KRONIKK 25.2.21: De politiske partiene overbyr hverandre i utslippskutt, selv om Norges bidrag til jordas samlede CO2-utslipp er tilnærmet lik null. Tiltakene vil koste astronomiske summer, og kan true den norske velferdsstaten.
Av Finn Morten Bessesen, publisert 25.2.21
Det foregår for tiden en overbudspolitikk om hvor mye Norge skal redusere CO2- utslippene før 2030. CO2 er en luktfri og usynlig gass, som inngår i fotosyntesen og gir grunnlaget for alt liv på kloden. Men CO2 er også en klimagass som kan påvirke klodens temperatur - hvor mye er usikkert. Noen forskere, også i FNs klimapanel, mener minimalt, andre mener betydelig.
Vi har forpliktet oss til 40% reduksjon av CO2-utslippene gjennom Paris-avtalen. Regjeringen har på eget initiativ økt målet til 50%. Så kommer AP og byr 55%. Partiene Rødt og MDG byr 60%, og ikke mindre enn 95% reduserte utslipp innen år 2050. Noen høyere?
"Utslippsauksjonen" er ganske spesiell, for budgiverne slipper å betale de astronomiske summene dette vil koste. Denne overbudspolitikken gjør at velferdsstaten, som spesielt AP skal ha æren for å ha bygd opp i etterkrigstiden, snart kan være en saga blott.
Hvem skal betale for klimatiltakene ?
Klima-brølene og knefallet for Greta Thunberg-retorikken kommer til å koste skjorta. Høyresiden vil betale dette ved å redusere velferdstilbudene, redusere sosiale goder, samt kutte offentlige utgifter dramatisk. Dagens ungdom skal jobbe mer og lenger, og kan ikke regne med at NAV stiller opp når det butter imot. Kommune- og statsapparatet må gjennom en gedigen slankekur.
Venstresiden vil finansiere CO2-kuttene ved å øke skattene, og snakker om en bedre fordelingspolitikk. I utgangspunktet en god idé, spesielt om de rike må betale mer skatt enn de gjør i dag. Men, akk, det monner så lite når de samtidig vil legge ned oljeindustrien, og dermed all virksomhet som er knyttet til denne. Dette vil i verste fall føre til en økonomisk katastrofe, og nedgangstider man aldri tidligere har sett maken til i Norge. Det vil ikke bli noe igjen å fordele. Luftslott og fantasier om at vi skal leve av vindturbiner og CO2-lagring er og blir drømmer. Disse såkalte grønne industriene lever på statlige overføringer, og betyr bare ekstra utgifter.
Mange vil hevde at dersom denne forringelsen av velferdsstaten - som politikerne nå kjemper om å være best på - er et bidrag til å redde verden fra en klimakatastrofe, så må vi vel være villige til å ofre vår velstand? Det er et godt poeng! Derfor er det viktig å finne ut hva vårt bidrag betyr for klodens ve og vel.
Norges utslipp betyr minimalt
Statistisk sentralbyrå har regnet på dette, og konkluderte allerede i 2008 med at Norge slipper ut i overkant av én promille (0,12%) av verdens antropogene CO2-utslipp, som er beregnet til å utgjøre ca. 4% av de totale utslippene. Resten (96%) slipper naturen ut selv, mest fra havet, men også fra vulkaner, dyr etc.. Norge slipper altså ut ca. 0.1% av menneskenes utslipp på 4%. I vanlig matematisk forståelse er altså Norges utslipp av CO2 relativt sett tilnærmet lik null, og betydningen for global oppvarming er ifølge FNs modeller ikke målbar.
Skal vi gamble med vår egen velferd av rent symbolske årsaker?
Min store helt hva gjelder miljøvern, Kurt Oddekalv, hadde et krystallklart budskap til Stortinget, som dessverre ingen av de politiske partiene tok til seg. Han pekte på følgende: "Norge har den grønneste energiproduksjonen i verden gjennom vannkraften - vi er selvforsynt. Vi trenger ikke å ødelegge naturen vår med vindturbiner.”
EU er også i skvis - de presser oss, samtidig som de selv blir presset av FN og WEF til å bruke tusenvis av milliarder på CO2-tiltak som ikke virker (vindturbiner, biofuel, gigantiske solcelleanlegg, C02 -fangst etc.), og som paradoksalt nok ødelegger naturen og miljøet. Dette betales av statlige subsidier, som gjør verdens aller rikeste enda rikere, og verdens fattige enda fattigere. I Europa øker nå forskjellene mellom fattige og rike for første gang siden 2. verdenskrig.
Disse enorme midlene kunne langt på vei ha løst klodens fattigdoms- og flyktningeproblem, epidemier, og ikke minst en hel rekke av klodens reelle miljøproblemer. Jeg mener at vi har et moralsk ansvar for å løse globale problemer som er her - nå. Disse blir nedprioritert til fordel for enormt dyre prosjekter for å redusere CO2-utslipp, og som man kan stille spørsmål ved om har noen effekt på klimaet i det hele tatt.
Det heter seg at vi må tenke på de kommende generasjoner, på våre barn og barnebarn. Det er jeg helt enig i ! Nettopp derfor bør vi ikke bruke tusenvis av milliarder kroner på symbolpolitikk. La oss heller bevare den norske velferdsstaten, og bidra til å få alle nasjoner opp på et tilnærmet likt velstandsnivå. For å si som John Lennon i hans kanskje imaginære drøm: "And the world will live as one”.
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no