Analyse 04.05.2023: Globaliseringen overførte produksjonen til lavkostland, prioriterte markedsføring i høykostland og tillot uttak av fortjeneste i skatteparadis. Grunnlaget for dette systemet er nå under endring.
Av Christian Anton Smedshaug, publisert 04.05.2023
Globalisering og teknologioverføring
Høsten 1989 stagnerte Vestens ytre fiender og den kalde krigen (1945-89) opphørte og verden fikk en periode med globalisering som bar preg av at vestlige selskaper produserte der lønningene var minst, solgte der kjøpekraften var størst og tok ut profitten der skattene var lavest. Parallelt skjedde det en stor teknologioverføring til Kina. Landet endte da også som verdens klart største industriland som følge av denne utviklingen.
Man er ikke lenger verdens herrer og kan ikke få rå- og industrivarer fra hvor som helst, fra hvem som helst - når som helst.
Endret forsyningssituasjon
Denne type globalisering som kjennetegnet Ettermurstiden (1990-2019) har nå endret seg som følge av koronakrisen vinteren 2020 og framover, Russlands invasjon i Ukraina vinteren 2022 og Kinas dreining fra to-periode begrensing for lederen, til livsvarig styre under Xi Jinping fra våren 2023. Nå står Vesten plutselig i en helt ny situasjon. Man er ikke lenger verdens herrer og kan ikke få rå- og industrivarer fra hvor som helst, fra hvem som helst - når som helst.
Strategisk avhengighet
Tvert om; Europas råvareleverandør, Russland, har blitt fiende, mens Kina er på listen over mulige fiender, og strategisk avhengighet av begge bør derfor unngås. Dit er det likevel langt fram. To kjappe eksempler er skipsbygging, der Kina har nesten halvparten av all verftskapasitet i verden (Sør-Korea og Japan har ytterligere 40 %), og solenergi der Kina ligger høyt, er EU avhengig av Kina for utbygging av anslagsvis tre fjerdedeler av ny kapasitet framover.
Kina kan med andre ord øke utslippene gjennom 2020-tallet, så lenge de begynner å falle mot slutten av tiåret.
Avkarbonisering
Parallelt skal verden avkarboniseres og hydrokarboner skal erstattes av elektroner, dvs at et metallbasert energisystem skal erstatte olje i et episk omfang. Ambisjonsnivået på dette varierer mellom de tre store økonomiene. EU, som utgjør om lag 17 % av verdens bnp, har klart høyest mål med 55 % kutt fra 1990-nivå, USA under president Biden ( ca 20 % av verdens bnp) har 50-52 % % kutt som plan (fra 2005-nivå), mens Kinas ambisjon (17 % av verdens bnp) er at karbonutslippene skal toppe ut innen 2030. Kina kan med andre ord øke utslippene gjennom 2020-tallet, så lenge de begynner å falle mot slutten av tiåret.
Subsidiert markedsøkonomi
Grunnet disse endringene har industripolitikken gjennom subsidier, planer, reguleringer og forbud igjen kommet på dagsorden som under den kalde krigen. For å revitalisere viktig industri og utvikle mer fornybar energi, samt sikre generell industriell konkurransekraft har de tre konkurrende økonomiene ulike modeller. USA har gjennom Inflation Reduction Act (IRA), samt flere tilknyttede planer bl.a. for halvledere, lagt opp til en strategi der markedet brukes mest mulig. De stimulerer likevel ulike fornybare energikilder gjennom subsidier og skatteletter, fremmer miljøvennlig produksjon av varer, herunder elbiler, batterier etc gjennom svært gunstige investeringsordninger. Og mye av produksjonen i verdikjeden må skje i Nord-Amerika for å få støtte. De lar med andre ord de ulike varer og energiformer konkurrere mot hverandre uten å velge vinnere spesifikt gjennom forbud og reguleringer slik EU gjør, men prioriterer egne verdikjeder hardt. Kall det subsidiert markedsøkonomi.
Regel - og målstyrt markedsøkonomi
EU på sin side bruker mindre nye penger, men anvender jussen i større grad. Her er forbud og stadig nye reguleringer både på klima og miljø svært viktige virkemidler, sammen med krevende mål om utslippskutt, fornybarandeler, og reduserte utslipp på bred front, samt endret naturbruk. Riktignok stimuleres det også gjennom økonomiske tiltak, og det åpnes nå for mer nasjonal støtte, men ikke i samme omfang som USA. Kort sagt er reguleringene flere og markedskonkurransen mindre. Kall det regel- og målstyrt markedsøkonomi.
Dette er en parallell til 1980-tallet da Japan, USA og Sovjetunionen kjempet om verdensdominans og ved inngang til 1980-tallet var det uklart hvem som ville vinne.
Planstyrt markedsøkonomi
Kina har gått enda lenger enn EU og bruker fortsatt femårsplaner ledet av Xi Jinpings «tanker om sosialisme med kinesiske karakteristika». Her er det vanskelig å vite hvor markedet begynner og staten slutter, også kalt markedsleninisme. Gjennom 2020-tallet skal både den 14. og 15. femårsplan fullføres, sammen med planen «Made in China» der man har blinket ut mål sektorer som særlig viktige for Kina. Kall det planstyrt markedsøkonomi.
Det store spillet
Dette er en parallell til 1980-tallet da Japan, USA og Sovjetunionen kjempet om verdensdominans og ved inngang til 1980-tallet var det uklart hvem som ville vinne. Et tiår senere derimot, ved utgangen av 1980-tallet var USA seierherren, idet Japans økonomiske modell hadde stagnert, sentral og Øst-Europa var frigjort fra Sovjets dominans og Sovjetunionen var på randen av konkurs.
Trolig vil vi vite langt mer når tiåret rundes av. Det store spillet vil avgjøre dominansen i det 21. århundre – hvilken av de tre ulike strategiene som lykkes, vil avgjøre økonomisk organisering framover og ikke minst styrkeforholdet mellom stat og marked og mellom demokrati og autokrati og ikke minst omfanget av vestlig velstand fram mot 2050.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no