Kronikk 01.08.2023: En ytterliggående høyrevind blåser over Europa og USA. Den avviser multikulturell toleranse, kjønnsliberalisme og frie kulturelle verdier. De ønsker en "revolusjon" til samfunnsforholdene som ligger mange tiår tilbake.
Av Bernt H. Utne, publisert 01.08.2023
Motbevegelse
Den danske Weekendavisen drøfter i sin utgave 14. juli fremgangen til ytterliggående høyrepartier i Europa og USA. Overskriften til denne artikkel er hentet fra Weekendavisens presentasjon, og inneholder en grunnleggende selvmotsigelse. For en revolusjon er jo en omfattende endring, mens konservativisme er det motsatte. Nemlig bevaring av det eksisterende. Men det er faktisk nettopp det vi nå ser utspille seg for våre føtter i både Europa og i USA. En konservativ revolusjon som avviser sentrale elementer i de siste årtiers politikk; som multikulturell toleranse, klimaomstilling, kjønnsliberalisme, globalisme, storbyarroganse, kjøttløse dager, vaksinetvang og mye annet. Det er med andre ord en motbevegelse til de politiske trender som har dominert den vestlige verden, og endret samfunnet vesentlig de siste par tiår.
Fremgang for høyre-ekstremismen
Historiens pendel slår som kjent tilbake, og i mange land på begge sider av Atlanterhavet kan man nå se høyrekonservative politiske bevegelser storme frem. For noen er det en drøm. For mange et mareritt. De høyreekstreme bevegelsene fremtrer med ulike frontfigurer tilpasset de forskjellige lands politiske kultur. Men hovedretningen er den samme - et ønske om en "revolusjon" tilbake til konservative verdier fra fortiden. Det er Giorgia Meloni i Italia, Marine Le Pen i Frankrike, Trump, Alternativ for Tyskland (AfD), PiS i Polen og Victor Orban i Ungarn. Vi har Finnenes Parti, Jimmi Åkessson i Sverigedemokratene, VOX i Spania, FPÖ i Østerrike og De Santis i USA. Med andre ord et mangehodet troll som opptrer i de underligste forkledninger.
Politisk ustabilitet
Sist gang man har kunnet se noe som kan minne om dette var i Tyskland på 1920-tallet. Den såkalte Weimar-republikken (oppkalt etter byen Weimar hvor den grunnloven ble utarbeidet) hadde bare vart noen få år. Men lenge nok til å vekke vemmelse og avsky hos de deler av befolkningen som vektla tradisjonelle verdier som familie, hjem, tradisjoner, stabilitet, orden og respekt for autoritetene. Med andre ord størstedelen av den tyske befolkning. Weimarrepublikkens grunnlov var utvilsomt den mest liberale forfatning Europa til da hadde sett, og nye friheter, som tidligere hadde vært utenkelige, gjennomsyret samfunnet i det som senere ble hetende "de glade tyveårene". Politiske kriser hørte til dagsorden, og den ene regjering avløste den andre i et forrykende tempo. Det svekket oppslutningen om demokratiet som en egnet styringsform, og la grunnlaget for politisk ustabilitet.
Voksende støtte
Den nye "radikale" konservativismen, som vektlegger nasjonale og tradisjonelle verdier, dukket først opp i Øst-Europa med Polen, Ungarn og Russland som de beste eksempler. Kanskje kom den som en motvekt etter kommunismens sammenbrudd med innføring av nye vestlige liberale verdier?
Uansett årsak har den "nye" konservativismen nå fått skikkelig fotfeste også i Vest-Europa og USA. Klarest er utviklingen foreløpig i Italia der Giorgia Meloni, som har en fortid i neofascistiske miljøer, vant valget i september 2022 på å vektlegge konservative katolske verdier, avvisning av nye rettigheter for transseksuelle og en strenge asylpolitikk.
Frankrike
Men også i Frankrike er den konservative revolusjon i fremmarsj. Særlig president Macrons upopulære pensjonsreform, med etterfølgende voldelige opptøyer og stigende kriminalitet, har ført til økende uro over innvandringen. Utfordreren Marine Le Pen i Front National, rir høyt på bølgen uroen i landet har medført, og ønsker mer respekt for tradisjonelle franske og Vest-Europeiske verdier. Ideologene på den ytterste høyre fløy, som f. eks. Alain de Benoist, ønsker ikke etnisk blanding, og avviser generelle menneskerettigheter for alle. Han ønsker en "kulturrevolusjon" fra høyre som sikrer stabilitet i samfunnet og som verner om generelle vestlige verdier.
Spania
Disse ideene har nå også fått fortfeste i Spania etter at den sosialdemokratiske regjeringen brøt sammen i mai. Under valget til ny nasjonalforsamling 23. juli ble høyrepartiet Partido Popular største parti, men fikk ikke rent flertall sammen med det ytterliggående høyrepartiet VOX. En stabil regjeringsdannelse kan vise seg vanskelig da hele syv småpartier er kommet på vippen mellom de to store hovedblokkene.
USA
Oppsiktsvekkende nok kan det se ut til at det ekstreme høyre i USA for tiden samler stimulanser i tilsvarende bevegelser i Europa. Det tyske tidsskriftet "Der Spiegel"s korrespondent i USA, Renè Pfister, kan f. eks. berette om "at mange konservative i USA ser Victor Orban og hans illiberale demokrati som en rollemodell." Etter seieren i guvernørvalget i Florida uttalte Ron DeSantis at "Florida er delstaten der woke vil dø". Woke er en ideologi som avviser rasisme og som fordrer beskyttelse av minoriteter,. Det er et begrep som oppfattes som politisk korrekt i media og i tradisjonelle politiske miljø. Men ikke blant de radikale konservative. Da en av DeSantis rådgivere tidligere i vår besøkte Ungarn lovpriste han landet for å ha utviklet et "robust system mot woke-ideologi".
Norge
Det eneste parti i Norge som har en ideologisk plattform som kan sammenlignes med de høyreradikale partiene det her er tale om er Norgesdemokratene. Partiet ble opprinnelig stiftet av Vidar Kleppe, som hadde fått status som æresmedlem. Men da Kleppe tok avstand fra Putins angrepskrig ble han og hans nærmeste støttespillere ekskludert. Den eneste som var overrasket over det var Vidar Kleppe selv. Til Argument Agder uttalte han like etter bruddet at han var en "meget ærlig, men også godtroende person." Dermed oppsto den lokale Kleppelista. Ved siste stortingsvalg fikk Norgesdemokratene, som altså har klare felles trekk med de øvrige høyrekonservative partiene i Europa, bare 1,2 % av stemmene. Den konservative revolusjon har altså ikke nådd Norge. Foreløpig.
Infiltrering i politiske partier
Kanskje kommer den heller ikke hit. Men det betyr ikke at elementer av den radikale konservativismen også kan få betydelig fotfeste i Norge. Vi ser i andre land omfattende infiltrering av moderate partier, særlig på høyresiden. Et eksempel på det er den såkalte "Werteunion" (tysk for verdiunion) i Tyskland. Den består av partimedlemmer i Høyres tyske søsterparti CDU, som i praktisk politikk fremmer synspunkt og meninger som ellers hører hjemme i det høyreradikale partiet AfD. Hensikten er åpenbar - å dreie CDUs praktiske politikk i høyreekstrem retning. Werteunionen fungerer dermed som en "femtekolonne" innenfor CDUs partiorganisasjon. Og så langt ser det faktisk ut som at "femtekolonistene" har lykkes. CDUs partileder Friedrich Merz uttalte i et TV-send intervju 23. juli at han kunne seg for seg et samarbeid med AfD på lokal - og regionalplan. Men ikke på regjeringsplan. Foreløpig. "Brannmuren" mot de høyreekstreme, som Merz tidligere har erklært for hellig, har han nå selv slått hull på. Og ikke uten konsekvenser. For siden har han etter intern kritikk måtte relativere sine uttalelser. Som partisekretæren igjen har forsøkt å forklare. Uten særlig hell. For det grunnleggende problem er at når de som betegnes som "de ekstreme" blir mange nok, er de ikke lenger de "ekstreme", men tvert i mot de "normale." I enkelte østlige deler av Tyskland ligger oppslutningen om AfD på 30 prosent.
Moderate høyrepartier utsatt
Det er altså all grunn for moderate partier i Norge til å være oppmerksomme. Ved bevisst og systematisk infiltrering fra nye politisk engasjerte medlemmer, med en helt annen agenda enn det som er fastlagt i partiprogrammet, kan partienes politiske innhold gradvis påvirkes i en helt ny retning. Skjebnen til Vidar Kleppe og partiet han i sin tid grunnla bør være en tankevekker, og det er partiene på høyresiden som er mest utsatt.
Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no