• Argument

De økende forskjeller

Analyse 05.01.2022: Kjennetegnet på et virkelig sivilisert samfunn er hvordan sårbare og marginaliserte grupper ivaretas skriver artikkelforfatteren som mener vi har fått et samfunn som i stadig større grad er preget av elite og heltedyrkelse.


Illustrasjon: T. Vestaas


Av Kirstin Egeland, publisert 05.01.2022


Betydningen av flate skatter

Forskjellene i Norge fortsetter å vokse raskere enn i mange andre land. Den hundredelen i Norge som tjener aller best, må betale mindre skatt enn selv de rikeste amerikanerne.

De fleste nordmenn opplever at staten skrur opp skattesatsen hvis inntekten øker. Dette kalles progressiv skatt.

Men, det gjelder ikke de aller rikeste i Norge. I Norge har man i tillegg vridd skatteinntekter fra direkte skatter på formue, arv og inntekter over på flate skatter som moms, toll, avgifter, gebyrer osv. Bompenger og nettleie på strøm er typiske eksempler på flate skatter. Flate skatter tar ikke hensyn til folk sitt inntektsgrunnlag i utgangspunktet, ergo så rammer dette dem som fra før har lite aller mest.


Pandemien

Vi har lagt bak oss enda et år med pandemi. Et år som har vært preget av større sosioøkonomiske forskjeller, med prisstigning på boligmarkedet, matvarepriser, og på toppen av det hele strømpriser som har steget til himmels. Prisstigning på folks grunnleggende behov rammer dem som fra før har lite, hardt.

Den borgerlige regjeringen har delt ut krisemidler, der de bedriftene som fra før hadde mye fikk mest. Den Arbeiderpartistyrte regjeringen følger opp trenden. "De 25 selskapene som har fått mest støtte, har fått tre ganger så mye i støtte i løpet av seks måneder som de har betalt i skatt de siste fem årene. Det virker som selskapene som er flinke å skaffe seg veldig mye koronastøtte også er flinke til å unngå å betale skatt," skrev Dagens Næringsliv den 08.12.20 i en artikkel som hadde denne overskriften: Er koronastøtten rigget for de rike og mektige?


Markeds - og nyliberalismen

Men, det ble påfallende lite debatt rundt dette. Det kan synes som om markedsliberalistisk og nyliberalistisk tankegang har inntatt de fleste politiske partier. Det som i tidligere tider ble ansett som unormal tankegang, er nå blitt den nye normalen. Arbeiderpartiet har gjennom årene hatt et sosialdemokratiske hamskifte. I sosialpolitikken skjedde dette gradvis etter at Attføringsmeldingen ble fremlagt i 1991–92, og Velferdsmeldingen i 1994–95. Noen vil kanskje hevde at også dette er en tilpasning til EU, muliggjort gjennom EØS-avtalen?

EØS- avtalen trådte som kjent i kraft i Norge fra 1.januar 1994.

Høyresiden fikk i allefall følge av Arbeiderpartiet også i den sosialpolitiske tenkemåte om «lavere attraktivitet». En tankegang som faktisk kan spores tilbake til den engelske fattigloven fra 1834, og siden til tankegangen til Reagan i USA og Thatcher i Storbritannia. Men, prinsippet om «lavere attraktivitet» er stinn av menneskeforakt for mindre privilegerte grupper i samfunnet. Tankegangen er preget av mistenkeliggjøring og stigmatisering av dem som sitter "nederst ved bordet" i landet vårt.


Rotterace mot bunnen

Bak en slik tankegang ligger det en stygg antakelse som implisitt og direkte, sprer myter om at trygdesøkere og arbeidsløse bare vil arbeide hvis hjelpeordningene blir markert dårligere enn det de kan få i lønn på arbeidsmarkedet som «arbeider av den laveste klasse». Altså skal ingen ytelse, trygd eller stønad gi mer utbetaling enn det dårligst betalte arbeid til ordinær lønn. Det er et rotterace mot bunnen, i et tid med fri flyt av arbeidskraft, muliggjort gjennom EØS-avtalen. I ei tid der lavtlønnede ikke har hatt reallønnsvekst på over ti år, allerede før pandemien.

Men, det stopper dessverre ikke der. Stadig flere mener også at det ikke var nok at hjelpeordningene er mindre attraktive. De måtte være direkte avskrekkende og nærmest ensbetydende med straff. Dermed er det blitt mulig at mennesker som er rammet av sykdom, skader eller lyter blir sendt til det ene arbeidsmarkedstiltak etter det andre, uten at dette ender i ordinært arbeid til ordinær lønn. Tvert imot viser det meste av forskningen, at deltakelse i arbeidsmarkedstiltak ofte er til hinder for fast ansettelse i ordinær arbeid, til ordinære lønnsbetingelser.


Konkurransepreget samfunn

Politikere fra de største parti tviholder likevel på mytene om at de rikeste, nest rikeste, og middelklassen sine øvre og mellomste sjikt, jobber mer og bedre om de får gulrøtter i form av bedre lønn, flere frynsegoder og skattelettelser. De lavtlønnede derimot, ofte i manuelt arbeid, og folk som står i ytterkant eller har falt utenfor ordinært arbeid til ordinær lønn, vil jobbe bedre og mer bare de blir fattigere og enda mer sosialt ekskluderte og usynliggjort i det offentlige rom og i de politiske beslutninger. Det er selvfølgelig bare tull. Dette dreier seg om holdninger, myter og et samfunn som blir stadig mer konkurransepreget, og som blir stadig mindre opptatt av hvert enkelt menneskes iboende menneskeverd.

Det er et land som har glemt at kjennetegnet på et virkelig sivilisert samfunn er hvordan dette både evner og vil ivareta sine sårbare og marginaliserte grupper. Et virkelig sivilisert samfunn tilrettelegger for å ordne forhold som ikke retter seg selv ved markedsliberalisme og den sterkeste sin rett til overlevelse. Et sivilisert samfunn kjennetegnes ikke av sosialdarwinisme.


Dyrking av elitene

Jeg tenker ofte på hvorfor vi har kommet dit vi nå er kommet. Hvordan har politikerne med vitende og vilje bygget ned velferdsstaten som vi var så stolte av? Rasert den nordiske modellen som mange andre land sine innbyggere så på med misunnelse? Hvorfor ville politikere rokke ved selve bærebjelken i velferdsstaten vår, slik Arbeiderpartiet, under Jens Stoltenberg, ( AP) gjorde, der han omla trygdesystemet vårt? Gro Harlem Brundtland ( AP) hevdet at det var typisk norsk å være god. Ikke i betydningen av å være et dugende og godt menneske, men i betydningen av å være best, best i å hevde seg i konkurransesammenheng.

Vi har fått et samfunn som i stadig større grad er preget av elite og heltedyrkelse.

Det er bare å skru på NRK en helg for å skjønne dette. Der sendes den ene sportssending etter den andre, for deretter å få servert de samme rikskjendiser som hyller og smisker for hverandre i program etter program. Selv nyhetssendinger er preget av at kommentatorer kommenterer hverandre. Arbeiderklassen er utvisket fra det offentlige rom og den offentlige samtalen. Det har blitt stadig større forskjeller mellom dem som styrer og dem som blir styrt.


Råere mentalitet

Samfunnet vårt, som gjenspeiles i media, er også stadig mer preget av kriminalitet. Om ikke nyhetssendinger er nok, så spekuleres det i den ene verre kriminal - og volds film enn den andre. I et samfunn som tidligere hadde serier basert på Agatha Christies noveller, synes det nå som vi har blitt en voldsforherligende nasjon, hvor det kan synes som om det ikke kan bli nok blod og makabre bilder å ta inn. Hvordan dette kan påvirke vår måte til å forholde oss på til andre mennesker, er ikke noe som lenger blir diskutert. Om terskelen for ikke å bry seg om andre menneskers lidelser blir trimmet, lik en muskel som blir sterkere jo mer den blir brukt, er jo det også en mulighet for at vår "mentale muskel" også blir trimmet av det vi tar inn gjennom film og tv?

Verden i seg selv har gjennom den nye teknologien blitt stadig mindre. Og, det er begrenset hvor mye krig, nød, elendighet og lidelser vi kan ta inn over oss, uten selv å bukke under, tror jeg. Kanskje "den mentale muskel" for å tåle urett som ikke rammer oss selv eller våre nærmeste dermed også blir stadig større hos det norske folk? Ord som fellesskap, sosial og solidaritet blir fremdeles sporadisk nevnt i festtaler, men selv der forsvinner disse begrepene, i likhet med applausen fra balkongene som forsvant. En applaus for mennesker som utførte livsnødvendige samfunnsoppgaver er borte fra samfunnet vårt. Dugnadsånden viste seg i realiteten å ikke holde stikk. Det var ikke dem som hadde de bredeste og sterkeste rygger som likevel skulle bære de tyngste bører økonomisk og sosialt. Igjen var det det dem som hadde de dårligste forutsetninger i utgangspunktet, som ble pålagt å bære den tyngste børen.


Levekår for vanlige folk

Middelklassen sine øvre sjikt i Norge er enn så lenge dem som har påropt seg definisjonsmakten og eiendomsretten til begrepene og deres innhold. Denne gruppen er stor i Norge, og enn så lenge har de fleste det fremdeles temmelig godt. Men, dette kan også kun være et spørsmål om tid. Med strømpriser som stiger, i likhet med renter, flate skatter, matvareprisene, og priser på andre grunnleggende behov, vil også middelklassen få mindre å rutte med. Kanskje folk da vil begynne å våkne opp fra dvalen, der man tåler så inderlig godt den urett som ikke rammer en selv eller sine nærmeste?


Håp for fremtiden

For selv om jeg ikke har stor tro på våre politikere, så har jeg håp og tro på mennesker. Tro på den lille mann og kvinne. Selv om våre politikere fremstår som temmelig umoralske og grådige, så betyr det ikke at alle mennesker behøver å være det. Håpet om et mer rettferdig samfunn er det vi som fortsatt må nære opp under. Håpet må være drivkraften, for uten håp er vi ingen ting.



Kommentarer? Gå til vår Facebookside eller send til post@argumentagder.no