• Argument

Direktørbløffen


KRONIKK 1.7.21: For direktørnivået betyr "konkurransedyktig lønn" en godtgjørelse høy nok til at de ikke slutter. For de ansatte betyr derimot "konkurransedyktig lønn" en betaling lav nok til at det blir stort nok utbytte til aksjonærene med tilhørende bonusutbetalinger til ledelsen. Frykten for at disse geniale lederne skal flykte til bedre betalte jobber i utlandet er en bløff skriver Jacob Børresen i denne kronikken. Artikkelforfatteren er pensjonert offiser, og medlem av kommunestyret i Horten for Arbeiderpartiet.


Illustrasjon: T. Vestaas

Av Jacob Børresen, publisert 1.7.21


Næringsminister Iselin Nybø mener det er skuffende at Norwegian bevilger store bonuser, og mener selskapet har vist dårlig dømmekraft. Ifølge ministeren var støtten fra staten avgjørende for at Norwegian overlevde som selskap. Våren 2020 fikk Norwegian tilgang til 3 milliarder kroner. I november samme år ba selskapet om ytterligere milliard-beløp. Det førte til krav om endringer i selskapsstrukturen. Da Norwegian var på vei ut av restruktureringsprosessen sa staten ja til å bidra med et lånebeløp.


Summen av alt dette bidro til at Norwegian overlevde som selskap, sier næringsminister Iselin Nybø. I avtalen med Staten var det et bonusforbud som gjaldt frem til 26. mai i år. En måned senere, 25. juni, ble første del av millionbonusen utbetalt.


Men Norwegian er ikke noe særsyn. Det har etter hvert vokst fram en hel generasjon med grådige og langfingrede ledere med oppblåst selvbilde. De har gjort det til sedvane å tildele hverandre skyhøye godtgjørelser hentet ut av verdiene skapt av ansatte med helt andre lønns- og arbeidsbetingelser. Godtgjørelsene er stort sett uavhengig av kompetanse og resultater. Den generøse belønningen begrunnes med behovet for en «konkurransedyktig lønn».


Implisitt i argumentasjonen forutsettes at norske ledere er så etterspurt at konkurransen med utlandet er reell. Det er den i realiteten ikke

Når det gjelder direktørnivået er "konkurransedyktig lønn" definert som utbetalinger høye nok til at disse geniale lederne ikke lar seg lokke til utlandet. For de ansatte er derimot «konkurransedyktig lønn» definert som en lønn lav nok til at det blir stort nok utbytte til aksjonærene, samtidig som fete bonuser og lønn til direktører og styre sikres.


I mange tilfeller står lønninger og bonus ikke i forhold til kompetanse, arbeidsbelastning og ansvar, og bonuser påløper ofte uavhengig av resultat. Forsvarerne av denne type ordninger hevder det er nødvendig for å kunne tiltrekke seg og beholde flinke folk, som ellers ville gå til utlandet hvor lederlønningene gjennomgående er høyere enn i Norge.


Implisitt i argumentasjonen forutsettes at norske ledere er så etterspurt at konkurransen med utlandet er reell. Det er den i realiteten ikke, og frykten for en eventuell lederflukt til utlandet uten skyhøye bonuser er derfor en bløff. Det er således ikke overraskende at ledere som sitter i hverandres styrer gjør det de kan for å understøtte bløffen.


Noe av problemet er at denne utviklingen også bidrar til å presse lederlønningene i staten og offentlige virksomheter oppover. Vi får altså den absurde situasjonen at ledere i statlige etater og foretak som sitter trygt og godt, har et lønnsnivå høyere enn statsministeren, og at politikerne på Stortinget føler at de kan bevilge seg selv lønninger i millionklassen. Dette fører igjen til at mange politikere, spesielt på venstresiden, fjerner seg stadig lengre vekk fra den velgermassen de foregir å representere.


Disse økte og økende forskjellene er i neste omgang en trussel mot den politiske stabilitet her i landet, i tillegg til at det er sløsing med skattebetalernes penger.



Kommentarer? Gå til vår facebook-side eller send til post@argumentagder.no