KOMMENTAR: Norge har vært stengt i 7 uker. Virkningene er at nærmere 500 000 mennesker i Norge har mistet arbeidsplassen sin, enten midlertidig eller permanent.
Av Aage P. Danielsen – publisert 5. mai 2020
Pandemien er ikke bare en nasjonal krise, den er global. Globalt er virkningen at handel over landegrensene har stoppet opp. I Norge mangler vi smittevernutstyr og vi opplever at enkeltland nærmest stjeler utstyr betalt av andre.
Det er kanskje bare begynnelsen; i neste omgang kan vi oppleve at tilgangen på medisiner begrenses og at prisen stiger til nye høyder. Det økonomiske systemet er i ferd med å kollapse. Oljeprisen stuper, ferdsel over landegrensene stopper opp, børsverdier forvitrer.
Det samme vil sikkert også bli tilfelle med verdier mange av oss trodde vi hadde; huset og hytta vi eier blir mindre verd, fondene vi puttet sparepengene i taper verdi. Vår evne til å forbruke blir mindre, samtidig som vi oppfordres til det motsatte. Vi må få hjulene i gang igjen, blir det sagt.
Vår evne til å forbruke blir mindre, samtidig som vi oppfordres til det motsatte.
Stat og kommune som har basert seg på skatteinntekter og avgifter på forbruk, vil oppleve at disse stuper, samtidig som utbetalingene til de som ikke lenger har jobb øker. Hvorfor ble det slik?
Den vesentligste årsaken er det samme som skjedde forut for siste verdenskrig:
Vi var ikke forberedt på dette. Og i likhet med den gang manglet det ikke på advarsler.
Denne gangen oppdaget vi at vi manglet smittvernutstyr, medisinlagre, sykehusplasser og intensivutstyr og nok tilgang på kompetent personale.
På tross av at det nå er apoteker på nærmest hvert gatehjørne, mangler varene vi trenger. Det er de private kjedene som har overtatt etter at den ordningen vi tidligere hadde, ble avviklet.
De lokale sykehusene eksisterer ikke lenger, og våre nye er basert på at pasientene fortest mulig skal ut. Samfunnet er fanget i logistikk-credoet «Just In Time»; lager representerer kapitalbinding, og det gjelder lagre av både materiell, medisiner og sykehuspasienter.
Den viktigste lærdommen er at dette ikke må gjenta seg
Den samme tenkningen gjennomsyrer privat virksomhet, men forsterkes ved at virksomhetene åpenbart ikke har midler til å tåle selv noen få uker med tap av inntekter.
De mangler likviditet, ikke evne til å produsere varer og tjenester.
Den viktigste lærdommen er derfor at dette ikke må gjenta seg. Heller enn å pøse ut til ordninger som er mer eller mindre treffsikre, må det legges til rette for at virksomhetene selv skaffer seg slike buffere. Det kan gjøres ved å gjeninnføre ordninger som avsetning til reservefond og/eller tvungen «forsikringsordning», i liket med den bankene har overfor innskyterne.
Det vi opplever nå, vil skje igjen. Da må vi være bedre forberedt.
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no