandske kunder. Etter min mening er det her en del av «elefanten i rommet» finnes. Det er inngåtte avtaler som er bestemmende for hvilken handlefrihet kraftprodusentene og dermed også vi som nasjon, har.
Med et slikt utgangspunkt - sammen med framskrivning av alminnelig forbruk i tråd med våre klimaforpliktelser -, vil vi få svar på hva vi har til disposisjon for ny industrisatsing og eksport av kraft. Spørsmålet er: Har vi forpliktet oss til mer enn vi kan levere?
Spørsmålet er ubesvart.
Hvem skal investere i nye kraftprosjekter?
Kommisjonen er ikke opptatt av dette. Den er mest opptatt av å bygge ut mer vindkraft. Det er det som koster minst. Det er verdt å merke seg at utenlandske investorer eier 62% av norsk vindkraftproduksjon, hvorav ca 40 % er selskaper i lavskatteland. Norske investorer eier 38 %. Statkraft er dominerende med ca 33 % av dette. De «store» norske energiselskapene har ikke vist særlig interesse for å investere i annen fornybar energi enn vannkraft. En må kunne spørre hvorfor?
Og insentiver i form av statlige garantier vil ikke gjøre utbygging mindre kostbar, men flytte risiko over på staten, slik de såkalte grønne sertifikater har gjort.
Jeg tror at årsaken er eierskapet. Kommunene er i flertall på eiersiden, og setter krav om stabilt og høyt utbytte framfor å satse på nye og kapitalkrevende prosjekter. De eier kraftverk med regulerbar kraft til lav kostpris. Investeringer i ny kraftproduksjon vil på kort sikt medføre en høyere kostpris enn den de har.
Og vi møter nok en gang «elefanten i rommet»; ny kraftproduksjon blir mer kostbar. Den blir bare lønnsom dersom kraftprisene blir høyere enn de historisk sett har vært. Kraftprisene må opp, helst på europeisk nivå. Og insentiver i form av statlige garantier vil ikke gjøre utbygging mindre kostbar, men flytte risiko over på staten, slik de såkalte grønne sertifikater har gjort.
Kraftunderskudd, tørrår og beredskap.
I motsetning til de fleste land i Europa, har vi regulerbar kraft. Fram til nå har forurensende varmekraftverk i Europa gjort at vi om natta har mottatt overskuddskraft fra slike, og dermed spart regulerbar kraft, mot at vi har hjulpet dem med å ta «topper» på dagtid.
Slik vil det ikke bli i årene som kommer. Varmekraften i Europa skal avvikles som ledd i det grønne skiftet. Kommisjonen uttrykker derfor skepsis ved realismen i at Europa skal redde oss i tørrår.'
Den viser samtidig til et ferskt eksempel der Acer avslo et ønske fra Sverige om å redusere en leveringsforpliktelse til Danmark.
Den viser samtidig til et ferskt eksempel der Acer avslo et ønske fra Sverige om å redusere en leveringsforpliktelse til Danmark. Begrunnelsen Sverige hadde var fare for kraftmangel i Sverige. Acer tillot ikke Sverige å redusere sine leveranser. For oss er det primært vinterperioden som er kritisk, men det er muligheter for å ordne dette. Det viktige i en slik situasjon må primært være å sikre at folk uten alternative varmekilder klarer seg. Vi ser jo allerede at økt bruk av vedfyring har fått sin renessanse.
Kanskje kan nedstengning av kraftkrevende industri i perioder også være et av disse, og andre former for rasjonering likeså.
Oppsummering
Løsningen er utbygging av mer kraft, sier kommisjonen. Ikke uventet egentlig. Primært vindkraft og havvind. Det vil gi lavere priser sier statsråd Aasland. Det vil det neppe, sier jeg. Den nye kraften vil bli ganske dyr å produsere. I europeisk målestokk er den en dråpe i havet, og vil ikke påvirke den europeiske prisdannelsen.
Men kommisjonen tar opp et annet tema som i liten grad har vært fokusert i media; og som for mange vil være like viktig; Vårt el - nett mangler kapasitet eller effekt til å møte kommende tiders behov. Det er annen og svært viktig del som kommisjonen har uttalt seg om. Den problemstillingen kommer jeg tilbake til.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no