top of page
  • Argument

En erfaring om kunst

Kommentar 14.12.2022: Kunst er ikke underholdning. Det er en erfaring som gir næring til refleksjon og ettertanke. Et godt eksempel er tekstilkunstner Hannah Ryggens verk, som jeg fikk gleden av å studere nærmere på en internasjonal utstilling. Det er verk med denne kvaliteten som kunstsiloen trenger skal den lykkes som arena for kunstformidling.


Illustrasjon: Hannah Ryggen: Grini 1945. Hennes mann Hans drømmer om at datteren Mona ridende på en hest skal redde ham fra terroren som fange på Grini, foto forfatteren. .

Av Bernt H. Utne, publisert 14.12.2022


Forfatter Terje Dragseth skriver i Argument Agder 6. desember at kunst må erfares. Det er ingen opplevelse som fornøyelig tidtrøyte etter forbilde av Dyreparken eller underholdningsindustrien. Kunsten skal treffe intellektet, skal stimulere til ettertanke og bidra til ny kunnskap om verden rundt oss. Kunst er ikke lune dyner, men splintra galakser, mener Dragseth.

Akkurat. For når man leser hva som kommer fra teamet rundt Kunstsiloen kan man fort få inntrykk av at det nettopp er de "lune dynene" som der vil bli vist. Altså det søte, det nusselige, det friserte, det uskyldige, det pene og det korrekte. Men det blir det store publikum der ute fort lei av. Skal de komme i hopetall fra verden rundt må de erfare det Dragseth kaller "splintra galakser". Det forsto jeg selv på Schirnmuseet i Frankfurt am Main vinteren 2020. I museets serie «Sterke kvinner» ble verk av den norske tekstilkunstneren Hannah Ryggen (1894 - 1970) vist i en egen separatutstilling gjennom et par måneder. Etterfølgeren i utstillingsserien var Frida Kahlo.


Da jeg besøkte Ryggen-utstillingen var jeg heldig. Jeg måtte bare stå i kø et kvarter for å få billett. Det skyldes nok at jeg besøkte utstillingen en hverdag på dagtid utenom turistsesongen. Ellers hadde køen vært betydelig lengre. Slik det gjerne er i museumsbyen Frankfurt, der museene ligger som perler på en snor sentralt i byen langs sørbredden av elven Main. I turistsesongen står bussene støtfanger ved støtfanger foran museene, og de er utvilsomt et viktig aktivum for byens næringsliv.


Men tilbake til teppene av Hannah Ryggen. De er til å miste pusten av. Billedteppenes størrelse, farge og komposisjon er imponerende. Men budskapet i bildene er det som treffer hardest. Det er usminket realisme, uten snev av frisering av den harde virkelighet som preget tiden til Hannah Ryggen. Hun og mannen Hans levde sammen med datteren Mona et nøysomt liv på et småbruk i Trøndelag. Det ga lite rom for annet enn hardt arbeid for å tjene til livets opphold. Bildene hennes er preget av strevet hverdagen krevde uten spor av romantisering eller skjønnmaling. Og som bakteppe raser storkrigen med kampen mot nazismens diktatur og terror. Hennes kunst viser henne som kompromissløs anti-fascist, anti-militarist, feminist og humanist.

Illustrasjon: Hannah Ryggen: 6. oktober 1942.. Til venstre henrettelsen av ti mann, derunder teatersjef Henry Gleditsch. Churchill som forsvarer av rett og frihet midt i bildet, foto forfatteren

Verkene hennes appellerer først og fremst til intellektet. Kunsten hennes er ikke lune dyner, men splintra galakser for å bruke Terje Dragseths metafor. Nettopp derfor treffer hun et så stort internasjonalt publikum, og kanskje er hun mer kjent utenfor landets grenser enn innenfor. Kunsten hennes er utvilsomt nordisk modernisme, men om hun er representert i Nicolai Tangens kunstsamling fra samme periode er ukjent. Denne skal være den største samlingen av nordisk kunst fra denne tidsepoken, men det betyr ikke at den også er den viktigste samlingen. For det er jo ikke bare mengden kunstverk samlingen inneholder som er av interesse. For omverdenen er det først og fremst kvaliteten til de enkelte verk som har betydning, og om disse appellerer til et større publikum.


Dette berører på mange måter kjernen i kunstsilodebatten. For prosjektet er først og fremst av tilhengerne solgt inn som en investering i kultur som skal gi næringslivet inntjening gjennom økt turisttilstrømning. Tangensamlingen er altså "honningkrukken" som skal tiltrekke seg en "bisverm" av turister. Disse skal så etterlate seg en pengestrøm i næringslivet som forvarer de offentlige utgifter til kunstsiloen. Sier kunstsilotilhengerne.

Illustrasjon: Familien Ryggen på småbruket i 1920-årene. Hannah foran til høyre, Hans bak og datteren Mona

Kunstsiloprosjektet er altså først og fremst økonomisk begrunnet og motivert. Og noe annet kan man kanskje ikke vente av en tycoon som Nicolai Tangen. Slik var det nok også i Frankfurt am Main. Byen var som fristad i sin tid arnested for flere bankierfamilier, som f. eks. Rotschild. De hadde finansiell styrke til å investere i kvalitetskunst. Men det er også noen momenter man ikke bør glemme. For det første er kvaliteten på kunsten som vises der uomstridt av toppklasse. Du kan oppleve alle de store verdensklassikerne i permanentutstillinger, inklusiv vår egen Edvard Munch. I tillegg kommer vandreutstillingene, som er dyktig kuratert og profesjonelt markedsført for et kunstkritisk verdenspublikum. Og, ikke å forglemme. Tyve minutter unna ligger en av de tre største flyplasser i Europa. Kommer du fra Sydney eller Singapore og skal til Europa er det stor sannsynlighet for at du lander i Frankfurt. Da kan et besøk på et av byens museer være naturlig som en del av Europareisen.

Men kommer du fra den store vide verden er det lite sannsynlig at du tilfeldigvis lander på Kjevik. Skal Kunstsiloen lykkes i å tiltrekke seg et større publikum, slik at den økonomiske målsetting med prosjektet oppnås, må kunsten som vises der være av verdensklasse. Det er en nødvendig forutsetning for at det kunstinteresserte publikum skal velge å ta turen til Kristiansand. Til nå har debatten i stor grad dreiet seg om de økonomiske aspekter ved kunstsiloen. Ja, vi har hørt alle lovordene om Tangen-kunsten. De kommer stort sett fra prosjektet selv eller dets tilhengerhold. Men nå er det på høy tid at det kunstneriske innhold i prosjektet blir nøye drøftet og vurdert av uavhengig ekspertise.


Så langt er det lite som tyder på at verkene til Nicolai Tangen tilfredsstiller de krav et pengesterkt og kunstinteressert publikum stiller. "Den har kunsthistorisk interesse for den kunsthistorisk interesserte, men den bringer ikke noe nytt til torgs, verken for menigmann eller den kunstinteresserte," mener Terje Dragseth. Han har trolig rett.



Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no



bottom of page